Løsemiddelskadd

Ok. Jeg innrømmer det gjerne. Eller det er jug, men jeg har blitt tvunget til å innrømme det; jeg benytter en hver anledning til å pushe oppussing av hytta. Sist sommer tok vi (eller; noen) innsiden og jeg synes utsiden bør matche.

I første omgang trenger den stakkars hytta ny kledning og minst ett strøk gul maling eller beis, nytt tak og ny veranda (eller terrasse, hvis man er nøye på definisjoner). Og ny dør.

Kledning og tak må vi ha hjelp til, og det prosjektet er så vidt jeg vet delvis planlagt, men jeg vil ha ny veranda også, og det kommer ikke til å skje med mindre jeg maser så mye at han heller vil betale seg ut av situasjonen enn å få ferien ødelagt av gnag.

Jeg ble litt glad da det viste seg at en hel koloni med maur hadde tatt bolig i en av sprekkene i betongen. Maur kan jeg bruke. Maur kan som kjent spise opp en hytte på et par sesonger og det er ikke lett å se forskjell på de maurene som spiser hytter og de som heller spiser andre ting. Disse maurene kunne helt klart presenteres som hyttespisere.

Etter å ha pålagt meg selv tålmodighet en hel time, påpekte jeg at verandaen sannsynligvis og dessverre måtte rives både av hensyn til hytteliv, dyreliv, smittevern og estetikk.

Denne luringen hadde sneket seg bort til bøtten med øl som vi drukner snegler i

 
Han som var ment å gjøre eller betale for jobben virket helt upåvirket av mitt alvorlige budskap.

«Se her! « sa jeg og merket samtidig et snev av bensin i luften. «Sprekken blir større når jeg tråkker her! Dette er direkte farlig.»

Betongen er 30 centimeter høy målt fra bakkenivå, så jeg slet litt med HMS-argumentet. Men jeg trodde nesten på det selv. Kors på halsen og ti fingre i nesa.

«Ja, jammen tror jeg ikke du har rett,» sa fyren. «Jeg tror du må gå litt forsiktig på betongen så du ikke ødelegger den, også bør du kanskje slutte å spise så mye sjokolade.»

Jeg sverger på jeg hørte at bikkja nøs «tjukka» der han sto bak meg, og i det samme oppdaget jeg at samtlige maur sjanglet halvdøde rundt og hev etter pusten.

«Hva skjedde med maurkolonien?» spurte jeg. «Vet ikke,» løy fyren. «Du drepte dem, ikke sant?» klaget jeg. «Nei, jeg sølte litt bensin, også bare datt de oppi pytten. Eller så ville de kanskje bade,» svarte han. Dyremishandleren.

I morgen skal hele, tunge meg snuble rundt omkring med et spett. Jeg blir også veldig fort svimmel av bensin.