Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 9. juli 2012

Canadisk invasjon

Tenk, jeg visste ikke at canadiere ble fornærmet over å bli kalt amerikaner. Ettersom jeg ikke hadde blitt sur i det hele tatt hvis noen hadde kalt meg en europeer - kanskje heller litt stolt - slo det meg at jeg i løpet av livet muligens har sagt «Dere amerikanere ...» til en som var fra Canada.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld.

Det er i det hele tatt svært lite jeg vet om dette landet, så nå har jeg lest meg litt opp: Det har verdens lengste kystlinje og det bor ca 30 millioner mennesker der. Og da har de god plass, for det landet er digert, tenkte jeg, men så leste jeg litt til og fant ut at det er så kaldt i de nordlige strøkene at de fleste har klumpet seg sammen langs den sydlige grensen - altså mot USA.

Hvis du bor på vestsiden av landet og skal ringe noen på østsiden, må du huske på at det er seks timer tidsforskjell, og hvis du snakker fransk må du nesten regne med at den du ringer snakker engelsk.

I alle fall hvis du bare slår et nummer i blinde. Det er nemlig 68 prosent som snakker engelsk hjemme og bare 22 prosent som snakker fransk. Begge språkene er offisielle og det har de vært siden 1969. Nesten alle snakker enten engelsk eller fransk, og ca 18 prosent snakker begge språk. Den neste store språkgruppen er kinesisk, så kommer italiensk og tysk. 

*

I mange år trodde jeg at canadiere var litt dumme. Jeg ser ingen grunn til å be om unnskyldning for det, for jeg var ikke så gammel og jeg hadde egne erfaringer å basere antakelsen på.

Jeg har nemlig slektninger i Canada, og en gang kom de på besøk med alle sine slektninger, og muligens noen av sine venner, på besøk til min lavtlønnede farmor, som også var enke og således hadde nok å drive med i et hus som var kjempedigert og en jobb som var forholdsvis tung.

De flyttet inn med sin bagasje og sine bibler, og etter det satte de seg ned og spurte hva hun hadde tenkt å by på mens de var der. 

Tre små fisker og fem små brød mettet ikke denne flokken

Hun ringte min far. Initielt tror jeg det var for å få oversatt hva de sa, men etter hvert var det vel også litt mekling inne i bildet slik jeg husker det. 

Min farmor var en svært tålmodig kvinne, men hun hadde sine grenser. Det var bare ikke så lett å få dem uttrykt til et kobbel av gjester som ikke snakket norsk og som tross alt var tjukke slekta. 

Min far tok med sin kone og sine barn, og vi dro for å bli vist frem. På den tiden jobbet min far med avanserte overvåkningssystemer for bulkbåter, og jeg og min bror hadde fått vårt første datamaskin som vi spilte sprettball på når vi ikke programmerte den til å lage sirkler eller andre megaavanserte ting.

Vår canadiske slekt var svært begeistret over at vi kom. Selv vi barna kunne jo et par ord på engelsk. Som for eksempel «Thank you». 

Og det måtte vi pent si, selv om vi ikke kunne forstå at vi trengte å takke for et par skolisser med blomster på  som vi fikk på deling. Min lillebror fikk i tillegg en 25 cent og min mor fikk en teskje med bilde av en rose og navnet «Alberta». Skjeen ble lagt i en skuff da vi kom hjem og jeg tror jeg husker at min mor sa «laget av blikk» med en litt hånlig tone, men det kan jo hende hun snakket om noe annet. Da vi dro stakk de til oss barna en fyrstikkeske (fremdeles på deling), så da hadde vi nok fortjent den.

Disse slektningene hadde funnet olje på tomten sin, og det var sannsynligvis grunnen til at de tok seg råd til å dra så langt som til Norge. De viste oss bilder av hele herligheten, men det jeg husker er en traktor som jeg ikke har sett maken til verken før eller siden, bortsett fra i historiebøker fra krigens dager. Jeg tror ikke min far hadde hjerte til å fortelle hva han jobbet med. Sannsynligvis ville de ikke forstått det heller.

