Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 22. april 2013

En cyberdate med Pablo

Etter en hard treningsøkt og en særdeles klissete og ekkel CSI-episode, hadde jeg akutt behov for litt kjærlighet. Men siden det bare var bikkja og meg hjemme, og siden det er begrenset hvor mye et loppeskinn orker å gi når han ellers har dekket sine egne behov for mat og selskap, måtte jeg pent logge meg på internett.

Der traff jeg Pablo Neruda. Nei, det var ikke på en sjekkeside. Tross alt er min mann bare på en liten joggetur, og inntil noe annet er bevist, kan det ikke påstås at han har forlatt meg. Han har i alle fall alltid kommet helskinnet og blid hjem igjen tidligere.

Min mann er stort sett alltid blid når han kommer hjem. Det er kun når han har kjørt bak en idiot, gått bak en tufs eller sett en gjøk at han er litt smågretten. Men han blir fort blid igjen, det skal han ha. Selv om verden i følge ham er sterkt preget av imbesiler.

Denne kaktusblomsten bor i Valparaiso, Chile. Det gjorde Neruda også en stund.

Poeten Pablo Neruda var en litt i overkant lidenskapelig mann - i alle fall hvis han skal dømmes ut fra tekstene sine. Hvis Pablo N hadde hatt en side på et internettsjekkested, hadde profilen hans antakelig vært preget av et blomstrende språk, drama og heftig begjær. Pablo og jeg hadde ikke vært en match, for jeg blir litt utålmodig av lange kjærlighetserklæringer. I alle fall så lenge de ikke kommer sammen med et sertifikat fra gullsmeden.

Men.

"Jeg vil gjøre det samme med deg som våren gjør med kirsebærtreet," sa Pablo.

Og det er jo vakkert. Det er jo det. Jeg kan ikke påstå noe annet.

"Jeg elsker føttene dine fordi de gikk på jorden, på vinden og på vannet til de fant meg," sa han.

Og jeg merker at det er noe som beveger seg langt inne i meg. Han kunne få sagt det, han der Pablo.

Etter å ha cyberdatet Pablo i bare ti minutter, har han gjort noe med meg. Jeg har blitt bløt. For der jeg før hadde snøftet i forakt over tåpelig romantikk, kjenner jeg en liten tåre i øyekroken når jeg leser:

"Føttene mine vil gå dit du sover, men jeg skal leve videre".

Skjønner du, eller? Han snakker om døden! Hans elskede døde, men han tar seg selv tappert i nakken og går videre i livet! Det er til å sippe av.

Så jeg sipper.

Og med tårene renner en del av selvbildet mitt bort. Men plutselig - og heldigvis - slår det meg at det ikke er tårer. Det er svette som renner ned i øynene mine og drar med seg fuktighetskrem og mascara! Jeg har jo akkurat trent! Shit, så det svir!

Å, takk til høyere makter. Jeg er like iskald og usentimental som jeg alltid har vært. Særlig iskald. Så nå blir det en varm dusj.

Men før jeg går ... hvis du en eller annen gang har hatt kjærlighetssorg, så husk Pablos ord:

"La oss generøst glemme dem som ikke kan elske oss", eller bare "drit og dra" som jeg ville sagt.

Her er jeg i en vinkjeller i Valparaiso. Det kan godt hende at Neruda også var her, for vinkjelleren er veldig, veldig gammel. Og visstnok veldig fin.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar