Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 21. august 2012

Da jeg møtte Ken

Jeg har møtt Ken. Når han ikke er sammen med Barbie, jobber han i klesbutikken Abercrombie & Fitch i Burlington Gardens, rett ved Savile Row, der han står i døren og viser frem kroppen sin.

Ken og vennene hans

Ken hadde heldigvis rukket å ta på seg buksene før han kom på jobb, men til tross for at det må være hundrevis av gensere og skjorter bare meter fra der han sto, var han naken fra beltet og opp.

Butikken tilbød kundene å bli fotografert sammen med ham. Jeg synes det var tilnærmet perverst. 

*

 Ansettelsesprosessen må ha vært omtrent slik:
Abercrombie & Fitch søker 'Eye candy'. Søkeren må se pen ut i bar overkropp og ikke ha noe i mot å bli fotografert. Søkeren trenger ikke kunne stave, og vi ber derfor ikke om annen dokumentasjon enn bilder tatt forfra, fra siden og bakfra. Husk at bildet bakfra må vise kroppen fra hodet og til midten av låret. 
Det er en fordel om søkeren ikke snakker så mye heller. Eller tenker.

Vi ser etter en kandidat som tiltrekker seg hetrofile jenter og homofile gutter. Søkeren må imidlertid regne med å bli antastet av fnisende, middelaldrende damer i joggesko og for korte shorts som tror de er 20 kilo lettere og 25 år yngre enn de er.

NB! Høydekrav. Minimum 1,85 meter. (Du må måle deg fra gulvet til toppen av hodet når du står barbent på gulvet. Spør en du kjenner hvis du ikke forsto dette.)

De aktuelle søkerne vil bli innkalt til visning, unnskyld; intervju, så snart som mulig. I påvente av en telefon fra oss, anbefales noen timer i solarium.

(ring, ring)

- Hallo, det er Ken
- Ja, hei du, det er fra Abercrombie & Fitch. Du har søkt på en jobb hos oss ...
- Hæ? Aber-what?
- Abercrombie & Fitch.
- Er det en frokstblanding?
- Nei. Abercrombie & Fitch!
- Jeg spiser ikke fisk.
- Vel. Ok. Vi ringer fra kleskjeden Abercrombie & Fitch. Du har søkt jobb hos oss.
- Jeg har ikke tid til å jobbe, jeg trener og soler meg.

(ringeren hvisker til ansettelseskomiteen: «Han der trenger vi ikke ta inn til intervju, han er dum som en loff»)

- Da er du perfekt.
- Ja, det er riktig. Jeg er perfekt.
- Jo, men vi mener at du er perfekt som eye candy i butikken vår. Du kan stå i bar overkropp hele dagen, og du får betalt.
- Betalt?
- Ja.
- Hvis jeg skal stå i bar overkropp, vil jeg ha frysegoder!
- Du mener frynsegoder?
- Whatever.
- Du får to speil.
- Tre!
- Deal.

*

Etter å ha passert den halvnakne Ken og hans fotograf, kommer man inn i et mørkt inferno av høy musikk, speil, sorte, blanke gulv og en intens parfymeduft.

Alle de ansatte er prikk like og veldig unge. Kundene - som for eksempel min sønn - står mer enn gjerne i kø i en halvtime foran et prøverom, og de som skal betale - som for eksempel jeg - finner seg i at ekspeditørene irettesetter dem for å stå på feil sted når regningen skal gjøres opp.

Normalt hadde jeg påpekt at det er umulig å vite hvor man skal stå når det nesten er helt mørkt og det dessuten ikke er andre foran meg i kassen. Og normalt hadde min 14-årige sønn snudd i døren hvis han hadde sett snurten av en kø. Derfor mistenker jeg at samtlige kunder har blitt gasset, og at gassen som gjør oss så forbanna medgjørlige er kamuflert med Abercrombie & Fitch’ egenproduserte parfyme til 78 pund per flaske.

*

Opplevelsen var svimlende. Og da ser jeg bort fra det øyeblikket da jeg trakk kredittkortet i kassen. 

Susete og litt fattigere tumlet jeg ut på gaten, og da jeg kom til meg selv, sto jeg foran utstillingen til Louis Vuitton. Endelig noe jeg kunne identifisere meg med:

Møt Birgitte Frisch, 88 år.

Men selv ikke gode, gamle LV hjalp på den lette skjelvingen jeg hadde pådratt meg etter inhalering av hva-det-nå-var jeg hadde pustet inn i butikken til Ken; Jeg dro med meg ungen inn i et galleri.

*

Galleriet stilte ut verker av Mauro Perucchetti. Og han viste seg å være en mann etter mitt hjerte: Han lager glasssko. (Jeg er litt over middels opptatt av sko.)

"Sex in the city" av Mauro Perucchetti
Nærbilde av en av glasskoene på bildet over

Men verken Louis Vuitton eller uoppnåelig skokunst hjalp.

*

Den beste medisin mot traumer - og alt annet - er skoshopping. I følge nettsidene til diverse skobutikker i London, besøkte jeg over 10.000 par med sko i løpet av noen timer.

Og da synes jeg faktisk ikke at noen kan klage på at jeg bare kjøpte tre par. Vi snakker ikke engang om prosenter her. 

Trøsteshopping
 
Men vi har én dag igjen. Og de glasskoene hadde passet fint på veggen hjemme hos oss.

Jeg kunne også gitt "Jelly Baby Family" av Mauro Perucchetti et godt hjem.
I følge galleristen har Rieber og Søn kjøpt to store Jelly Babies som ønsker
de ansatte velkommen hver morgen.  Hun mente det gjorde underverker for arbeidsmoralen. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar