Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 1. april 2012

La deg lure

«Det ligger et påskeegg på Volvoen,» sa jeg til min mann som lå og halvsov. «Ha, ha. Aprilsnarr,» svarte han og snudde seg for å sove videre. Men det var sant. Volvoen hadde fått egg og jeg lurte et øyeblikk på om det kunne være en liten Volvo XC60. Men det var noe enda bedre. Det var sjokolade.

 

Massevis av sjokolade. Og absolutt ikke noe lureri.

Jeg har bare gode minner fra aprilsnarr. Narren er dessuten alltid min mann, og han er god, for han trener jo hele året. Eller rettere sagt; han blir trent på. Det er jo også narrens oppgave.

Jeg klarer alltid å lure ham. Det er aldri de store triksene, for han er ganske smart, men mine små narrestreker går alltid under radaren. En gang fikk jeg ham til å pakke bilen klokken ett om natten fordi jeg latet som jeg fikk en telefon fra departementsråden som ba meg om å stille på kontoret så fort som mulig.

Vi var på hytta og alt jeg hadde gjort var å stille inn en alarm på telefonen min og så late som jeg snakket alvorlig da den ringte. Da ble han litt sur. Han mente nok at jeg kunne avblåst spøken før han hadde ryddet ut av kjøleskapet og bedt barnet få på seg klær.

1. april 1998 lå jeg til sengs med uforklarlige symptomer da han kom hjem etter å ha levert eldstemann på SFO. Litt over en uke i forveien hadde vi fått en baby, og jeg var ikke frisk. Han kom hjem og ga meg et ark i det han sa «Vi har mistet plassen på SFO fordi jeg har hentet for sent for mange ganger.»

Jeg eksploderte. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har blitt så rasende så fort.

I løpet av hele svangerskapet hadde jeg vært ute av stand til å hente og bringe førsteklassingen vår til og fra skolen, for jeg gikk på krykker fra tredje måned og kastet opp døgnet rundt fra første uke. Min mann stilte opp så godt han kunne, men det hendte svært ofte at han måtte godsnakke med de ansatte som sto fullt påkledde og ventet.

I det jeg åpnet arket, lo han høyt og sa «APRILSNARR!!!». Jeg tror ikke det gjorde humøret mitt så mye bedre.

Den kvelden fikk jeg pustevansker, og legen som ble tilkalt diagnostiserte meg med lungebetennelse etter å ha sett på meg i noe som kan ha vært et helt minutt. Samme natt satt jeg oppreist for å i det hele tatt klare å få i meg litt oksygen. Jeg gled inn og ut av det hvite lyset og våknet hver gang min mann fiket til meg. Det hvite lyset finnes.

Morgenen etter ble jeg kjørt i ambulanse fra Volvat til Diakonhjemmet (en distanse på ca 200 meter) og en sykepleier der hvisket «I dag var du heldig. Vi har Norges fremste ekspert på blodpropp på vakt.» Jeg følte meg ikke så veldig heldig der jeg prøvde å få puste mens morfinen strømmet rundt i blodet mitt uten å ha noen effekt.

Norges fremste ekspert på blodpropp, fortalte at jeg hadde hatt en stor propp «som hadde spredt seg som et meteorittregn» til begge lungene og jeg tilbrakte en god stund på geriatrisk avdeling med oksygenmaske og blodfortynnende sprøyter, men jeg overlevde og det er ikke alle som er like heldige.

Jeg er overbevist om at jeg kan takke min manns fremprovoserte raseriutbrudd for at blodproppen delte seg opp - hadde den ikke eksplodert, hadde jeg ikke vært her nå. Jeg kan med andre ord takke aprilspøken hans for livet. (Teorien er ikke testet medisinsk. En god historie bør ikke ødelegges med fakta.)

Moralen i denne historien: Nyt livet mens du har det, la deg lure innimellom og sett pris på gode naboer som trosser vær og vind for å lyse opp tilværelsen din med stappfulle påskeegg.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar