Alltid beredt

I natt fortalte underbevisstheten min meg at det var på tide å lage en ønskeliste til bursdagen min, som er i juli. Jeg drømte at jeg ble gratulert med dagen og at jeg rødmende sa tusen takk og prøvde å juge på meg at jeg var 22.

Det var egentlig ikke løgn, mer en regnefeil; det skulle vært 44.

Jeg har intet ønske om å være 22 igjen. Det måtte i så fall vært for å endre et par ting, men de tingene - sammen med en hel haug av andre større og mindre tabber - er jo summen av den jeg er i dag, og siden jeg stort sett er ganske fornøyd, får vi la det bli med det.

En av de tingene livet har lært meg, er at man alltid skal ha en ønskeliste. Det har jeg ikke hatt på en stund - noe som også vitner om at jeg har det ganske bra. Men så hadde jeg altså denne drømmen, og bare elleve timer senere (mens jeg lå på sofaen under et pledd og klamret meg til varmeflasken min) kom min mann hjem og sa:

«Jeg vet hva du kan ønske deg til bursdagen din!»

Jeg ble straks engasjert og minnene om en viss veske fra Hermes til bare 48.000 kroner steg frem fra den skuffen i hjernen jeg har merket «Når griser flyr».

«En jervenduk!» sa fyren.

Og skuffen smalt igjen mens griser over hele verden falt pladask ned i gjørma.

En jervenduk! EN JERVENDUK!!! Selv jeg som var i speideren bare for å ferdighetsmerker, vet at man ikke dekker bord med jervenduker. Alt som er kalt opp etter ville dyr er dessuten en fornærmelse å gi til meg. (Vi holder mink-pelser utenfor dette.)

Her er beviset på at jeg har vært i speideren, og med det anser jeg mitt utendørsengasjement for over. De to bildene er tatt med ett års mellomrom.

 

På det øverste bildet står jeg på første rad som nummer tre fra høyre - jeg er en av to som holder den store plakaten. På det bildet har jeg musefletter, og jeg smiler ganske ubekymret.

På bildet under står jeg fremdeles i første rekke, men nå som nummer to fra høyre. Håret mitt er kort og smilet er preget av at jeg vet hvordan jeg til evig tid vil bli husket fra denne perioden i mitt liv; som en skamklipt dust.

Jeg lurer på om mine foreldre visste hvilke lidelser deres ønske om å spare et par usle kroner har forårsaket. Tenk om jeg hadde sluppet å bli klippet hjemme! Jeg kunne vært statsminister. Eller noe.

Et halvt år før det nederste bildet ble tatt, skulle vi på ferie til Seefeldt i Østerrike. Da fant min mor ut at hun skulle forenke prosessen med hårvask (jeg var ekstremt hårsår og det var et salig leven hver gang hun skulle gre ut de våte flokene mine) og jeg ble klippet.

På vei over havet til Europa (aka Danmark) sto jeg i kø for å kjøpe en svett osteskive da en dame sa «La oss slippe den lille gutten foran i køen.» Helvetes drittkjerring.

Jeg ønsket henne død og brukte resten av turen til å følge etter henne i tilfellet hun skulle lent seg litt langt over rekka. Alt jeg da hadde trengt for å få henne til å falle over bord var å løfte bena hennes litt.

Mens jeg snek meg etter henne, fniste jeg ved tanken på den ultimate hevnen. Jeg så for meg den feite kjerringa sveve fektende mot vannet mens jeg ropte «MANN over bord!»