Gentleman dog

Klokken er snart ett norsk tid (nei, ikke tretten) mens jeg sitter og skriver, og jeg har vært våken siden klokken fire. Det betyr at jeg var i svime allerede i ti-tiden, noe som sammenfalt med at mine barn og jeg ankom hotellet vårt i London. "Sammenfalt" er et helt riktig ord, ettersom jeg faktisk ramlet ut av drosjen da den ble åpnet av en fyr i flosshatt som sikkert skulle hatt lønn og takk for strevet, men som ikke fikk noe som helst ettersom jeg hadde nok med å redde siste rest av ære.

*

Hvorfor skal disse engelskmennene være så spesielle? Drosjene ser riktignok sjarmerende ut, men når man skal gå ut av dem, oppdager man at det er en slags ondskapsfull hybrid av en bil og et buss; ikke kan man krabbe ut slik man ville gjort i en bil og ikke kan man reise seg slik man ville gjort hvis man skulle ut av bussen. I tillegg kommer naturligvis dette med at de kjører som villmenn på feil side av veien.

Sultne på mat og shopping styrtet vi ut straks bagasjen ble levert på rommene våre; Mine to sønner først, og jeg som en slags personifisert finansinstitusjon (lett haltene til og med) bak. Jeg prøvde å få med meg det de sa: "Vet du at Whiskey har blitt et mim?" spurte storebror. "Hva er et mim?" pep jeg bak dem. Ingen hørte meg. "Hvem har gjort hva med Whiskey?" ropte jeg.

"Nei! Så kult! Hvordan har det skjedd?" spurte lillebror og fikk en forklaring som jeg oppfattet deler av: "... googler ... gentleman dog ... sjette bilde ...".

Etter å ha forsøkt den høflige tilnærmingen i flere meter, meddelte jeg at det ble bankstreik umiddelbart hvis ikke noen der fremme forklarte meg hvem som mimet hva.

De tok det sakte. To ganger. Ok, fire da. Det var ikke snakk om miming, men om noe som staves "meme" og som etter hva jeg forsto ble et slags begrep fordi noen luringer hadde begynt å bruke det på en litt annen måte enn det som opprinnelig var tenkt.

Da jeg følte at jeg begynte å få en viss forståelse av dette, befant vi oss på Oxford Street, og vi sto utenfor denne butikken. Snedig nok.

Universet slutter aldri å gi meg en albue.

Ja, da. Gni det inn.

Det mine to overlegne, blærete, korrumperte barn snakket om, var at vår stakkars hund, Whiskey, hadde blitt et meme. Bikkja, som er en tibetansk terrier og som går til frisøren oftere enn meg, ble nemlig fotografert før og etter klipping, og bildet ble lagt ut på nettstedet reddit.com.

Whiskey før og etter et besøk hos hundefrisøren Edgar

Etter det har bildet blitt manipulert og nå kan man altså google "gentleman dog" og få opp dette bildet som nummer seks:

Han får ikke lov å røyke inne

Whiskey slipper heldigvis ydmykelsen ved å se seg selv på nett på en stund. Han er nemlig på fjelltur. Men hvis han kunne velge, tror jeg han hadde blitt hjemme. I alle fall hvis jeg skal tolke bildet min kjære sendte:

Ingen dyr er så langt skadet under denne livsfarlige fjellturen

I mot mine streke anbefalinger, har disse to ... gentlemennene ... tatt seg opp i villmaken der der bare er stein, mygg og bjørner. Min kjære har forsikret meg om at det skal være helt trygt, men jeg forteller ham at det å gå med agn i bånd i form av en liten bamsemums, umulig kan være særlig gjennomtenkt.

Her i London er naturen representert i akkurat passe doser: da jeg bestilte room service hadde noen satt en blomst på brettet. Det holder i massevis for meg. Jeg er ingenting om ikke nøysom.

Risottoen med trøfler var også helt i min smak