Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 8. desember 2012

Lutefisk

Jeg er ingen typisk lutefiskspiser. Visstnok. For som omtrent alt annet i dette landet, har noen brydd seg med å undersøke hvem som spiser lutefisk både hjemme og ute. Denne utbredte trangen til å putte alt inn i tabeller og excel-ark skyldes antakelig PR-byråer og markedsavdelinger. Unødvendig, tenker du kanskje, men da skal du huske på at PR-folk og markedsførere også trenger en jobb for å få penger til melk og brød. (Og dyre julepresanger til sine koner.)

*

Forresten drakk vi nesten 94 liter melk hver i 2011. Det betyr at noen drakk veldig mye, for jeg kan ikke huske å ha drukket noe. Vi spiste også 2,4 kilo smør hver, og der kan det hende at jeg har forsynt meg mer enn det statistikken tilsier. Hele 76 prosent av oss spiser forresten brød til frokost.

*

Tilbake til lutefisken.

Hvis du spiser mye lutefisk, er du sannsynligvis over 45 år, bosatt nord for Dovre og tjener omtrent det din høyere utdannelse skulle tilsi. Hvis du bare spiser det rundt juletider og helst på restaurant, er du mest sannsynlig mann med god inntekt og hus i Oslo eller Akershus.

Jeg er kvinne, inntekten min er ikke så høy som forbruket mitt og jeg bor i Oslo. I kveld skal jeg spise lutefisk, og jeg kommer heller ikke i år til å greie å takke nei til porsjon nummer to, fordi det er så innmari godt.

*

Lut er giftig. Du må ikke drikke lut, for da etser alle innvollene dine opp og du får veldig vondt. Lut er  en fellesbetegnelse på basiske stoffer - du vet, det som er motsatt av syre. Hvis noe er veldig syrlig eller veldig basisk, bør du holde deg unna. Effekten på innvollene dine er omtrent den samme.

Natriumhydroksid også kalt kaustisk soda eller Plumbo

Kaustisk soda har du kanskje hørt om. Det er lut. Hvis toalettet ditt er tett, kan du med nennsom behansket hånd løse opp dritten med kaustisk soda. Og da skjønner du vel selv at det ikke må spises.

*

Derfor er det jo litt rart at noen fant på å helle det over en torsk også servere den på et fat.

Forklaringen er ikke så rar som man skulle tro:

I riktig gamle dager - før oljen, og enda før det igjen - hadde ikke nordmenn det så fett. Det var minst like kaldt her som det er nå, og ingen hadde fantasi nok til å tenke seg et bad med varmekabler eller undertøy i ull og silke som ikke klør og som er designet av noen som engang var gode til å renne nedover en bakke på ski bare for moro skyld.

Omtrent på den tiden, altså, ble menn i alle aldre sendt ut på havet for å fange fisk, og den fisken de ikke spiste med det samme, ble hengt til tørk slik at den kunne spises senere. Frysebokser var så sjeldne at de ikke engang fantes.

*

En gang tok et helt hus med tørket fisk fyr. Brannstifteren kan ha vært en unge. Som kjent liker ikke barn fisk, og de bør ikke leke med fyrstikker. Jeg skal vedde på at bygdas jævelunge hadde funnet et fyrtøy og bestemt seg for at dette var en smart måte å legge om kostholdet på.

Men han bommet grovt. For på denne tiden - lenge før oljen og Gerhardsen - var ikke menneskene så kresne. Hvis maten var giftig, ble den kastet, men hvis den bare var uspiselig fant man en måte å svelge den på.

Det som skjedde med det nedbrente fiskelageret, var at fisken ble liggende og marineres i en blanding av aske og regn. Aske er basisk. Altså omtrent som lut.

Fisken ble så plukket ut av det nedbrente lageret og vasket før den ble servert. Jeg vil anta at guttungen bannet der han satt i skammekroken med tresleiven sin.

*

Så kom Gerhardsen og så kom oljen og deretter (eller før) var det noen som mente at bacon og ertestuing hadde vært godt til. Noen strør til og med brunost over, men vi er mange som mener at det er å gå for langt.

Guttungen og moren hans burde fått fredsprisen post-mortem. Jeg blir i alle fall alltid alt for mett til å krangle etter å ha stappet i meg to digre porsjoner med den dissende massen.

Eller kanskje Nobelprisen i kjemi hadde vært mer passende. Pytt. Det er jo jul snart. De burde fått begge.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar