Men de som tror jeg er litt ond, tar feil. Jeg er et varmt og kjærlig menneske som bare vil mine medmennesker vel.
Ok, da. Det var ikke helt presist. Jeg har vært en misantrop siden fødselen. Jeg gjorde jordmoren så usikker at hun nesten mistet meg i gulvet. Det var min første tabbe, for den jeg egentlig ville stirre i senk, var min mor. Jeg lurte på om hun var riktig navla ettersom hun bare timer før hadde SYKLET til fødeavdelingen.
Helt fra jeg var baby har man sett tendensene til egoisme, materialisme og mistro.
Helt fra jeg var baby har man sett tendensene til egoisme, materialisme og mistro.
Her er jeg 11 måneder og planlegger å bryte meg ut av lekegrinden.
Rett etter dette bildet ble tatt, slepte jeg meg bort til en telefon og prøvde å få tak i nummeret til FN og UNICEF. Det å sperre unger inne bak gitter uten fri tilgang på mat, måtte være i strid med noe. Operasjon «Redd baby B» feilet av to grunner: Jeg var så feit at fingrene mine ikke fikk plass i hullene på telefonskiven og jeg lot meg bestikke; jeg fikk en kake mot å slippe telefonrøret. Det er i alle fall sånn jeg husker historien.
På ettårsdagen min klarte jeg nesten å stå oppreist uten å holde meg fast. Denne kunnskapen brukte jeg til å ødelegge en bursdagskake. Rett etter dette bildet ble tatt, klasker jeg pailabben min rett ned i kremen og fanger opptil flere jordbær som jeg lynraskt stapper i munnen. Jeg husker fremdeles følelsen av min mors fingre som prøver å få dem ut igjen i frykt for at jeg skulle kveles.
Historien finnes på film. Det var lenge min lillebrors favorittunderholdning, og min far monterte 8-millimeters fremviseren hver gang den lille drittungen ba om det. Til slutt måtte jeg rett og slett true med å banke livsskiten ut av ham hvis han ba om å få se den filmen én gang til. Det holdt i noen år, men så ble han sterkere enn meg, og sørgelig nok var det omtrent på samme tid som jeg begynte å date.
Jeg mener oppriktig at det er for lite skremsel i samfunnet. Og det er ikke bare fordi slike som meg hadde hatt bedre sosiale forutsetninger.
Mine barn lever kun fordi jeg har skremt dem fra å gjøre dumme ting. Som for eksempel å sykle uten hjelm. Eller å la være å vaksinere seg mot svineinfluensa. Jeg har forholdsvis god fantasi, og har preget begge mine gjeldsarvinger med livaktige beskrivelser av hjernemasse som renner ut av en knust hodeskalle og ned i grøften der mark og andre ekle dyr får smaken på blod. At de ikke fikk sove den kvelden, mener jeg er et lite offer.
Hikking blir også effektivt stanset av at jeg brøler eller hyler i fistel. Men jeg har begynt å sjekke at jeg faktisk skremmer rett person etter at jeg snudde meg og vrælte til det jeg trodde var min hikkende yngste sønn, men som viste seg å være en eldre vietnameser på 150 centimeter. Han ble naturligvis vettskremt, først av lyden jeg laget og deretter av det høflige smilet jeg prøvde å sette opp, men som han antakelig tolket som «JEG SYNES MENNESKEKJØTT ER GODT».
Jeg kan dessverre ikke gjøre noe for ham. Hvis man skal bli tøff, må man herdes fra starten.
Rett etter dette bildet ble tatt, slepte jeg meg bort til en telefon og prøvde å få tak i nummeret til FN og UNICEF. Det å sperre unger inne bak gitter uten fri tilgang på mat, måtte være i strid med noe. Operasjon «Redd baby B» feilet av to grunner: Jeg var så feit at fingrene mine ikke fikk plass i hullene på telefonskiven og jeg lot meg bestikke; jeg fikk en kake mot å slippe telefonrøret. Det er i alle fall sånn jeg husker historien.
På ettårsdagen min klarte jeg nesten å stå oppreist uten å holde meg fast. Denne kunnskapen brukte jeg til å ødelegge en bursdagskake. Rett etter dette bildet ble tatt, klasker jeg pailabben min rett ned i kremen og fanger opptil flere jordbær som jeg lynraskt stapper i munnen. Jeg husker fremdeles følelsen av min mors fingre som prøver å få dem ut igjen i frykt for at jeg skulle kveles.
Historien finnes på film. Det var lenge min lillebrors favorittunderholdning, og min far monterte 8-millimeters fremviseren hver gang den lille drittungen ba om det. Til slutt måtte jeg rett og slett true med å banke livsskiten ut av ham hvis han ba om å få se den filmen én gang til. Det holdt i noen år, men så ble han sterkere enn meg, og sørgelig nok var det omtrent på samme tid som jeg begynte å date.
Jeg mener oppriktig at det er for lite skremsel i samfunnet. Og det er ikke bare fordi slike som meg hadde hatt bedre sosiale forutsetninger.
Mine barn lever kun fordi jeg har skremt dem fra å gjøre dumme ting. Som for eksempel å sykle uten hjelm. Eller å la være å vaksinere seg mot svineinfluensa. Jeg har forholdsvis god fantasi, og har preget begge mine gjeldsarvinger med livaktige beskrivelser av hjernemasse som renner ut av en knust hodeskalle og ned i grøften der mark og andre ekle dyr får smaken på blod. At de ikke fikk sove den kvelden, mener jeg er et lite offer.
Hikking blir også effektivt stanset av at jeg brøler eller hyler i fistel. Men jeg har begynt å sjekke at jeg faktisk skremmer rett person etter at jeg snudde meg og vrælte til det jeg trodde var min hikkende yngste sønn, men som viste seg å være en eldre vietnameser på 150 centimeter. Han ble naturligvis vettskremt, først av lyden jeg laget og deretter av det høflige smilet jeg prøvde å sette opp, men som han antakelig tolket som «JEG SYNES MENNESKEKJØTT ER GODT».
Jeg kan dessverre ikke gjøre noe for ham. Hvis man skal bli tøff, må man herdes fra starten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar