Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 22. august 2012

Du bondefanger ikke en telemarking

«Jeg gjetter at du har kjøpt verdens flotteste sko,» sa spanjolen som stoppet meg i det jeg krysset gaten fra skobutikken med favnen full av poser. «Jepp,» sa jeg kjepphøy på sko. «Men jeg har lyst at du skal ha verdens flotteste hud også, kan jeg få hjelpe deg med det?». Siden selv ikke den verste fornærmelsen kunne ødelegge mitt gode humør, svarte jeg «Værsågod. Bare prøv.».

Han holdt opp døren til en oase av milde dufter og behagelige farger, og ba meg om å ta plass i en myk skinnstol. Etter halvannet minutt forsto jeg at jeg var gått i en slags time share-felle med en særdeles aggressiv selger. Jeg kunne jo bare gått, men hele trynet mitt var allerede smurt inn med en sinnsykt varm krem som visstnok skulle bestå av store deler gull og resten ren kollagen, og jeg måtte ha spade for å få det av.

«Se nå! Du ser forskjell, ikke sant?» spurte den overivrige. Jeg myste inn i speilet og ønsket av hele mitt hjerte at den sorte ringen under øyet mitt hadde forsvunnet. Men nope. Ringen var like dyster som på naboøyet.

«Nei ...?» svarte jeg. «Ok. Det er nok fordi du allerede bruker ganske gode produkter under øynene,» konkluderte fyren. «Jeg fortsetter med en ansiktsmaske i pannen din. Ok?»

Mer guffe i trynet. Telefonen min varslet om en innkommende sms.

«Dette er gull,» messet han «og gull har en egen evne til å åpne porene slik at kollagenet trenger inn og fyller opp huden.». Han så på meg at jeg ikke var overbevist. Jeg spurte om prisen. Etter min erfaring er både hudprodukter og gull ganske dyrt.

«La oss ikke snakke om pris enda,» svarte han muntert. «Do you live in the city?»

«Yes. In the city of Oslo, Norway,» svarte jeg, og aldri har vel noen lettere kunnet høre at jeg er fra Telemark. Telemarkinger lar seg ikke vippe så lett ut av sminkestoler.

«WHAT???!!! Jeg var HELT sikker på that you lived in the city!» sa han og berømmet meg for min perfekte uttale. Yeah right.

«Is this your son?» spurte han for å lede oppmerksomheten min bort fra løgnen. Uten briller var jeg ikke helt sikker, men siden det bare var én annen person til stede utenom meg og hudpleiepusheren, fant jeg ut at det var overveiende sannsynlig at jeg var den lyseblå skyggens mor.

«He is so handsome!» sa den spanske kjekkasen. Jeg er enig både med og uten briller.

Kjekkasen fra sør lokket til seg kjekkasen fra nord, og forklarte at hvis han noen gang ville være trygg på å ikke få en eneste kvise, fantes svaret i en av de magiske krukkene hans. Men kjekkaser fra nord er ikke så enkle å overbevise. Særlig ikke de som er oppvokst med jordnære, trauste telemarkinger som mødre.

«Hvor mye koster disse produktene?» spurte jeg igjen og fikk en lang harang om at de egentlig ikke var så opptatt av penger, de var idealister som mer enn noe annet ville at alle kvinner i verden skulle få vakker hud. Slik de fortjente.

Akkurat.

Bare husleien de må betale i et av Londons dyreste strøk, tilsier at de må tjene forholdsvis mye på krukkene de selger.

Jeg synes faktisk ikke huden min er så fryktelig ille (rynkene, derimot ... vel), men holdt kjeft mens jeg ventet på neste salgsargument. Det neste argumentet var velkomment som maskingeværild og kom like fort.

«Kvinner som er i 50-, 60- og 70-årene ser ut som ungdom etter å ha brukt våre produkter. Du er så ung, men du vil helt klart få mer glød i huden og de nesten USYNLIGE rynkene dine vil bli HELT borte. Hadde ikke det vært fint?».

Slikt er det jo vanskelig å være uenig i. Han kunne like gjerne spurt meg om det kanskje ikke var sånn at jeg ville at alle barn på jord skulle ha det godt og være friske.

Endelig fjernet han salven i ansiktet mitt, og jeg var i prinsippet fri til å gå. Det pep i telefonen min for andre gang, men jeg synes det var for uhøflig å sjekke den.

«Skal vi snakke om pris nå?» maste jeg. «Alle produktene koster 400 pund og jeg vil anbefale at du tar alle disse fem,» sa flatlusa uten å blunke. Jeg rødmet på hans vegne. Frekke faen.

Gullmynter. Helt ekte.


Ser jeg ut som jeg kan svi av i underkant av 20.000 kroner på hudkremer etter fire dager med sjokkshopping? Neppe. Men han hadde et nytt argument:

«Er du redd for at det er for dyrt? Er det det som plager deg?» spurte han omsorgsfullt. Jeg svarte at prisen var omtrent den samme som produktene jeg bruker i dag, men at jeg måtte få lov til å bruke opp det jeg hadde hjemme først.

«Men produktene du har hjemme gjør ikke det samme for huden din! De gjør ikke huden din til verdens vakreste!» sa han oppriktig fortvilet ved tanken på at jeg skulle reise hjem til kremer som han oppfattet som ren ondskap.

«Jeg skal snakke med sjefen min. Vi blir enige. Og kanskje gir hun deg også en gave. Jeg tror hun likte deg,» flørtet han og forsvant.

«Sjekk meldingen jeg sendte deg!» sa min sønn. «KJØPEPRESS!!» sto det der. Ingen overdrivelse.

Jeg reiste meg for å vise at jeg anså meg ferdig.

Spanjolen kom sprettende tilbake som troll ut av en eske: «Går du før jeg har fortalt deg hva jeg har fått til for deg?» sa han og jeg sverger på at jeg så en tåre i øyet hans. Den var nok forårsaket av en bonus på ca 12.500 kroner som han så forsvinne ut av døren.

Men at jeg i en alder av 44 år får spanske, unge menn til å gråte må jo bety at jeg har ett eller annet. Hvis jeg skulle smurt meg inn med rent gull, er jeg redd jeg ville påført menn krampegråt. Jeg kjenner i alle fall én som ville blitt veldig opprørt, men det hadde nok hatt mer å gjøre med AmEx-regningen enn med meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar