Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 16. januar 2013

Nøkkelproblemet

I de femti meterne fra parkeringsplassen til kontoret rakk jeg å heve stemmen fire ganger til min mann. Noen ganger er han ute etter trøbbel. Han er som en tenåring. Han vil bare ikke gi seg, uansett hvor fornuftige argument han blir møtt med. Stuck on stupid.

Årsaken til at han måtte settes på plass, var bilnøkkelen. For å få klappet den sammen etter bruk, må vi nemlig bruke et triks; vi må trykke på ett bestemt sted for å få nøkkelbladet til å legge seg i den plastdingsen som omgir bladet.

Nøkkel med og uten triks


«Jeg er så lei av at nøkkelen er ødelagt,» sa jeg. Rolig. Jeg var ikke ute etter en krangel.

«Den er ikke ødelagt,» sa han.

«HÆ! Er ikke den ødelagt?» spurte jeg.

«Nei, det er jo bare å gjøre sånn,» sa han mens han viste meg trikset jeg allerede kan.

«Men det skal jo ikke være nødvendig å bruke et jævla TRIKS for å lukke den igjen!» sa jeg. Ikke så rolig.

«Den er ikke ødelagt,» gjentok geniet.

«JA, MEN HERREGUD! SELVSAGT ER DEN DET!» ropte jeg.

Da passerte vi festningspolitiet, og jeg kunne merke at vi tiltrakk oss oppmerksomhet.

Vi gikk videre i iskald taushet. Det var ti minusgrader. Det kan ha vært min skyld.

«Hvorfor må du krangle på at den er ødelagt?» spurte jeg.

«Jeg krangler ikke,» sa han. Han ante ikke hvor nær han var på å bli liggende med sprukken leppe på fortauet. Og i strøket hvor jeg jobber kunne han ha blitt liggende lenge. Her er ikke menneskeverdet den fremste verdien.

«For FAEN DA! Trenger du å krangle på at du krangler???»

«Jammen, jeg gjør jo ikke det,» forklarte han i det vi forlot hverandre foran mitt kontor.

Jeg sa «faens dust», men mente «Ha en fin dag, kjæresten min».

Vel inne på kontoret ba jeg om en forklaring på mannens uutholdelige humørsvingninger. To av mine tøffeste mannlige kolleger stilte villig opp.

«Hva var problemet?» spurte de omsorgsfullt.

Og jeg tegnet og forklarte og viste til og med frem nøkkelen som var utgangspunktet for dagens første krise.

«Ikke sant den er ødelagt?» spurte jeg triumferende etter at ingen av dem hadde klart å smekke nøkkelhælvete sammen.

«Men starter bilen, da?» spurte den ene.

Jeg vurderte å juge og si nei.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar