ROFLMAO

Hår er et sår tema for mange. Hårsårt, rett og slett. Mens jeg lå hos akupunktøren min og slappet av til Eric Claptons Change the World med 19 nåler jevnt fordelt fra panne til tær, ringte min mann og informerte om at han var ca to timer unna å ta helg. Det betyr omtrent fem timer, omregnet til den tiden vi andre forholder oss til.

Jeg fortalte at jeg så frem til at han kom hjem (God kone: Check!) og han avsluttet med å si at han skulle kjøre videre med vinduene nede for å få vind i håret.

«Ikke kjør uten bukser!» ropte jeg. Men da hadde han allerede lagt på.

Etter at jeg hadde tenkt en stund, kom jeg til at han mente vind i nesehårene, eller kanskje ørehårene, for det er fysisk umulig å få noe som helst på skallen hans til å bevege seg. Noen ganger er det umulig å få ting inne i skallen hans til å bevege seg også, men det er ikke tema i dag.

Ikke misforstå, jeg liker den manglende frisyren, jeg. Heldigvis. For til tross for at han minst en gang hvert halvår påstår at han skal la håret vokse, vet jo alle at det hadde blitt en tynn affære.

(Forresten: Hvis håret i ørene eller nesen din beveger seg når det blåser, burde du ha klippet dem for lengst. Husk det.)

Jeg har kjent min mann siden han hadde hår, og jeg må virkelig si at han blir kjekkere med årene. Det er med andre ord ingen grunn for ham til å gjøre alvor av truslene om å legge vekk hårtrimmeren og spare til hestehale. (Å, faen. Nå så jeg ham for meg med musefletter. Note to self: Ring Volvat og be om sedativer.)

Da han bestemte seg for å gå fra fem centimeters hårlengde til seks millimeter (det var liksom første skritt på veien til bart hode) kjøpte han seg sin egen barbermaskin til håret i stedet for å gå til frisøren. Som den finansanalytikeren han har papirer på at han er, regnet han ut at han kom til å spare den inn på tre uker og fire dager, eller noe sånt. Sikkert riktig.

Det er omtrent 13-14 år siden han sist var hos en med fagbrev i saks og kam, og jeg har passet på at alt vi har spart på hans manglende frisørbesøk er godt investert i sko, vesker og klær.

Utrolig nok overlot han maskinen til meg første gang han skulle klippe seg hjemme. Snakk om tillitserklæring.

Hårtrimmere har en såkalt sko som regulerer hårlengden. Den kan stilles inn og er avtagbar. Jeg stilte inn skoen på seks millimeter og gikk i gang.

Hårtrimmer med sko

Jeg tok av skoen og trimmet kantene ved ørene og i nakken, og var riktig så fornøyd med mitt livs andre opptreden som frisør. Den første gangen klippet jeg min sønn i øret, og etter det hadde jeg problemer med å se en saks i lang tid. Han var bare fascinert over alt blodet.

Min mann var ikke imponert over frisøregenskapene mine. Han påsto at det var for fyldig på toppen (noe som var fysisk umulig) og nokså irritert grep han maskinen og sa «Sånn var det jeg mente at du skulle gjøre det!» i det han bestemt førte maskinen fra panne til krone.

Jeg hikstet «du, du, du, du .... jeg har jo tatt av ...» men da var det for sent. Han tok på seg brillene og så først at jeg lå på gulvet og rullet av latter, deretter på hodet sitt.

Det jeg ikke rakk å si, var at skoen ikke var på. Og resultatet av å bruke en hårtrimmer uten sko, var en slags branngate mellom høyre og venstre side av hodet der håret fremdeles var seks millimeter høyt. Seks millimeter hår er MYE i forhold til null millimeter hår.

Han så ut som en slags omvendt mohikaner, og det verste var at han nektet å klippe resten like kort. Det ble til at han sto i en time og prøvde å skrå brøytekantene ned mot den bare skallen. Meg var det ingen hjelp i. Jeg lå fremdeles og rullet der nede på gulvet. Jo mer forbannet han ble på seg selv, jo mer lo jeg.

 

Noen sier at nøkkelen til et lykkelig ekteskap er latter og dårlig hukommelse, men jeg tror man må velge hva man vil huske. For sikkerhets skyld pleier jeg å minne ham på historien med jevne mellomrom. Han kommer sikkert til å klare å le av den etter hvert.