Spis kake

"Likte du bringebærmuffinsene," spurte jeg min sønn. "Nei," svarte han. "Men det sier jeg bare fordi jeg vet at du ikke brukte så lang tid på dem."

Heldigvis kom min mann meg til unnsetning. Trodde jeg: «Det er sjelden hun bruker mer enn syv minutter på noe som helst,» sa han. «Med unntak av Facebook, da.»

Jeg vurderte raskt tre-fire reaksjonsformer;

1 Bli sur.
Kjedelig. Særlig når ingen bryr seg.

2 Leie et rom på Holmenkollen Park
Njaaa. Men nei. Det tiltaket spares til han er dum en gang jeg er premenstruell. Veldig premenstruell. Han trenger bare være normalt dum. Dessuten var det så dyrt sist.

3 Svare noe smart.
For sent. Fant ikke på noe.

4 Være enig.
Det gikk ikke. Er naturstridig. Jeg kan ikke sloss mot generasjoner med finjustert dna.

5 Henge dem begge ut på Facebook.
Ja. De bør grue seg.

Familiens dom er altså at jeg ikke kan bake og at jeg er en dårlig husmor som stort sett sitter med nesa i en Mac.

Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at de sannsynligvis har rett.

Og at det ikke gjør noen ting.

Jeg er nemlig fullstendig happy med dommen, for jeg synes Toro-muffins med bringebær (min oppfinnelse) er kjempegodt (mer til meg) og mannen min er mye bedre til å vaske bad, lage mat og stryke skjorter enn jeg er.

Jeg bidrar til hjemmet på min måte: jeg er god på å pusse sølv (fort gjort).

Og jeg er en racer på å legge sammen klær. Jeg legger til og med sammen formsydde laken. (Og plastposer. Selv om det ikke er klær.) Ingen andre bretter håndklær som meg. Ingen andre får lov heller, men det er bare fordi de ikke gjør det riktig. Jeg legger sammen et håndkle på to sekunder. Og det blir perfekt.

Jeg rydder utrolig godt. Alle ting har sin plass og når jeg rydder, er det ingen som klager på at de ikke finner det de skal ha. Det er fordi jeg er så forbasket logisk. Jeg er rett og slett litt klok. Det er ikke sikkert de rundt meg vil innrømme det, men jeg er den lureste de kjenner. Gi meg en krise eller et dilemma, og du vil ikke angre.

Jeg holder ut snorking. Men er så lur at jeg bruker ørepropper.

Jeg er ganske hyggelig. Selv om noen snorker.

Jeg husker bursdager. Til veldig mange mennesker.

Jeg legger meg ikke opp i andres liv og uvaner. Med mindre det plager flere enn meg.

Jeg er god til å generalisere; hvis det gjelder meg, gjelder det sikkert andre (se over).

Jeg er god til å delegere. Men det er bare fordi jeg er lat.

Dessuten er jeg god til å få ting unna. Jeg gjør ting med en gang. Stort sett. Selv om det er den ultimate formen for lathet.

Og jo eldre jeg blir, jo bedre blir jeg til å gi fullstendig faen.

For jeg vet at jeg ikke kan gjøre alle fornøyde. Alle blir ikke happy uan-pokker-sett hva du gjør, så drit i det.

Lytt til rådene som gir deg glede, men ikke glem Kardemommeloven. Husk at du skal ha det bra. Hver dag. Ikke bruk tid på mennesker og ting som ikke gir deg glede. Lag Toro-muffins hvis du har lyst på det. Eller bak en avansert kake som tar en hel dag. Hvis du liker det. Spis opp alt selv hvis det er det du virkelig vil.

Elsk familien din, de vil ditt beste. Vær lykkelig. Spis kake. Gi faen.