Flådde sauer og hybelkaniner

Jeg er helt ute. Interiørmessig. Alt jeg tenker på når jeg ser bilder av hvite stolovertrekk, pene kvister i enorme vaser og innslag av rosa i form av puter eller store hjerter hengt opp på veggen (eller som pynt under lamper) er; "STØV! Hvem i svarte er det som tørker støv her?"

For et par år siden hadde vi en håndverker som praktisk talt bodde hos oss fordi jeg fant nye oppdrag til ham hver dag. Han var flink til å snekre, men jeg er ikke sikker på at han kunne lese. Eller regne. Eller stemme ved valg. Men det gjorde ikke noe, fordi det var snekringen som var det eneste jeg trengte av fyren. 

Han var tidlig oppe. Det var også en fordel. En morgen overhørte jeg en samtale mellom min mann som var på vei til jobb og snekkeren som akkurat skulle begynne på jobb:

Snekker: Er begge disse bilene dine, eller?

Min mann: Ja ...

S: Har du TO amerikanske sportsbiler?

MM: Ja ...

S: Får du lov av kona di å ha TO amerikanske sportsbiler???

MM: Vel, jeg spør liksom ikke henne ... (det han mente å si her var sikkert noe annet, men han prøvde sikkert å være litt kjekkas).

--

Så hørte jeg ikke mer. Jeg tror snekkeren kanskje ble stum og min mann dro antakelig på jobb så fort han kunne. I min bil, tipper jeg. Hans biler trengte sikkert et verkstedbesøk eller to.

Dagen etter spurte jeg om snekkeren kunne bygge inn et rør som noen hadde lagt åpent i en trappegang, og han spurte om jeg ville ha den i to nivå, slik at jeg kunne sette nips på den. Jeg var usedvanlig klar i kroppsspråk og tale da jeg formidlet at jeg ikke ønsket en nipshylle. 

Han smilte som en sol: «Ikke nips, altså! Ja, jeg sa det til mannen din; du er drømmedama.»

Ikke verst. Min aversjon mot nips blir satt pris på av menn. Noen i alle fall.

For etter det jeg kan se av interiørmagasin, er det flere menn som godtar mengder med nips enn de som ikke gjør det. Etter hva jeg kan forstå, lever de fleste menn og kvinner i en miks av flådde sauer, duftlys, drivved og pynt laget av sink. 

Og jeg som ble så glad da jeg fikk høre at shabby chic var ut! Det har irritert meg grenseløst at noen skamløst fester prislapper på det vi andre ser på som halvgod fyringsved eller møbler noen glemte å ta med seg på fyllinga (sorry; gjenbruksstasjonen) i 1990.

Vi minimalt med nips hjemme. Det lille vi har, synes min mann at vi burde kvitte oss med, men et sted går grensen. Hadde han fått bestemme, hadde vi ikke en gang hatt tepper. Jeg måtte presse frem et par krokodilletårer for å få aksept for pynteputer i sofaen.

Så langt har jeg tapt kampen om gardiner. De eneste som kan se inn hit er tross alt bare 700-800 ansatte i KPMG-bygget. Forhåpentligvis har de andre ting å gjøre enn å luske på på oss. Dessuten er flertallet av dem revisorer, og de ser som kjent bare på skotuppene sine.

Min nipsaversjon er nok nærmere knyttet til min manglende interesse for støv enn motstanden mot ting og tang. Jeg er jo for eksempel svært glad i sko, men hybelkaniner blir aldri kjønnsmodne i min nærhet (barnerommene og barnebadet er definert ut av «min nærhet» så også dashbordet i bilen min) og jeg regner med at de fleste deler min holdning; Støvet må bort, selv om det er en kjedelig jobb. 

Da blir det enda mer uforståelig for meg når man velger å beholde brudebuketten fra 1997. Særlig hvis man kastet ut gubben i 2003.

Noen ganger møter man imidlertid seg selv i døren. I mitt tilfelle var det i hyttedøren. Vi har noen hyttenaboer på fjellet som har puttet mer nips inn i hytten sin enn det vi har til sammen i én leilighet og to hytter (vi snakker ikke shabby chic-nips, og ikke rosa). Og det er den fineste og mest harmoniske hyttestua jeg kan tenke meg. De har malt tak, gulv og vegger, og de har til og med gardiner.   

Kan løsningen på min sjelefred være mer nips? Og vaskehjelp? Finnes det forresten MountainMaid? Kan det være at jeg bare ikke har møtt den rette nipsen? 

Det er en interessant tanke som jeg kommer til å presentere for min mann så snart han kommer hjem. Vi kan begynne i det små; "Hva med gardiner på hytta, kjære?".