Dop meg ned eller klapp meg på hodet

Kroppen har en egen evne til å si i fra. I går begynte den å skrike "HØR HER DA, MENNESKE! DU VIL IKKE PÅ AMCARTREFF!" selv om jeg - altså hodet og munnen - hadde kommunisert at jeg gledet meg veldig. Statsministeren skulle være der, og den amerikanske ambassadøren skulle synge.

Det viste seg at jeg hadde misforstått akkurat det med en syngende ambassadør, men det er ikke bare min skyld når presidenten velger å sette inn en med samme navn som han som sang i Ally McBeal-serien.

Tynn kropp og stort hode; en av mange lollipop-damer fra Hollywood.
Og ja. Jeg er dødsmisunnelig. 

Møt Barry White og Barry White

Den eneste grunnen til at jeg ville til Rudskogen for å se på biler, var at jeg kunne fått en bra blogg ut av besøket (pluss naturligvis for å tilbringe litt kvalitetstid sammen med min Amcar-interesserte mann).

Jeg hadde allerede tittelen klar "Da jeg møtte Jens", men i stedet ble jeg sittende med nesa i fatle og lure på om nesespray har utløpsdato. Den virket i alle fall ikke, og årsaken var ikke manglende trykk. To sprut, og det kjentes ut som hjernen ble høytrykksspylt med syre.

I følge Vitus-apoteket: "Zycomb nesespray har 2 effekter. Stopper rennende og åpne tett nese.
Inneholder virkestoffene xylometazolinhydroklorid og ipratropiumbromid."
Noe så pompøst.

Kanskje jeg traff feil? Hadde jeg sprayet selve hjernen med noe som stopper renning og åpner tetthet? Som forhindrer nys? Aldri så gæli og så videre; nå kan jeg i det minste være trygg på at det ikke er hjernemasse som kommer ut av nesen, og med denne hodepinen tør jeg ikke tenke på hvor vondt et hjerne-nys ville vært. En annen fordel er jo at jeg kan dokumentere at jeg ikke er tett i nøtta.

Jeg kunne selvsagt tatt min egen medisin, som ville vært kokosboller, men siden jeg trodde det var søndag, antok jeg at Den lille kokosbollefabrikken var stengt. Så borte var jeg.

*

Det er ikke vondt å være forkjølet. Ikke er det farlig heller (for de fleste av oss). Alle tåler det. Faktisk tror jeg man har godt av det. Hvis jeg kunne velge, ville jeg vært forkjølet et par ganger i året - gjerne i høstferien, til jul eller påske, slik at det ikke gikk ut over jobben.

Når man er forkjølet kan man nemlig bestemme selv helt uten å ta hensyn til andre. "Nei, takk. Jeg tror ikke jeg blir med til grandtante. Jeg er så redd for å smitte henne. ". "Fjelltur, sier du? Nei, jeg må prioritere å bli bra til ferien er over.". "Shopping? Ja, jeg får vel ta meg sammen, da. Men jeg blir nødt til å ta det litt rolig, så ikke mas på meg."

Jeg ville ti ganger heller vært forkjølet enn for eksempel hatt nyrestein en nyttårsaften. Slik jeg hadde for ca 18 år siden.

*

Jeg hadde sendt min sønn avgårde med min tilkommende eksmann og skulle feire mutters alene. Jeg hadde kjøpt inn det aller beste jeg visste. Blant annet belgisk sjokolade. Noen minutter etter inntak av en diger belgisk godbit, rakk jeg akkurat å tenke "jøss, det var en rar følelse," før en vanvittig smerte slo meg bakover. 

Litt fortumlet over at jeg faktisk hadde blitt slengt bakover i sofaen uten at det var andre der, demret det for meg at dette muligens var nyrestein, og jeg karret meg bort til telefonen og ringte min mor. "Mamma, jeg har så vondt, hvordan vet man om man har nyrestein?" fikk jeg hikstet frem over fjellet fra Hordaland til Telemark.

Min mor som alltid har vært en tøff dame både med seg selv og sine omgivelser svarte "Vel, hvis du har vondt, er det jo fint lite jeg får gjort med det, du får ringe legen. Men du?" jeg ventet på trøst i et nanosekund før det kom "Godt nytt år hvis vi ikke snakkes.".

Uheldigvis var akkurat denne nyttårsaften dagen for omlegging av nødnummerene i Norge, og jeg kunne ikke for mitt bare liv huske hva jeg skulle ringe. Jeg endte opp med å slå det gamle. Som virket.

Jeg ringte og besvimte. Etter halvannen time ringte jeg igjen (jeg ville jo ikke mase), og da var det menn i hvite frakker (eller kanskje de var gule og røde) på døren min etter ti minutter. De hadde ikke vært hos meg i det hele tatt etter første gangs nødanrop, de hadde misforstått gateadressen. Og det forsto jeg. Adressen var Meiseveien 9, og det er jo et hav av fuglenavn å velge i. For ikke å si en full himmel.

Når du ligger på en båre på vei inn i en ambulanse nyttårsaften, og snøfnuggene faller lett i ansiktet ditt mens en og annen prematur rakett fyres opp, føler du deg veldig alene i verden. Jeg var i alle fall ikke spesielt høy i hatten da jeg ble trillet inn på akutten. 

Mens jeg ristet av smerte hørte jeg en lege si "Men stakkars liten, da. Hva kan jeg gjøre for deg?". Jeg svarte med snørr, tårer og en drøss med unnskyldninger for forstyrrelsen på denne travleste av alle kvelder. Jeg sippet mest fordi han hørtes så snill ut. "Du, du ... kan klappe meg på hodet!" hulket jeg.

Og han sto der og klappet og klappet mens han ga beskjeder i øst og vest uten at klappingen virket det spøtt på smerteriene, men du verden så godt det var likevel.

Smerten forsvant etter en stund, og jeg mente at jeg var i stand til å ta meg hjem igjen. Legen som var så flink til å klappe folk på hodet mente det var litt i kjappeste laget, og at vi nok kom til å se mer til hverandre.

Men en akuttavdeling på nyttårsaften er intet blivende sted for en som ikke er vant med at stoler og bord slenges i veggen av berusede mennesker. Så jeg tok en taxi hjem, slo på tv og tok frem den belgiske sjokoladen igjen. 

Nøyaktig det samme skjedde. I ettertid har jeg fått høre at det er lite som irriterer vettet av en nyrestein mer enn sjokolade. Jeg tror ikke nasjonaliteten hadde betydning, for Belgia er like kjedelig som en regnfull søndag i oktober og kan da umulig få opp pulsen på noen. Særlig ikke en stein.

Ambulansen kom igjen, legen sa ikke "hva var det jeg sa?" og denne gang ble jeg liggende natten over. Jeg skal ikke gå inn på hva som skjedde da steinen forlot kroppen, annet enn at å måtte synge karaoke samtidig som jeg ble revet i alle himmelretninger av fire ville hester og pisket med et vått katteskinn mens noen sto og sa at jeg var feit, virket mye mer fristende. 

Legen som skrev meg ut ville ha meg tilbake for å studere innvollene mine, og pent oppdratt som jeg jo er, stilte jeg presis til timen. Nyfrisert, parfymert både her og der og tannpusset. Man får sørge for at det utvendige er så vakkert som mulig når man er litt i tvil om hvor attraktiv man er på innsiden.

*

Det var da jeg oppdaget at sykehuset hadde mer å by på enn morfin og leger med vennlige hender;

"Urologi. Følg gul stripe på gulvet" sto det på informasjonsskiltet. Genialt.

Et helsevesen med humor. Det er det jeg vil ha. I tillegg til noen som stryker meg over håret eller pumper meg full av dop når jeg trenger det.