Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 10. desember 2012

Fem små reker og to små brød

Ett eller annet sted over Polen var det noen som mente jeg burde våkne. Det mente ikke jeg. Spesielt ikke fordi jeg var midt i en nokså hyggelig drøm.

«Vat is jor surname, please?» var det en eller annen som insisterte på å få vite. Jeg våknet og skulle til å si at jeg het mrs. Bond, mrs. James Bond, men heldigvis tok jeg meg i det, og sa at jeg ikke var helt sikker.

- Okay, mrs. Frisch, svarte flyvertinnen og jeg mistenkte at dette kunne bli en interessant samtale.

- You have ordered special food, yes? spurte hun med et smil som nok hadde vært penere uten en regulering full av matrester.

Jeg bekreftet det og tok i mot flymaten med et takknemlig smil. Det skal ikke mye til for å glede meg. Særlig ikke i matveien. Jeg er allergisk mot gluten og skalldyr og har mer enn én gang blitt sittende med et eple til frokost, middag og kvelds.

De to glutefrie rundstykkene lå i en forskriftsmessig, tett pose, og jeg synes prosjektet så lovende ut. Jeg begynte og løsne aluminiumsfolien. Og der ... der lå det fem, fete reker.

For første gang i mitt liv trykket jeg på knappen som tilkaller besetningen. Eller - det vil si - jeg har gjort det før, men da mente jeg egentlig å skru på lyset.

Besetningen kom. To stykker, faktisk.

- I’m allergic to gluten AND shellfish, forklarte jeg.
- Yes? smilte de i kor.
- Well - this is shellfish. I can’t eat that, sa jeg tålmodig.
- No, this is shrimps, no fish, svarte flyverten pedagogisk.
- Well then ... I can’t eat shrimps, I’m very allergic, sa jeg. Villig til å gå på akkord med mangfoldet i havet hvis jeg bare fikk mat.

- So you can eat fish? spurte han og jeg kjente at dette var i ferd med å løse seg.
- Yes, I can. Fish is very good, sa jeg og holdt tommelen i været, for jeg tenkte det var best å holde meg til KISS-regelen (Keep it simple, stupid)
- Then you can also eat this, sa han og pekte på de pillede, hodeløse rekene som på mystisk vis hadde fått øyne og et bebreidende uttrykk på de små, rosa ryggene sine.

Jeg vurderte å si at det var greit og bare droppe hele måltidet, men kombinasjonen gnagende sult og to idioter overvant mitt ellers så balanserte ytre. Og indre.

- HØR HER! sa jeg høyt på norsk og fortsatte på engelsk: Reker er ikke fisk. Hvis du har en fisk ombord, så kom med den. Ok?
- Yes, madame. Ok, sa de i kor og forsvant hver sin vei.

De kom tilbake omtrent samtidig. Den ene med pasta i tomatsaus og den andre med en fisk pyntet med tre små reker.

Jeg tok det pent. Etter min målestokk, i alle fall. Og jeg er ganske stolt av at den malende beskrivelsen jeg ga av meg selv etter inntak av skalldyr. Den inkluderte grimaser som skremte et lite barn på seterekken foran. Jeg avsluttet med "and then it's too bloody late to ask if there is a doctor on board!".

- Well, madame, I can try to find something for you at business class, but I think that this will not please you either.
- Please try, svarte jeg og så ham spurte fremover i flyet.

Da han kom tilbake var hun som sto igjen hos meg nesten på gråten. Det skal hun ha; En utmerket skuespiller.

- This is shellfish, sa flyverten fornøyd og brant seg alvorlig da han plasserte den foran meg.

Det var makrell og to poteter.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar