Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 18. august 2012

Nedfrosset og svett

Doktor Xiaotong Li på Volvat er flink, og jeg kunne absolutt vært mye hyggeligere mot ham. Selv om han stort sett påførte meg smerte de fem minuttene jeg var der inne, visste jeg jo hva jeg gikk til.

Jeg har solt meg. Så fort solen har tittet frem, har jeg vært der. I bikini. Uten solkrem. Og det fikk jeg svi for i dag. Bokstavelig talt. Mitt ikke særlig pene brystparti ble flekkvis behandlet med flytende nitrogen for å komme hudkreften i forkjøpet.

Siden smerte er svakhet som forlater kroppen, beveget jeg ikke en muskel mens han jobbet. Å bli frosset ned er jo heller ikke så veldig vondt når det bare gjelder noen kvadratcentimeter. Da legen bare ble sittende og jeg spurte om han hadde tenkt å ta fjerne flere flekker, sa han "Nei, da. Jeg bare venter på at du tiner".

Mitt rykte som isprinsesse har gått foran meg, tenkte jeg, men så sa han " ... før jeg må gjøre det en gang til".

Akkurat sånn ser jeg ut inni meg

Å fryse ned halvtinte celler er ikke vond. Ubehaget kommer først etter at man har betalt. Da svir det både i lommeboken og på brystet.

Mens han satt og ventet på at jeg skulle smelte (as if), gransket han håret mitt og så kom det "Hvilken farge hadde du på håret da du var ung?"

Hadde han ikke vært mindre enn meg, hadde jeg smelt til ham først og spurt etterpå, men han rodde kjapt videre: "Ja, siden du har såpass mange solskader til å være så ung, tenkte jeg kanskje at du hadde vært lys?"

"Jeg så ut sånn som deg! Blåsvart!" snerret jeg furtent. Snakk om å legge fornærmelse til skade.

"Ja, nei, det er jo ikke alltid det stemmer - det der med hårfarge og hud," fastlslo han vitenskapelig.

Nei, tenk det.

Jeg er unntaket som bekrefter regelen. Hurra.

*

Siden mitt langt fra vakre brystparti nå var enda mer flekkete, og siden jeg skulle på sommerfest på jobben, måtte jeg revurdere klesvalget i en fart. Jeg regnet ut at jeg bare hadde fem-seks timer på å finne noe jeg kunne ha på meg, og siden jeg hadde slitt med spørsmålet siden juni, kjente jeg panikken komme sigende. 

Jeg har vært med på slike stressende prosesser før, og resultatet er ofte at jeg får så vondt i hodet av alle valgene at det ender med at jeg ikke kan gå. Nå måtte jeg ha en kjole som dekket kroppen opp til halsen. Eller - aller helst burde jeg hatt noe som dekket den også, for ikke å snakke om håret. Men jeg kan jo ikke stille i burka. Da ville det bli snakk.

Jeg satt igjen med to valg som begge fremdeles har prislappen på; en rød, lang kjole og en oransje kjole. Ingen var ideelle, for den røde er for lang (det er rekefest, ikke cocktailparty) og den oransje må jeg bruke høye sko til. Noe som er upraktisk på brostein (som er det tradisjonelle sommerpartyunderlaget i Forsvarsdepartementet).

Nummer 1


Nummer 2 (bare i oransje)


Felles for de to kjolene, er at de er trange og at stoffet absolutt ikke gjør meg noen tjenester. Jeg måtte derfor trille gåstolen min (en Volvo XC 90) til nærmeste undertøyssjappe. Der selger de nemlig superundertøy. Ordentlig superundertøy. Ikke sånt som transporterer kulde og varme via nanoteknologi, men sånt som tvinger fettet til å krype skamfullt inn mellom innvollene.

Damen i butikken vurderte meg opp og ned. Eller kanskje heller frem og tilbake, og rakte meg stumt en liten sak som lett kunne fått plass under en litt stor fyrstikkeske. Den hadde en underlig form; Den dekket alt fra under brystene til midt på låret og siden den ikke dekker brystene, får det meg til å tenke på en bransje som også Alylar Lie har tatt avstand fra. 

Man skulle jo i det minste tro at den kunne passert som en smule sexy, men den skylder sexy. Den er så usexy at man bare må fortrenge at man har den på seg. Og det er søren ikke lett, for den er designet for å stramme.

Etter å ha brukt 348 kalorier på å få den på meg (en bonus, vil jeg si) kom butikkdamen inn i prøverommet og så kritisk på meg. "Synes du den er passe?" spurte jeg - forberedt på nye fornærmelser og litt bekymret for at jeg aldri kom til å klare å få den av meg. "Jeg hadde liksom håpet at den skulle gjort meg litt mindre, og ikke bare fått meg til å se ut som en feilstappet pølse?"

"Du kan ikke ha noe større, og dette er den minste som finnes," svarte hun.

Jeg ble så glad at jeg måtte shoppe mer. Og rett etter fant jeg en silkebluse som passer perfekt til en bukse jeg har. Bukser er jo tross alt mer praktisk når man må åle seg inn mellom kolleger og rekeskall. Kanskje.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar