Han lot det bli lys

Min mann synes det meste av møbler, tepper og gardiner bare er tull. Han er fan av det ekstrem-minimalistiske og kan risikere å kaste ting som lysestaker og andre pynteting, ikke av ondskap, men rett og slett fordi han tror det er rot.

Han er generøs og gavmild (og jeg har snart bursdag, hurra), men hvis vi trenger helt vanlige ting som for eksempel en plastbolle eller en lampe, er det som å overbevise en unge i trassalderen om at fisk og erter er godt. Plastboller og andre ting som kan plasseres i skap, kjøper jeg naturligvis uten hans viten. Det samme gjelder klær og sko. Ting som skal stå fremme, må lirkes inn. Først mentalt.

Etter at jeg har mast meg til at et gammelt, arvet skrivebord skulle få plass i stuen vår mot at ett bord og én lenestol skulle ut, ble det en liten ommøblering også av husets lamper. Skrivebordet fikk en gammel kobberlampe som passet perfekt, men skjenken som kobberlampen forlot, ble stående igjen litt naken og lei seg.

Nipsen i vinduet lever farlig.
Det gjør vel jeg også etter dette blogginnlegget.

Jeg søkte på nettet etter en ny, nett lampe som kunne passe min kjæres noe spesielle smak. Og jeg fant en hel haug.

Neste prosjekt var å få ham med inn i lampebutikken. Jeg satset på overraskelsesmomentet.

«Vi skal inn der,» sa jeg og pekte på butikken.
«Hvorfor det?!!» spurte han i samme tonefall som ungene har brukt hver jævla gang jeg har bedt dem legge seg de siste 20 årene.
«Fordi vi skal kjøpe en lampe,» svarte jeg tålmodig.

«Nei!»
«Jo!»
«NEI!»
«JO!»

Han dro bena etter seg og minnet sterkt om vår yngste sønn som nektet å ta på seg strømpebukser. Som toåring.

Jeg viste frem den ene lampen etter den andre, men all respons var enten «den er stygg» eller (litt mer voksent, tross alt) «den ser billig ut».

«Vi blir her til vi finner noe,» truet jeg.
«Jeg vil hjem!» var svaret.

Jeg skal ALDRI jobbe i barnehage. Jeg vil ikke engang bli farmor når jeg tenker meg om, men det er fordi barnebarn ofte kommer sammen med svigerdøtre.

«Se på denne, den var morsom, vel?» lokket jeg.
Han tok på pæren. Og brant seg.

Herregud.

Til slutt fant HAN en lampe. Ikke helt min smak, men jeg ga faen; «Kjempefin! Den tar vi. Nå var du flink!» roste jeg, og det så ut som humøret hans ble litt bedre.

Det var ikke denne lampen han fant, men det kunne vært det.

Vel fremme i kassen så han en solcellelampe formet som en skilpadde som man kan gjemme rundt i blomsterbed slik at de lyser om natten. «Den var morsom,» løy jeg. «Kanskje vi skulle hatt et par sånne i lavendelbedet?»

«De er veldig populære,» sa damen bak kassen «og de koster bare 39 kroner for én.»

«Ja, det var lurt,» sa min kjære overdrevent entusiastisk «men har du brunsnegleformede også?»

«Når vi kommer hjem, går du rett i seng,» hveste jeg da vi forlot den noe forvirrede kassadamen.

«Blir du med?» spurte han. Utopisten.