Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

torsdag 30. august 2012

Grønne fingre er jo ikke pent

På verandaen har jeg seks krukker. Krukker som er kjøpt inn for å ha blomster - eller i alle fall planter i. Én av dem lever - under tvil. Det er en ganske stor lavendel som mistet alle blomstene sine i det den kom i mitt eie, men den er fremdeles grønn, og jeg er ikke kravstor.

Kanskje dette aldri har vært lavendel, nå synes jeg det ser ut som rosmarin.
Tror vi tar lam til helgen, så får vi testet det ut.

Det som en gang var et tre, visnet sommeren 2010, bare to måneder gammelt, og siden har det bare stått der. Hva skulle det ellers ha gjort, forresten. I år oppdaget jeg imidlertid noe som kan være en botanisk sensasjon; det gror en plante ut fra stammen som er helt forskjellig fra det opprinnelige treet. Fordi jeg ikke gidder å kappe opp det meterhøye treet for å få det ned i søppelkassen, og fordi det er en mikroskopisk mulighet for at det blir til noe grønt som kommer til å overleve sommeren 2013, får det stå.

Ti poeng til den som kan si meg hva utveksten midt på stammen er

De to største pottene inneholder runde buksbom'er. De ble kjøpt inn fordi de var så hardføre at det kom til å overleve vinteren (ble det påstått) og fordi de er grønne hele året.

Vel. Reklamen lyver. Mine to runde trær har vært brunaktige siden de ble slept opp tolv etasjer. Uheldigvis ble de innkjøpt den dagen heisen sto og jeg ikke var i humør til å la dem bli i bilen. Skulle verandaen pyntes, skulle det skje nå. Selvsagt var det ikke meg som bar, men det kan være ganske slitsomt å gå bak noen som klager også.

Disse har sannsynligvis druknet

I de to minste pottene sto det også lavendel, men de døde i mai, og siden har jeg håpet det skulle skje et under; jeg håpet de skulle oppstå fra de døde, men det skjedde jo ikke. Derimot fant et digert ugress ut at det skulle gro akkurat her, og i flere uker har jeg nå ventet på at det skulle kaste glans over den triste verandaen, men i dag pælmet jeg hele greia. Jeg har nemlig kjøpt lyng.

Ikke engang bikkja orket å se på verandapynten min

Utenfor Majorstuhuset står det alltid blomsterselgere. Jeg har kjøpt blomster der før, og de har visnet umiddelbart, men med mine iskalde, bleke dødsfingre kan jeg sikkert ikke skylde på andre enn meg selv.

Lyng må jo være planten for meg. Hvis den klarer seg i fjellet med storm, kulde og udyr (store bjørner som setter seg på dem), må den da vel klare seg på en veranda på Majorstua.

Jeg la imidlertid merke til at de hadde to ulike lyngplanter; begge var lilla, og jeg var ute etter den tøffeste:

- Hva er forskjellen på de to lyngplantene?
- Vi har mange planter.
- Ja, og de er veldig fine, men jeg ser at dere har to ulike lyngplanter. Hva er forskjellen?
- Det er lyng.
- Men de er ulike. Hvilken av dem er mest hardfør?
- Den ene er litt grønn, den andre ikke så grønn.
- Fint, men trenger de mye vann?
- De er lilla.
- Ja, det ser jeg, men hva er forskjellen på de to?
- De er grønne og lilla.
- JA, TAKK JEG SER DET!
- Den ene heter Erica.
- Så fint. Da tar jeg disse to.
- De heter ikke Erica.
- Det er helt greit.
- Åtti kroner!

Lyng. Som ikke heter Erica.

Jeg kommer ikke til å vanne dem. Det der får naturen ta seg av. Og på samme måte som jeg helst ikke vil vite hva biffen min het da den levde, vil jeg heller ikke vite hva blomstene mine heter. Da er det lettere når de dør. For det gjør de alle sammen. Jeg gir de to nye én uke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar