Noen ganger kommenterer vi det vi ser selv med mat i munnen, men da skal filmen eller reklamen være usedvanlig dum. Den siste reklamen for Vanish er en reklame som kan få meg til å kritisere høylytt selv med mat i munnen. Gud bedre, den er teit. "Jeg har en ambisjon om å ha helt hvite håndklær". Skyt meg nå.
 |
| Det er jo litt spesielt at et vaskemiddel som skryter på seg å ha "intelligente flekksøkere"har så absurde, uintelligente reklamer |
Som regel liker jeg og min mann de samme filmene, og hvis vi ikke gjør det, er det jeg som gir meg. Det er to grunner til det. For det første blir hele filmopplevelsen min ødelagt hvis jeg må sitte å høre på kommentarer han tror er ironisk morsomme eller sukking og stønning over det han synes er kjerring-tøv (han synes Sarah Jessica Parker ser ut som en hest, og må alltid kommentere det), og for det andre vil en film han liker bidra til at han masserer meg i hodet helt uten å reflektere over at tiden går.
*
Filmen "Wall Street" står høyt i kurs (ha!) hos min kjære og den gikk på TV2 Zebra mens vi spiste i går. Sitater fra filmen kommer som perler på en snor flere ganger i året. "If you want a friend, buy a dog" er ett eksempel. At dette skal være en av favorittfilmene hans, er egentlig litt rart, ettersom den er full av ryggesløse skurker og dårlig moral. Gordon Gekko er et slags motstykke til min mann. Det eneste Gekko og min mann har felles er en fascinasjon for Sun Tzus "The art of war".
"Every battle is won or lost before it is ever fought" sa den gamle kineseren - på kinesisk, vil jeg tro - men Gekko og mr. Frisch nikker energisk og er så enig, så enig.
*
Jeg bryr meg ikke så mye om verken aksjehandlere eller avdøde kinesere bare jeg får det som jeg vil. Og det får jeg jo som regel. Men denne lange rekken av seiere som har preget livet mitt (vel), har gjort meg sløv. Det er bare å innrømme det: Det siste jeg ønsket meg, var en boks med Prim. Jeg har nemlig akkurat slikket innsiden i den forrige boksen jeg ønsket meg.
"Hvor ble det av innholdet i den forrige boksen?" spurte min mann. Dagens dummeste spørsmål. (Og det var i konkurranse med spørsmålet "Treffer du bakken, eller?" da jeg lå i hengekøyen.) Trodde han at jeg hadde gitt pålegget til bikkja? Brukt det som solkrem?
"Det forsvant ned i magen min ved en inkurie," svarte jeg. "Hva betyr det?" ville han vite. Dagens andre dumme spørsmål. "En inkurie er noe som skjer mens du ikke tenker over det. En slags forglemmelse," sa jeg og det gikk opp for meg at det er en helt korrekt beskrivelse. Jeg kan rett og slett ikke helt huske hvordan det skjedde. Jeg tror forresten store deler av livet mitt er en inkurie. Og det er jo ikke bra.
*
Jeg kan ikke fortsette sånn. En ting er jo at jeg stapper trynet fullt av kalorier uten engang å nyte det mens det skjer. En annen ting er at jeg bare husker brøkdeler av de 44 årene jeg har levd.
Mitt første minne er at jeg satt på skuldrene til min far og slo ham i hodet mens jeg sang "Dompappen, dompappen" og lo så jeg ristet. Jeg kan ha vært rundt ett år.
Etter det er det nesten helt blankt frem til jeg ble fire år og vinden tok meg. Jeg husker at jeg svevde over bakken og at jeg lurte på om jeg bare kom til å stige eller om jeg ville falle, og hvilket av de to alternativene jeg ville foretrekke. Jeg husker ikke at jeg landet, men det må jeg jo ha gjort, tatt tyngdeloven i betrakting og det faktum at jeg sitter her nå.
Dette skjedde mens vi bodde i Stavanger, og på Jæren blåser det som kjent bort fem høns på en stille dag. Ingen løfter et øyelokk over en fireåring i en rød regnfrakk som flyr to, tre meter over bakken i den delen av landet.
Jeg har bare glimtvise minner fra min tid i Stavanger og jeg kan ikke plassere disse minnene før eller etter det luftige svevet mitt. Sannsynligvis skjedde det før, for jeg har en mistanke om at jeg kan ha landet på hodet.
Et svært tydelig glimt er meg (ca tre år, vil jeg anta) og en gjeng med hippier som satt på trappen ved Domkirken midt i Stavanger sentrum. Min tante flørtet med ideene bak "make love, not war" samtidig som hun passet meg mens mine foreldre var på jobb.
For at jeg skulle gli inn i mengden av hasjrøykende, usunn norsk ungdom uten å måtte røyke, hadde min tante kjøpt en lilla kaftan-sak i størrelse XXXXS med små speil og psykedeliske broderier. Helt identisk med den hun hadde. To rålekre, fredselskende, ikke-røykere, var vi. Og jeg var kul for første og siste gang i mitt liv. Så vidt jeg kan huske, da.
Den alternative, lilla kreasjonen fikk imidlertid en kort karriere da min mor fant den i skapet. Det gjorde også min karriere som hippie-maskot.
Til tross for min oppvekst i Unge Høyre og Folk og forsvar, har jeg alltid hatt en indre hippie som gjør at jeg gang på gang kjøper flagrende gevanter som aldri blir brukt.
*
Søttitallet var kult. Åttitallet var litt tragisk. Motemessig sett. Det er derfor synd at minnene mine nærmest er borte fra 1972 til 1982. Jeg har prøvd å glemme rosa pusegensere og mintgrønne plastøredobber, permanetkrøller og skulderputer, men i kveld kom alt tilbake med Gordon Gekko.
Kanskje jeg må begynne å skrive dagbok for å få med meg det som skjer rundt meg? Det kommer til å være fort gjort hvis dagene fortsetter som i dag: "Spiste frokost, la ut bloggen jeg skrev i går, solte meg, tok et bilde og la det ut på Instagram, hørte mannen min si noe dumt og la det ut på Facebook, leste litt, ba min mann kjøpe mer Prim, spiste Prim, solte meg mens jeg hadde en sang fra reklamen til Unibet på hjernen, skrev noen tekstmeldinger, trente, tok en dusj, skrev en blogg, spiste middag mens vi så på Wall Street, så litt håndball mens min mann ryddet av bordet, ble massert i hodet mens vi så siste del av Wall Street, la meg." Omtrent identisk med samtlige dager denne ferien.
For et usannsynlig kjedelig liv. Jeg må gjøre noe drastisk. I morgen skal jeg be ham kjøpe Nugatti. Også skal jeg forlange at vi ser på Sex og singelliv. Og når Vanish-reklamen kommer skal jeg knuse TV'n. Det vil bli husket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar