Disiplenes dekkhistorie

Det er pinse. Igjen. Noen som vet hvorfor? Ikke så mange. Noen av oss kan fortelle at dette er kirkens bursdag, og at det var på denne tiden den hellige ånd kom til disiplene, men det er ikke mange som virkelig vet hva som skjedde. Jeg tror jeg har funnet svaret.

I Apostlenes gjerninger 2:2-4 står det:

Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale.

Noen som reagerer på dette? Nei? Du kjøper storyen?

Hør her.

Her har vi en tilfeldig sammenrasket gjeng mannfolk i 30-årene som har vært vitne til mer enn de fleste får med seg gjennom et helt liv. For bare 50 dager siden måtte de forholde seg til at lederen deres etter sigende hadde flyttet til sin far. Det var bare det at faren hans var Gud og at sønnen hadde vært død i noen dager før han dro.

Helt utrolig. Slikt kan få noen og enhver til å ha behov for å avreagere. Og siden diagnosen Posttraumatisk stress antakelig ikke var noen diagnose på den tiden, gjorde de som single menn har gjort siden single menn ble oppfunnet; de gikk ut og drakk.

De tok seg en skikkelig rotbløyte. Og da han som var minst full oppdaget at ingen av dem var i stand til å kjøre fordi alle var mer eller mindre pære dritings, snøvlet han «Helvete heller, gutter. Nå får vi trøbbel.»

Heldigvis for dem var heller ikke paparazziene funnet opp på den tiden, så de hadde god tid til å endre på historien sin og til å få noen til å dokumentere den ærbare, men akk så oppdiktede versjonen.

De hadde usedvanlig flaks med den dokumentasjonen. Den såkalte hellige ånds ildtunger har vært et av de mest populære malte motivene helt frem til impresjonismen.

Jeg tror et par av dem skammet seg litt dagen etter. Dette var jo i utgangspunktet kjekke karer. Men hva annet kunne de gjøre? Hvis omverdenen hadde visst at den ene etter den andre lå i krokene og ropte på elgen, hadde sannsynligvis påvirket omdømmet til samtlige av de gode gjerningene sjefen deres hadde tøflet rundt og gjort i flere år.

Og det hadde jo vært helt meningsløst.

Én liten tabbe, liksom. Og så skulle vi mistet troen på både mirakler og jomfrufødsel? Nei, jeg forsvarer faktisk disiplenes dekkoperasjon her. Selv om religion har tatt flere liv enn pesten, tror jeg ikke vi hadde klart oss like godt uten. Vi trenger noe å tro på.

Også har vi jo fått en fridag. Jeg lurer på om det kan ha vært en slags trade off. Kanskje var det vinkelneren som hadde servert dem uten å få en øre i tips hele kvelden? Kanskje han sa «Greit nok, jeg ska’kke si no’, men da skal vi arbeidsfolk ha en ekstra fridag!»

Jeg tror det var sånn det foregikk. Og tro er jo tross alt poenget her.