Shop til he drops

Jeg elsker London! Helt siden jeg var på skoletur i denne byen i januar 1988 har jeg og London vært perlevenner, først og fremst fordi det er så billig her, men også fordi byen og jeg forstår hverandre.

I januar 1988 var det ganske kaldt og vått, og siden jeg var vant til at nedbøren kom som snø og ikke vann på den tiden av året, hadde jeg ikke fantasi nok til å ta med meg paraply på reisen. Jeg gikk derfor inn i nærmeste butikk - som var en Benetton-butikk - og kjøpte en stor mørkeblå paraply med brune kanter, og betalte med en hundrings, en femtilapp og en tier.

Mine medstudenter lurte på om jeg hadde arvet da jeg fortalte hvor mye den kostet, og først da regnet jeg ut hva det tilsvarte i norske kroner.

Det var en særdeles ubehagelig opplevelse, og derfor har jeg unngått det siden.

*

Jeg vet at det jeg driver med er fortregning, men alternativet er verre. Alternativet er depresjon. Tenk for eksempel på hvor forferdelig jeg hadde hatt det akkurat nå hvis jeg ikke hadde vært så flink til å glemme det der valutastyret: i posen ved siden av meg ligger en nydelig skinnfrakk fra Burberry som opprinnelig kostet to tusenlapper og to hundringser.

En sånn, bare uten flekker

Men det var før de satte den ned med en hel masse prosent, og da kan jeg på ikke skjønne annet enn at jeg må ha gjort et kjempekupp. Vi snakker mykeste lammeskinn her, altså.

*

Og buksen jeg kjøpte! Den skulle du ha sett! Forhåpentligvis hadde du ikke først ledd på deg et tidlig stadium av brokk for deretter å spørre "Hæ? Er du seriøs? Skal du ha den? Du ser ut som en klovn!" slik min yngste sønn gjorde. Kanskje hadde du heller sagt "Jøss, den kledde du jammen kjempegodt!" slik jeg tenkte da jeg så meg selv i speilet i butikken. (Senere nektet han for å ha sagt at jeg så ut som en klovn: "Jeg sa ikke klovn, jeg sa idiot.")

Men akkurat nå er jeg uansett kjempeglad for at jeg kjøpte den, for på veien hjem ble vi overrasket av et vær som ordet van(n)vittig er oppkalt etter, og jeg ble våt til skinnet. Siden jeg bare har med meg ermeløse kjoler (værmeldingen sa at det skulle bli sol og varmt hele uken) hadde jeg frosset ihjel hvis jeg ikke hadde kjøpt et par bukser. Og en oransje kashmirgenser.

*

Jeg kunne selvsagt kommet billigere unna hvis jeg hadde kjøpt en paraply, men det er ett eller annet som sier meg at det ikke er så lurt. Den paraplyen jeg kjøpte i 1988 ble tatt av et vindkast dagen etter, og det kvalifiserer dermed til å være en av de dårligste investeringene jeg har gjort i hele mitt liv.

Du vil kanskje protestere mot å kalle det en investering? Vel, i så fall får vi to bare være enige om å være uenige. Noen ganger er det både riktig og viktig. (Håper du la merke til de to meningsløshetene der. Jeg har gledet meg sånn til å bruke dem. Alt som mangler nå er å få inn "hovedfokus" og "kraftsamle".)

I min verden er dette investeringer. Ikke bare det; jeg gleder meg til å shoppe vilt i morgen, for i min økonomiske teori, har jeg ikke bare spart penger i dag. Jeg har tjent. Mange tusen kroner, har jeg tjent. Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på de 20 000 jeg tjente er kroner eller pund, men jeg er sikker på summen. Og det må jo være det viktigste?

I tillegg til at min mann overlever når han ser hva jeg kommer hjem med, selvsagt.