Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 21. november 2012

Vampyr-sex og smarte TV'er

Teorien min er at hvis man er åpen inntil det påtrengende, vil ikke pinlige detaljer bli brukt mot en i like stor grad som hvis man blir oppfattet å være lukket og hemmelighetsfull. So - here goes: Jeg har vært på kino. Jeg har sett den siste Twilight-filmen. Mokk alene.

Det vil si, vi var 19 stykker i salen, noe som omtrent utgjorde omtrent 6 prosent av plassene. Men selvsagt fikk jeg likevel en nabo. Han var rundt 60 år, og hadde røyket rullings i 50 av dem, drukket tett de 40 siste og ikke vasket seg siden i fjor jul. Dette er selvsagt bare noe jeg kom frem til ved deduksjon. Han satt ikke helt opp i meg, men selv om han hadde sittet på Mars hadde det ikke vært langt nok unna.

Den nordlige delen tror jeg han hadde likt

Vampyr-sexen likte han åpenbart svært godt, la meg bare si det sånn. De skumle scenene ble ødelagt for alle oss andre når han akkopagnerte dem med "ååååååååÅÅÅÅÅ!!!". Og når han skjønte at noe potensielt farlig var under oppseiling var det bråk av en annen verden ("oh-oh, oh-oh").

Jeg tror til og med han gråt en skvett her og der. Jeg håper i det minste skvettene var tårer.

Nå er det ganske uvanlig at jeg går på kino alene i 12-tiden en vanlig hverdag, det er ganske uvanlig at jeg er på kino i det hele tatt, faktisk, så jeg lurer på om det er vanlig at de som egentlig ikke vil vedkjenne seg å se filmen de ser sitter på en formiddagsforestilling har luer og hetter trukket langt ned i pannen. Neste gang skal jeg se Tingeling - vingenes hemmelighet. Som et sosiologisk eksperiment, altså.

*

Siden horoskopet mitt for i går nærmest beordret meg til å shoppe, tok jeg ikke sjansen på noe annet da jeg kom ut av kinoen (jeg gikk på 12'ern). Og siden jeg gjorde som Universet befalte, skjenket det meg shopping-karma så det holdt; Tre bukser fra Jil Sander.

Lykken varte i timesvis. Jeg kjenner det faktisk litt enda. (Men nå ringer vel snart min mann og minner om at man faktisk er nødt til å betale kredittkortregninger. Å, det er SÅ kjedelig! Skjer hver gang han leser om shoppingen min.)

*

På vei hjem gikk jeg innom Den lille kokosbollefabrikken, og der har de utvidet sortimentet sitt. Med marsipan! Og noen påstår at Gud ikke finnes?

Ikke bare det, men den ivrige vietnamesiske samtalen bak disken, viste seg å handle om hvor stor rabatten min skulle bli. Da jeg fikk vite det, fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg tipset tredobbelt av det jeg pleier.

De to damene lærte meg også hvordan jeg skulle si takk på vietnamesisk, men det husker jeg ikke lenger, så jeg tror jeg må tilbake snart.

*

Siden TV'n tok kvelden på mandag, måtte vi kjøpe nytt. Jeg mente det holdt med et som omtrent var likt med det vi hadde før, men min mann var innstilt på å gå opp et par hakk. Derfor havnet vi på Vinterbro etter at han hadde støvsugd markedet etter det beste og billigste.

Siden ingen av oss er spesielt kjent på Vinterbro (men vi har tonnevis av sympati med et sted som har et navn etter den våte, kalde årstiden) måtte vi ha litt bistand av den tyske damen som bor et sted bak CD-spilleren i bilen min.

Det er ikke meg som har valgt GPS-stemmen (tysk dame, seriøst? Freud ville ha kost vettet av seg). Jeg pleier å finne frem uten GPS, men det er bare fordi jeg har bedre retningssans enn tålmodighet til å stille inn herket.

*

Vi returnerte med en eske som tok opp mesteparten av bagasjerommet i XC90'n min. Men det var først etter at jeg hadde stått og sett kritisk på alle de ørten skjermene som viste Ellen Arnstad på NRKs program Ettermiddag. Jeg fortalte den unge ekspeditrisen at jeg gjerne ville ha et TV, men at jeg helst ikke ville ha et med fru Arnstad på. Min humor var totalt bortkastet på henne. Hun trodde muligens at jeg var litt under middels smart.

Noe som skal være over middels smart, er vårt nye fjernsyn. Det er så lurt at det både kan opereres med to forskjellige fjernkontroller, håndbevegelser og stemmen.

Jeg er ikke så imponert. I dag har jeg stått og skreket meg hes, og skjermen er like svart. Min konklusjon er at det nok ikke er TV'n som er så innmari smart, men at det virker lurt i forhold til menneskene som står foran og roper og veiver med armene.

Maskinene er i ferd med å ta over



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar