Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 10. mai 2013

Bombeflyhumlen Gandhi

Jeg har hatt en nær døden-opplevelse. Noen vil kanskje tro at det hadde sammenheng med at oppvaskmaskinen er ødelagt og at jeg måtte vaske opp - for hånd! - men så tander er jeg ikke. Selv om mange vil påstå det. De får i så fall ikke julekort i år.

Når jeg tenker meg om, vil ingen få julekort i år. Ingen fikk heller julekort i fjor eller de ti årene før det. Ikke ta det personlig.

*

Det var heller ikke meg som holdt på å dø. Det var en humle. Den holder forresten fremdeles på å dø, til tross for at jeg har gitt den tre harde slag med Finansavisen og dunket den hardt i hodet med en joggesko fire ganger.

Den er på størrelse med et spedbarn. Eller nei, det var en ekkel sammenlikning. Den er på størrelse med en feit rotte. Det er den. Nesten.

*

Jeg ble først oppmerksom på lyden. Det var et infernalsk bråk. Jeg antok at det var naboen som høytrykkspylte verandaen og klippet gresset samtidig, men da jeg så ham stå nede i vannkanten forsto jeg at levenet måtte komme fra et annet sted.

Den grusomme støyen kom fra baksiden av dette bildet:


Jeg tok mot til meg og rugget litt på rammen. Min manns farmor satt like rolig til tross for at det kunne virke som det var noe veldig stort og farlig bak henne. Nå har hun for så vidt vært død i noen år og bildet viser henne som ung akrobatdanser, men jeg var imponert likevel.

*

Etter en ny runde rugging hørte jeg noe stort bevege seg opp over veggen; og der kom altså verdens største bombeflyhumle til syne. Og den var ikke blid. Den var rett og slett drittsur.

- Hey! Ikke skyld på meg! sa jeg.

Humlen fløy et tokt ti centimeter over hodet mitt. Jeg dukket. Det ville du også ha gjort.

- Så fly ut, da vel, din feite idiot, skrek jeg. Adrenalin får alltid stemmen min til å bli litt høyere enn normalt.

Men humlen sjanglet rett mot ett av stuevinduene. Det kan ikke åpnes. Jeg foreslo med en sveipende bevegelse med et sammenrullet eksemplar av Hegnar's finest at den skulle bevege seg mot den åpne verandadøren, men humlen var for gretten til å ta til seg fornuft. Det var jeg også.

Så jeg skulle til å smelle til den der den satt på vinduet.

*

- Vent! skrek min 15-årige sønn. - Tenk på Gandhi!

- Tenk på hvem? sa jeg.

- Kanskje humlen er bestemoren din!

Jeg vurderte å sende ungen rett på sykehus. Lukket avdeling.

- I så fall har hun det sikkert bedre i himmelen sammen med Gandhi, sa jeg med mord i blikket.

Han trakk seg langsomt bort mens han holdt øye med avisen som fremdeles var hevet.

*

Jeg slo. Ikke ungen, selvsagt, men humlen. Den døde ikke. Den laget bare en liten dump i avisen. Det er muligens et tegn på at økonomien vår ikke er så sterk som vi liker å tro.

Jeg slo igjen. Og en gang til. Da falt den endelig ned.

Så jeg gikk og tok alle oppvaskers mor. Det tok sin tid.

Etter det bestemte jeg meg for å gå og ta et bilde av mitt nedlagte bytte. Hvem vet, kanskje kan humler grilles. Eller gjøres om til pelshatter?

*

Det var da jeg så at den lå på ryggen og sprellet med bena.


Jeg bestemte meg for å dokumentere størrelsen ved å sammenlikne den med en fyrstikk:



Men da jeg pirket borti den, tok den tak i fyrstikken og greide å velte seg over på magen:



Nå ble det personlig. Jeg tok en joggesko og slo til jeg ikke orket mer.

- Tenk om det var selveste Gandhi du slo ihjel nå? sa min sønn.

Hva lærer de egentlig på skolen for tiden? Burde de ikke heller trenes i praktisk husarbeid? Oppvask, for eksempel?

- Vel, i så fall kan jeg informere deg om at Gandhi fremdeles lever, sa jeg. - Men han kommer aldri til å fly igjen.

Med mindre han løfter bort en joggesko og tre bøker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar