Amøber og virus på Gardermoen

Gardermoen er noe for seg selv. Flyplassen er en organisme; den lever. Og da mener jeg ikke de lange køene som bukter seg som virvelløse dyr, jeg mener at det er like vanskelig å forstå det som skjer der som å forstå en amøbes valg av ektefelle. Eller enkelte kvinners valg av ektefelle, selvsagt. Mange kunne gjort det bedre.

*

Kjære deg som for ett eller flere år siden fant deg en fyr som så ut til å fungere godt både sosialt og på andre måter, men som nå likner mer og mer den nevnte encellede organismen uten fast kroppsform over; det er ikke for sent! Spark ham ut, skift lås på døren eller be ham om å begynne å trene. Be ham gå tre kilometer hver dag. Etter en uke bør han være halvannen mil unna, og da kan du puste lettet ut.

*

Da jeg sjekket inn min 45 kilo tunge koffert for en halvtimes tid siden, spurte fyren som håndterte bagasjen min hvor lenge jeg skulle være borte. Jeg lurte på om han var frekk, men kom til at det gamle jungelordtaket jeg har funnet på selv "when in doubt, be polite" var tryggest. Det kunne jo hende han hadde noen regler om at jeg slapp å betale overvekt hvis jeg skulle være riktig lenge borte.

"Æh. Bare en uke," sa jeg unnskyldende. Han sa at det var greit. Jeg hadde nok kastet det gamle ordtaket over bord (ja, jeg vet at jeg er på en flyplass, men det er sånt man sier, ok?) hvis han på noen måte hadde antydet at jeg ikke fikk lov til å være så lenge borte eller at jeg minst måtte være borte ett år med den digre kofferten.

Jeg spurte hvilken kø han mente jeg burde velge for å komme fortest mulig gjennom sikkerhetskontrollen. Og det var da jeg forsto at denne flyplassen lever sitt eget liv. Han stirret på meg og sa langsomt og med stort alvor: "Det er helt umulig å vite. Køene bare er sånn. I dag er de lange. Veldig lange. I går var de ikke det. Vi forstår det aldri."

*

Med flaks og kløkt kom jeg til sikkerhetskontrollen før jeg ble voldelig eller på annen måte brøt med allmenn folkeskikk. Akkurat i det jeg så skosålene mine forsvinne gjennom røntgenmaskinen, begynte jeg å nyse. Jeg nøs så ribbena nesten løsnet. Nå er jeg heldigvis så godt oppdratt at jeg alltid har en pakke papirlommetørklær i vesken, men uheldigvis sendte jeg vesken av gårde før skoene.

Jeg nøs og nøs og nøs mens jeg ble vinket gjennom metalldetektoren. Jeg nøs så høyt og så mye at jeg bare så vidt hørte at det ulte.

Siden jeg anså det som helt usannsynlig at den skulle slå ut på meg, nøs jeg meg videre. Men det gikk jo ikke. Jeg ble kommandert til å tømme lommer (de var tomme) og til å forsøke igjen. Det pep like fordømt, og jeg nøs fortsatt.

Etter en beføling med og uten håndholdt detektor (som ikke pep) ble jeg spurt om jeg kunne ha noe i håret. "Mener du flass?" nøs jeg. Det var visst ikke morsomt. "Lus?" prøvde jeg igjen. Heller ikke morsomt.

De lot meg gå.

Jeg vet ikke om det var lus, virus eller meg de ikke ville ha mer med å gjøre. Men det det kan jo hende det var kombinasjonen.

Avgangshallen på Gardermoen 12. april 16.58