Kjærlighetssorg ved andre blikk

Har du opplevd kjærlighet ved første blikk? Det er magisk. Jeg hadde et sånt øyeblikk i dag, men desverre ble magien nokså raskt avløst av dyp kjærlighetssorg. Vi vil aldri få hverandre, og det er fryktelig trist, for hvis du møter en som gjør deg til et bedre menneske, bør den feite, lille engelen Cupid sørge for et livslangt forhold og ikke pyse ut etter et par minutter.

Når det gjelder det fysiske, passer ikke jeg og min store kjærlighet så godt sammen. Min hjertens kjær er ikke så dyp, og det er noe jeg ville ha savnet. Det tas igjen på høyden, men når bredden er tre centimeter mer enn jeg er lang, kan det sosiale bli en utfordring. Tenk å reise på ferie med en sånn, liksom. Det holder ikke å booke et dobbeltsete da, nei.

På en annen side ble hverdagen min bokstavelig talt lyst opp og uttrykket "stål i ben og armer" har sjelden eller aldri passet bedre på noen. Og hvem ønsker seg vel ikke noen i livet sitt som både er myk og hard?

Når alt kommer til alt, er det kanskje bra det ikke ble noe mellom oss. For det første er jeg jo gift, og for det andre hadde dette forholdet ruinert meg.

*

Jeg har alltid hatt en suveren evne til selvsuggesjon. Når jeg trener og er så sliten at jeg vil spy, sier jeg til meg selv at alle klarer to minutter til. ALLE klarer det. Og da kan ikke jeg være noe dårligere. Derfor klarer jeg to minutter til. Og to minutter etter det, for det klarer alle.

Å manipulere meg selv ved å utnytte min største svakhet; konkurranseinstinktet mitt, er veldig nyttig, om enn litt sært. Men jeg er for alt som virker.

Etter at mitt magiske kjærlighetsøyeblikk ble snudd til bunnløs sorg, har jeg gått rundt og sagt (med forakt) "Dumme veggpryd!" og "Snakk om å være skjør!" for å overbevise meg selv om at jeg slett ikke trenger noen.

Da jeg gikk i Bogstadveien, som før øvrig er genial når det kommer til å reparere hjertesmerte, sa jeg "Forbannade knudrekukk!" og det er det verste skjellsordet jeg har funnet på noen gang. Mannen som passerte meg, så på meg som om jeg skulle vært rablende gal, men det blir man jo av kjærlighet. Og sorg.

*

Min tapte kjærlighet heter Freuds Gashgai. Han - eller rettere sagt 'det' - er 2 meter og 86 centimeter høy, 1 meter og 76 centimeter bred og bare 7 centimeter dyp. Han (jeg klarer ikke forholde meg til et intetkjønn) er laget av lysstoffrør, papir, polyester, garn og stål.

Freuds Gashgai er faktisk veggpryd. Og skjør. Og knudrete. Han er ... et verk, tror jeg han må kalles. Han er kunst, og han er laget av Martin Erik Andersen.

*

Martin Erik Andersen er en kunstner som ikke redd for hardt og møysommelig arbeid. Da han laget Freuds Gashgai tok han utgangspunkt i det teppet som selveste Freud hadde hatt på divanen sin.

På dette teppet hadde altså hundrevis av menn ligget og fått beskjed om at alle deres problemer skyldes et undertrykt morsbegjær. Martin Erik Andersen begynte den lange prosessen med å fotografere hele det tyrkiske teppet, centimeter for centimeter.

Deretter brukte han fotografiene som mal for å skjære ut en tredimensjonal form som han igjen fylte med polyester. Ett eller annet sted i prosessen inkluderte han et par strikkede småtepper og litt papir. Hele greia ble støttet opp av stålstenger og til slutt plasserte han et par lysstoffrør bak.

Freuds Gashgai av Martin Erik Andersen (Galleri Riis)

Sjekk de detaljene! (Galleri Riis)

At han skal ha en del hundretusen for alt dette, synes jeg han fortjener. Og hadde jeg hatt pengene og veggplassen, hadde jeg vært svært lykkelig akkurat nå.

*

Men fløteboller med marsipanbunn er det beste av det som ikke hjelper, så etter at jeg parkerte bilen i garasjen gikk jeg målbevisst nedover mot nabolagets beste godtebutikk mens jeg vekselvis bannet og prøvde å overbevise meg selv om at jeg bare kunne gå inn i butikken og se.

"I dag har vi tilbud på fløteboller; to for én!" sa damen bak disken. Jeg kjøpte åtte.