Å le av gamle damer

I en av disse merkelige kontordiskusjonene som av en eller annen grunn har en tendens til å oppstå hos oss, erklærte jeg at hvis jeg hadde oppdaget at jeg ble sjekket opp av en par og tredveåring eller en som var yngre, hadde jeg sett meg om etter det skjulte kameraet. Det virket som de andre var enige i at det nok var den mest logiske forklaringen hvis jeg skulle opplevd noe sånt.

Men! (Jeg mener ikke å overselge her, så press forventningene ned, folkens.) Da jeg var på vei ned Bogstadveien i dag, tok et forræderisk vindkast tak i omslagskjolen min og i et sekund sto jeg slik Marilyn Monroe gjorde - bare at kjolen min var sort og at jeg ikke likner sexbomba på noen måte.

I det samme møtte jeg øynene til en ung mann på noen og tyve. Han gliste. 

Han gliste på en sånn anerkjennende måte, skjønner du? Jeg tok et raskt sveip rundt meg og så ingen kameralinser, også begynte jeg å fnise. Litt sånn rødmende finising. Jeg prøvde ikke å se på ham, men jeg merket at han så på meg. Du skjønner sikkert. 

Resten av veien gikk jeg og gliste og følte meg både attraktiv og ikke så gammel. 

Dette varte helt til jeg kom på jobben og åpnet mailen min:

Jeg er snart 45. Ikke ta meg på alvor hele tiden, vær så snill.