De gjør sitt beste for å plage meg.
De vet at jeg hater at folk snakker i munnen på hverandre, at de later som de ikke forstår hva jeg sier og at de vrir på det jeg prøver å fortelle. Derfor gjør de det så ofte de kan.
«Kanskje vi skal selge hytta på fjellet og kjøpe en enkel fjellhytte uten strøm og vann i stedet?» sa min mann mens jeg resultatløst prøvde å rydde opp i blandingen mellom brus og epidemier. Og da fikk jeg kramper i tærne.
Jeg får nemlig alltid krampe i tærne når han sier noe dumt. Og det er veldig dumt å foreslå at jeg skal være et sted uten vann og varme som kommer fra ting som er produsert de i løpet av de siste to tiår.
Tåkramper er frustrasjon som ikke har noen annen vei å gå.
Jeg prøvde på en pen måte å formidle at det ikke kom til å skje: «Hæ? Hvorfor det? Ikke faen! Er du helt dum i hodet?».
«Hvorfor ikke bare selge alt og flytte til London?» sa min eldste som på det tidspunktet var lei av mine forsøk på å rydde i Pepsi/Pest og Kolera/Cola-problematikken mens jeg kjeftet på min mann.
Englandsstudenten vår mente at yngstemann kunne gå på IB i stedet for å gå på videregående skole her hjemme. «Hvorfor skal jeg gå på ebay?» sa lillebroren som på det tidspunktet bare fulgte halvveis med. Han prøvde nemlig å overbevise bikkja om at vi spiste noe hunder ikke liker. Bikkja skjønte at han løy og at han kom til å gi seg.
Alt dette mens TV’n vi som oftest har på (ganske høyt for å overdøve at minst tre mennesker til enhver tid snakker i munnen på hverandre) mens vi spiser, viste noe som kan ha vært en serie om Titanic. Eller en film. Uansett vil ikke slutten være noen overraskelse.
«Når gikk Titanic ned?» var det en rundt bordet som spurte. «Titanic? Handler ikke dette om noen som er på et tog?» sa min mann. «Jo, ha, ha og toget ble truffet av et isfjell,» sa yngstemann. «Eller et snøskred. Også falt det i vannet,» fantaserte han videre.
«Hysj, jeg prøver å følge med,» sa jeg.
«Visste du at Titanic bare hadde tre piper som fungerte, men at designeren mente at den burde bygges med fire fordi det så penere ut?» sa min mann. Noe som faktisk var en interessant opplysning.
«Jeg tror kanskje jeg var på Titanic da den sank,» sa jeg. Og brakte konversasjonen tilbake til kaos.
Jeg følte at de ikke tok meg spesielt alvorlig. «Hey! Jeg har fått høre at jeg også har vært student i England på 1700-tallet, men at jeg måtte slutte fordi familien min mistet alle pengene sine,» sa jeg. «Herregud!» ble det synkront hvisket rundt bordet.
«Ja, det er nemlig forklaringen på at jeg bruker penger som om det tok slutt i morgen,» sa jeg.
Jeg så at min mann var på vei til å belære meg. Men heldigvis kom yngstemann ham i forkjøpet:
«Fuck the logic.»
Og det var vel en passende oppsummering av kveldens middag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar