Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 5. februar 2013

Snyltekred

Kan man være stolt av noe eller noen man ikke har hatt innvirkning på selv? Svaret er utvilsom ja, for overalt går det folk rundt og messer at de er stolte av både det ene og den andre. Men hvorfor? Hvordan?

*

I utgangspunktet ville jeg trodd at det å være stolt av noe eller noen forutsatte at du selv har bidratt til det som har skjedd, men sånn er det jo ikke. Man kan jo for eksempel være stolt av foreldrene sine, av ektefellen sin eller av en venninne som har fått til noe bra.

Kan det være to former for stolthet? Eller flere? Én type stolthet som kommer fra det man selv har hatt innvirkning på og én på vegne av andre?

De sportsinteresserte av oss kjenner kanskje hjertet svulme når favorittlaget vinner i fotball, og selv om de ikke har løftet en finger for å bidra til seieren, mener jeg det likevel kan gå inn under den første typen stolthet; den som gjelder deg selv.

For noen lever seg sånn inn i sport at det blir en del av identiteten deres, og det er klart at den moralske støtten og lojaliteten de viser, smitter. Men andre, som meg - som ikke vet forskjell på basketball og baseball - kan også føle et blaff av stolthet ved nasjonale bragder. Da Norge tok sølv i fekting i OL i sommer, kjente jeg at han med kården og jeg var en del av noe. Sammen.

Antakelig var det Norge jeg tenkte på.

Å føle seg stolt av landet sitt, er en av de tingene vi virkelig burde verne om. Det er utrolig viktig å forstå hvor bra vi har det. Og det er viktig for alle å føle at de bidrar med det de kan for at verden skal gå fremover og ikke bakover.

*

Noen - og det er de heldige - er stolte av kroppen sin. De som ofte føler trang til å fortelle omverdenen det, har en tendens til å være et stykke fra de skinnmagre beinranglene som går på catwalken. Men det er kanskje ikke så korrekt å stå frem med en modellkropp og si at man er stolt av bena som går fra bakken og til haken, bare avbrutt av bysten som dekkes av en blonde-BH i størrelse 70C?

Jeg tror stoltheten er jevnt fordelt på de tykke og de tynne, men at man svært sjelden hører slanke mennesker fortelle at de er stolte av kroppen sin, kommer antakelig av Janteloven. Du skal ikke tro at du er noe.

Særlig ikke hvis du er det.

Noen er stolte av kroppen sin fordi de vet hva den har gjort for dem; kjempet seg gjennom sykdom, løpt kjempelangt eller født barn - og det er absolutt bragder man bør være stolt av. Med hederlige unntak; jeg hadde ligget og presset enda hvis jeg ikke hadde fått hjelp av en 150 kilos jordmor som la seg oppå magen min da jeg skulle ha eldstemann for snart 22 år siden. Jeg er veldig dårlig til å være gravid og ubrukelig når det kommer til å føde, men jeg har fått to usedvanlig fine barn. Og ja - jeg er (tidvis) stolt av dem.

*

Den typen stolthet som man kan føle på vegne av andre, er jo svært sympatisk. Hvis du aldri har vært stolt fordi noen du kjenner (eller noen du ikke kjenner) har gjort noe bra, bør du umiddelbart søke etter empatien i ditt innerste. Jeg er sikker på at den finnes et sted, langt der inne.

Du kan jo begynne med litt snylting, for treningens skyld. "Snyltekred" er et ord jeg lærte i dag, og det er et godt og beskrivende ord: Hvis du soler deg i lyset av andres bragder, kan det hende at du rett og slett er en snylter.

Men det er en god begynnelse hvis du ellers aldri føler deg stolt på andres vegne; Du har i det minste klart å identifisere noe å være stolt av.

Neste leksjon blir å bidra til å kaste lys og glans over den som fortjener det.

Da jeg søkte på "snylter" fikk jeg opp dette bilde. Og et av Stein Erik Hagen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar