Perler og paljetter for svin

Ukens pris for klar tale går til ham eller henne som hang opp et banner på en gangbro over E 18 mellom Sandvika og Oslo. I stedet for de klissete X + Y = sant, hadde vedkommende skrevet en S og en R og tegnet en knyttet hånd med langfingeren stikkende opp mellom bokstavene. S ber altså R om å dra til helvete. Det var helt tydelig.

*

Så befriende! tenkte jeg.

Jeg er nemlig møkk lei av alle som skal annonsere kjærligheten sin. Må man for eksempel ha bilde av seg selv OG kjæresten sin som profilbilde på Facebook? (Hvis du er helt nyforelsket er det greit.) Og er det søtt når Ola bruker en hel låvevegg til å skrive at han elsker Kari? Én ting er at man henger opp et gammelt laken med et og annet hjerte på, for det går det jo tross alt an å ta ned. Men grafitti på en fjellvegg? Eller (gud forby) en tatovering?

Hvis man ser bort fra at tatoveringer krever en forholdsvis stram kropp og en personlighet svært få har, og hvis man velger å ta sjansen på at han som lager tatoveringen din forholder seg til alle krav om hygiene og HMS, vil jeg likevel si at å brennmerke seg selv til evig tid er en usannsynlig tåpelig ide.

For min egen del kunne det endt blodig hvis jeg hadde gravert inn min manns navn et sted på kroppen. Det er ikke til å komme fra at jeg et par ganger i vårt samliv har vært så forbanna på ham at jeg uten å nøle ville skjært bort samtlige bokstaver med en sløv kniv hvis jeg ikke fant en som var skarp. (Jeg sakker fremdeles om kniven.)

*

Klar tale brukes for sjelden. Ordrikhet er oppskrytt, og jeg savner at flere nøyer seg med ja eller nei. Grunnen til at vi mennesker så sjelden bare sier ja eller nei, er at vi er redde for å bli tatt for å være dumme, sure eller overlegne.

For mange er jo det utvilsomt en begrunnet frykt, men jo dummere du er, jo dummere er det å snakke mer enn nødvendig.

Et annet poeng er at når man snakker lenge og mye kan du være sikker på at halvparten av det du sier enten ikke blir forstått eller ikke blir lagt merke til. Du snakker for døve ører.

Har du forresten tenkt over teorien om at vi bare har et visst antall ord til rådighet her på jorden? Tenk om det er noen om sitter og teller og du bare har 1000 ord igjen på kvoten din? Etter det er du død som en sild. Da kan du angre på alt tullet du liret av deg, da. Teorien har jeg funnet på selv og jeg pleier å bruke den på min mann. "At du gidder å bruke opp ordene dine på å si så mye dumt," kan jeg si.

Da pleier han å tie stille, men han ser på meg som om jeg skulle ha utslett i hele ansiktet. Litt undersøkende, liksom. Litt "Er du sikker på at du føler deg helt frisk? Psykisk?".

*

Ærlighet henger nøye sammen med klar tale. Hvis man svarer ja eller nei, blir man lettere tatt med buksene nede hvis man juger. Du har ikke like stor mulighet til å bortforklare deg som hvis du hadde pakket svaret ditt inn i et tre minutters langt innlegg der bullshitbingoen slo inn allerede etter halvannet minutt.

Oppsiden av korte svar er derfor at man blir oppfattet ærlig.

*

I dag har jeg vært på shopping med en god venninne. Hun kjøpte seg en utrolig flott kjole som kunne vært designet spesielt for henne. Jeg håper at jeg var klar nok i min anbefaling, for den var virkelig fin.

Jeg prøvde også en kjole - en perle- og paljettbesatt sak - og jentungen i butikken sa at hun aldri hadde sett noen som hadde kledd den like godt som jeg gjorde. Og at de dessuten akkurat hadde fått den inn.

Modellen må være to meter høy; min kjole er ikke så kort. Og det er fint, for mine ben ser ikke helt sånn ut.

Noen som gjennomskuet henne? Vel, det gjorde jeg. Hvis de akkurat hadde fått inn kjolen, var jeg sannsynligvis den første som prøvde den. Men jeg så ingen grunn til å ødelegge for meg selv, og hun så på meg at jeg falt som en død, feit flue for smiger.

Hun løy ikke, og hun var en god selger.

"Vil du ha den?" spurte min venninne. "Ja," sa jeg.

Helt klart.