Jeg var heller ikke spesielt imponert over klesvalget til mine fjerne onkler og tanter. De liknet medlemmer i en sekt der farger, naturlige materialer og klær som ikke var hjemmesydde var forbudt. Der gikk det i grått og brunt kunstfiber. Jeg har aldri hatt pyromantendenser i hele mitt liv, men jeg husker at jeg tenkte på hva som ville skje hvis jeg brukte en av fyrstikkene på kjolene til en av tantene. Hurtig nedsmelting, var min hypotese.

Min mor var så forbanna at vi kidnappet den yngste av farmors gjester og dro hjem. Nå var det kanskje ikke helt sånn det skjedde, men resultatet var i alle fall at vi hadde med oss en jente som kan ha vært alt fra 17 til 25 år hjem, og hele veien hjem satt min mor og sa ting som «Har de ingen skam i livet? Tenk å ikke betale en krone for full kost og losji en hel sommer! De burde skamme seg!» i et merkelig tonefall slik at gisselet vårt ikke skulle forstå hva som ble sagt.

Vårt kidnappingsoffer trodde sikkert hun sa «For noen søte mennesker, la oss håpe de kommer hvert eneste år. Og så hyggelig å gi oss gaver!»

Men da jeg mumlet noe om at det hadde vært like greit å ikke få noe i det hele tatt, fikk jeg kjeft. Men aldri har jeg vel følt at kjeften var mindre alvorlig ment enn da.

Det unge gudsordet fra landet som vi hadde tatt med hjem, hadde fått være med oss av tre grunner, tror jeg. For det første ville nok mine foreldre finne ut litt mer om hva som egentlig var bakgrunnen for denne miniinvasjonen, for det andre var det en ekte omsorg for et ungt menneske som allerede hadde tilbragt en uke i Indre Enfold og for det tredje må det ha vært en lettelse for min farmor å få én munn mindre å mette.

Gudsordet ble pumpet for informasjon, og jeg husker at det sjokkerte meg at familien hennes hadde støtt bort sin eldste sønn fordi han «hadde valgt djevelen». Etter litt mer press kom det frem at han jobbet i en platebutikk. Fysjom!

Da min mor hadde gitt bort det meste av garderoben sin til denne jenta som bare eide to kjoler og ikke fikk gå i bukser, ble hun sendt tilbake. Jeg har min mor mistenkt for å ha fyllt opp kofferten hennes delvis for å vise at vi i Norge levde i en slik overflod at vi rett og slett ikke orket å beholde alt selv. 

Hvilket var kontraproduktivt hvis den opprinnelige planen med å lette min farmors økonomiske byrde skulle virket. 

*

Men dette er jo lenge siden. Jeg har lært meg å ikke generalisere på bakgrunn av enkelthendelser, og jeg har som sagt lært mye om canadiere bare det siste døgnet.

Canada er en av verdens rikeste nasjoner, og de eksporterer varer hovedsaklig til USA, Storbritannia og Japan. Jeg antar at det går mye maple syrup til amerikanske pannekaker, for eksempel. 

Til tross for all denne moderne rikdommen, er det likevel en masse mennesker som driver med tømmerhogst. Og det er jo en primærnæring som normalt ikke er så stor i utviklede land.

Canada har så store reserver av olje og gass at de rangerer etter Saudi-Arabia på listene over de som har masse olje og gass. Canada eksporterer mer energi enn de bruker, og det er ikke så dumt i en verden som er så energisk som vår.

Jeg skammer meg over å ha sett på Canada kun som hjemmet til en haug med gjess,  ridende politi og en og annen enfoldig slektning. Og jeg skal selvsagt sørge for å huske for all fremtid at de ikke vil bli kalt ‘amerikanere’.

‘Nord-amerikanere’, er imidlertid greit, men det tryggeste er vel bare å si «Nice to meet you» eller «Enchanté».

Eller; siden jeg hadde verdens mest håpløse fransklærer som brukte timene til å finne ut hvordan hun skulle skru på kasettspilleren, slik at hun slapp å lære oss noe; «‘Allo! ‘Allo!».

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar