Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 31. januar 2014

Kjærlighetens tyranni

Jeg er viden kjent for mitt behov for en god natts søvn. I tillegg er det min tålmodighet og overbærenhet når det kommer til kjærlighet som virkelig definerer meg. Alt for kjærligheten, er liksom mitt motto.

Jo, da.

Så da jeg hørte hyling og stønning fra naborommet i ellevetiden om kvelden, la jeg en pute over hodet og tenkte at dette antakelig kom til å gå over relativt raskt.

Det var feil.

Klokken tolv banket jeg i veggen. Klokken halv ett fikk sengen min et dytt, og da sprakk jeg. "Jammen i helvete, da! Nå får dere faen meg roe dere!" skrek jeg. Det ble en pause. På noen minutter. Så var kaninene i gang igjen.

Jeg fant frem øreproppene og lurte på om Belgia har lange straffer for dobbeltdrap.

Klokken ble to, og de holdt det gående bare avbrutt av noen pauser som akkurat var lange nok til at jeg trodde at showet var over.

Men nei, da. Jeg skvatt til av et vræl som hvis det ikke hadde vært for en gjenkjennbar stønning i umiddelbar etterkant, kunne vært grunn til å ringe ett eller annet nødnummer.

Da tok jeg frem penn og papir, og skrev en velment hilsen.



Jeg tok på meg hotelles morgenkåpe og var nokså fornøyd med at jeg husket å ta med meg romnøkkelen, for døren smalt igjen bak meg. Det smellet var høyst tilsiktet, men selvsagt litt dumt for de andre naboene. Unnskyld for det.

For at de skulle finne lappen, banket jeg forsiktig på døren før jeg pilte barbent tilbake til rommet mitt og ba karma overse denne litt ugreie handlingen mot min medmennesker. Karma så en annen vei, og nøkkelkortet mitt virket.

Lappen min hadde ingen virkning, og siden verken banking eller roping hjalp, ble jeg bare liggende å lure på om jeg skulle ringe resepsjonen og be om assistanse. Pausene var imidlertid fremdeles akkurat lange nok til at jeg trodde alt var over, men det siste stønnet kom godt over klokken fire og jeg ble liggende å frese av irritasjon i minst en halvtime før søvnen tok meg.

Da telefonen vekket meg etter et par timer, holdt jeg på å kaste den i veggen, men så kom jeg på en smartere løsning. Jeg googlet metalbandet Dimmu Borgir; Produsentene av den absolutt mest støyende musikken jeg vet om.

Etter min mening kan det ikke engang kalles musikk. Det er mer "slik høres det ut i helvete når djevelen ikke har fått morgenkaffen sin".


Mine naboer fikk høre dette bråket på full guffe mens jeg var på badet. Jeg bruker nokså lang tid på badet, men nå måtte jeg løpe frem og tilbake hvert femte minutt for å starte Youtube på nytt, og det var litt masete, så denne gangen tok det enda lenger tid. 

Så synd.

Etter konserten ble jeg inspirert til å skrive et nytt lite brev til de hensynsløse bråkmakerne. Naboene mine, altså.


Jeg smatt det inn under døren deres da jeg sjekket ut av rommet, men denne gangen banket jeg ikke. Jeg er tross alt ikke slem.

torsdag 30. januar 2014

Europas navle

Alle valgene gjorde meg helt handlingslammet. Skulle jeg ta et bad? Gå ut og kjøpe belgisk sjokolade? Lese en bok? Finne noen som kan lære meg fransk på en time?

Jeg valgte til slutt å gå ut for å slå meg skikkelig løs på shoppingfronten, men samtlige butikker i strøket stengte senest 18.30 og derfor måtte alle pengene mine brukes opp på 10 minutter.

Jeg visste at Louis Vuitton lå ett eller annet sted ikke så langt fra hotellet, men da jeg skulle spørre en tilfeldig forbipasserende om veien, så han bare helt forstyrret på meg og rygget skremt tilbake. Han var i beste fall autist og i verste fall en gal, pedofil forbryter som antok at jeg kom fra Interpol. 

Jeg kan ha sett litt streng ut. Han skulle bare visst at det var sånn jeg så ut når jeg er blid.

*

Helt uten handleposer fra overprisede butikker, kom jeg tilbake til hotellrommet og bestemte meg for å se en film, så jeg slo på TV'n. 

Og skvatt som faen. 

Han eller hun som bodde på rommet før meg hadde skrudd volumet på maks, og her er det jeg fikk se:

Møt den russiske versjonen av Belgisk blå

I tillegg til noe som hørtes ut som et brøl fra en vårgretten bjørn, synes jeg fyren viste meg fingeren, men han gjorde nok ikke det, og jeg må virkelig slutte å ta sånt personlig.

*

Hele denne hendelsen gjorde meg oppmerksom på mine fysiske behov: Jeg trengte trøst, og jeg trengte mat. 

Jeg ringte room service.

- Hello, this is from room number 417 - I would like to order some food, sa jeg.

Fyren svarte på fransk. Jeg kan ikke mye fransk, men jeg er ganske sikker på at han sa "Når skal sånne som deg forstå at du ikke trenger å oppgi romnummeret ditt? Jeg får det opp når du ringer, hvordan skulle jeg ellers visst hvor jeg skulle levere maten?"

Jeg kunne jo ikke begynne å argumentere. Så sikker er jeg ikke på at han sa det akkurat sånn, dessuten er jeg enig med ham, og heretter skal jeg bare si heisann eller navnet mitt.

Han sa ikke noe mer, så jeg stammet "je (kremt) voudrais (host) commander (gisp) ..." og der stoppet det. Han fikk såpass mye medlidenhet med meg at han gikk over til engelsk, og vi ble enige om at jeg skulle få en kylling med salat.

Jeg ville gjerne holde samtalen i gang, men han så visst ingen grunn til det.

*

Det går fort å spise en kylling, så etter 35 minutter (inkludert 30 minutters leveringstid) satt jeg der og tvinnet tomler igjen. Etter at jeg hadde forberedt meg på et lydsjokk og raskt skrudd lyden ned, sjekket jeg tvkanalene. Jeg forkastet alle kanaler der de snakket russisk, arabisk, italiensk, fransk og spansk og sto igjen med BBC 1, 2 og 3. 

To av kanalene sendte programmer om antikviteter og den tredje sendte en hockeykamp.

Det var så lite underholdende at jeg vurderte å gå ned i resepsjonen for å høre på fyren som har sittet og spilt piano i snart et døgn.

Men så kom jeg på at jeg har en Mac med internettilgang og et helt eget Netflix-abonnement! 

Det var da jeg forsto at Belgia virkelig er Europas uvaskede navle: et sted fullt av lo der solen aldri skinner og som egentlig er en designfeil. Det er et høl som burde vært grodd igjen fra begynnelsen.



Språkleksjon for 45 euro

- Good evening, Madame. Did you have a nice trip so far? hvisket den bitte lille resepsjonisten. Det var ikke noe galt med ham, han var tvert imot antakelig en veldig god menneskekjenner og et inderlig godt menneske, for han så lei seg ut allerede før jeg svarte:

- Not really, no. But thank you for asking.

- I'm so, so sorry, hvisket han med tårer i øynene.

Jeg orket ikke forklare. Jeg innså at jeg ikke hadde så mye å komme med heller (utover at jeg var litt sur), men det trengte jo ikke fyren med puselankene å vite.

*

Flyturen var fryktelig lang, men det tok lenger tid å vente på bagasjen. Etter mitt lille intermesso med damen i skranken til Brussels Airlaines på Gardermoen hadde hun åpenbart bestemt seg for å gi bagasjen min spesialbehandling.

Antakelig har den vært en tur i London og kanskje også i Roma, men den var akkurat ikke så forsinket at jeg kunne gå bananas med penger som ikke var mine. På kjole, sko, undertøy og diverse toalettsaker.

Hun lo sist og best, jeg må bare gi henne den.

*

Taxituren var det ikke nødvendigvis noe galt med. En hvilken som helst passasjer hadde sikkert hatt det helt fint, men for en som får hodepine av sånne duftting som henger i biler og som blir desperat av lyden av hvaler og delfiner, var det ingen højdare.

Jeg snakket strengt til meg selv: "Skjerp deg, din bortskjemte megge. Pust med munnen og benytt sjansen til å lære deg litt delfinspråk!"

*

Så jeg prøvde å finne ut hva de pep til hverandre. Her er det jeg tror de sa:

- Hei, Lasse-mann! Ute og svømmer?

- Jajamensann, må jo holde seg i form, vettu! Bra med deg, eller tjommi?

- "Tjommi?" Du husker ikke hva jeg heter, du!

- Jo, 'a ... du heter ... Martin?

- JEG HETER MARIT! Kan du ikke se forskjell på en mannedelfin og en damedelfin, eller?

- Du må jo innrømme at du er litt ... mandig?

- Hva?! Mandig? Jeg?

- Ok, ok, unnskyld, da!

- Du er en forbanna dust!

- Mulig det, men det ekk'e meg som svømmer rundt og ser ut som en mann.

- Jo, det er det faktisk.

- Ja, men jeg ER jo en mann!

- Du er en dust, det er det du er.

- Vet du at menneskene tar opp det vi sier nå?

- Hæ? Er det lov? Hva sier Datatilsynet til det?

- Det faller ikke under deres ansvarsområde.

- Men hvorfor? HVORFOR, Lasse?

- De mener det er avstressende.

- Er det bare oss de tar opptak av?

- Nei, de avlytter hvaler også.

- Ha, ha, ha! Vet de hva de schvære idiotene pleier å si til hverandre eller?

- Tru'kke det, nei.

- Det eneste de snakker om er jo hvor gode de er til å prompe!

- Stemmer, men de er ikke så avanserte disse menneskene. Nokså analfikserte, virker det som.

*

Og for 45 euro ble jeg altså flytende i delfin.

Hadde vi hatt delfiner, ville vi sikkert spist dem også

onsdag 29. januar 2014

"Husj!" sa hun

Jeg er på tur. Så langt er det ikke så veldig givende, og jeg vil ikke si at reisingen har gjort meg spennende, slik et eller annet reisebyrå reklamerer med.

Jeg sitter på Gardermoen, ved gate 47f. Det er den gaten som er absolutt lengst unna sikkerhetskontrollen, men det står i stil med innsjekkingen som lå absolutt lengst mulig vekk fra flytogterminalen.

"New time 1800"


I dag skal jeg til Brussel. Med Brussels Airline.

Siden jeg flyr takket være dine skattepenger, sørger jeg naturligvis for å gjøre det på billigst mulig måte, og så lenge jeg er ute i god tid, er det normalt ikke noe problem at køene er milelange. Det er nemlig mange som flyr billig. Billig er like bra som dyrt, bare billigere.

*

Siden jeg var ute i så god tid, hadde ikke innsjekkingen åpnet da jeg ankom enden av Gardermoen. Skrankerekke H. Så jeg ventet tålmodig og gikk i rolig tempo bort til skranken da lyset endelig ble tent.

Jeg var nummer to i køen. Men det hjelper ikke engang å være nummer én når det ikke sitter noen i skranken.

I køen ved siden av - den som de som betaler dyrt for å stå i sto - var det bare seks stykker. I min kø var det seks hundre. Kanskje litt færre. De seks businesspassasjerene ble effektivt sjekket inn, for den skranken var bemannet. Fint for dem, litt dumt for oss og særlig for den barnefamilien som sto bak meg. De hadde fire skrikerunger og åtte kofferter av den store typen.

*

Da damen i businesskranken begynte å kjede seg, tok han som sto foran meg mot til seg og gikk for å sjekke inn. Det gikk helt fint. Derfor tenkte jeg å prøve det samme. Det gikk ikke så fint.

Der og da, rett foran øynene, mine fikk dama et alvorlig PMS-anfall. I mangel av en ektemann å ta det ut på, valgte hun meg.

- Du kan ikke komme hit! Det er passasjerer som har prioritet før deg! ropte hun. Jeg ser veldig dårlig, men hørselen er det ikke noe i veien med.

- Hvem da? spurte jeg og myste demonstrativt rundt.

- BUSINESSPASSASJERER! stavet hun.

- Men det er ingen i denne køen, og det sitter ikke noen i skranken ved siden av deg ..., begynte jeg, men hun avbrøt meg:

- Husj! Bakerst i køen med deg!

Jeg følte meg som en måke eller en innpåsliten katt. "Husj!"???

- Bakerst?! Jeg sto jo som nummer to i den andre køen?! sa jeg nokså forbanna.

- Det så ikke jeg! Du gjorde ikke det! sa hormonbomben.

- Jeg sto rett foran de der! sa jeg og pekte på faren som fortvilet prøvde å balansere to treåringer som hadde en dårlig dag. Den ene hadde krabbet opp på hodet hans, og jeg satte virkelig stor pris på at han likevel nikket bekreftende til det jeg sa.

- Du har ikke riktig billett! sa hun og snudde seg vekk.

Jeg bestemte meg for å trappe ned konflikten. Til tross for mitt rykte, er jeg ganske god til det.

- Når kommer det noen i economy-skranken, da? spurte jeg. Som for å signalisere at jeg 1) ikke tok meg nær av at hun mer enn antydet at jeg løy og 2) var villig til å vente i riktig kø. Under enkelte avgjørende forutsetninger.

Det kunne gått fint. Hun kunne svart at hun ikke visste, at det nok kom til å ta litt tid eller ett eller annet sivilisert. Men hun sa:

- Kollegaen min har pause! Vi må også få lov til å ha pauser! Skjønner du ikke det?

Og tenk. Det hadde jeg ingen forståelse for i det hele tatt.

Hardt arbeid

Et ekteskap er fullt av utfordringer. Det finnes et utall saker man kan krangle om, og noen ganger kan det du likte best ved kjæresten din da du møtte ham eller henne bli det du irriterer deg mest over etter noen år med barn og boliglån.

Slik er det heldigvis ikke med oss. Vi lever i full harmoni og har fordelt arbeidsoppgaver og ansvarsområder ut fra kriterier vi begge er fortrolige med. Det er i alle fall min historie, og den holder jeg på.

Men selv ikke et gjennomlykkelig ekteskap som vårt er uten humper i veien. Og når jeg sier humper i veien er ikke det tilfeldig, for vårt problem åpenbarer seg normalt i bilen på vei til hytta på fjellet.

Johnny Cash.

Sånn da er det ute. Jeg HATER alt Johnny Cash lirer av seg. Min mann synes det er toppen av lykke å høre en alkoholisert gubbe knirke om en ring av ild eller andre selvopplevde mageplager. (Den sangen må jo være inspirert etter en middag med litt for mye chilli.)

*

Men. Nøkkelen til et langt og lykkelig ekteskap er hard jobbing. Noen sier det er dårlig hukommelse, og det skader nok heller ikke, men det er ikke lett å glemme ting når man er gift med en elefant. Han husker alt jeg har gjort og sagt, og jeg blir stadig minnet på mine mangler. Og enkelte mindre heldige uttalelser.

Som for eksempel den gangen vi ble forventet å beundre et 2 ganger 4 meter maleri av Odd Nerdrum som viste en haug halvnakne unge gutter på en strand. Eieren var stolt som en hane, og det eneste jeg fant på å si var "Jo 'a, Nerdrum er flink han, men kan du skjønne hvorfor han skal trøkke di derre hettene ned på huene til alle han maler?"

Det er jo nokså sært (Odd Nerdrum/Google)
Men det kan hende han har et hår-issue (Odd Nerdrum/vg.no)


"Har du husket å bytte vann på rosene jeg ga deg?" spør elefantmannen og det er ikke et spørsmål først og fremst for å finne ut om jeg har vannet rosene. Det er for å minne meg på at jeg ALDRI vanner rosene. Min oppfatning av avskårne blomster er at de vakre fordi man vet at de er forgjengelige, og da mener jeg at vanning er å holde dem kunstig i live og med det ødelegge magien.

Dessuten er det å vanne blomster ikke særlig hardt arbeid, og vil således ikke ha nevneverdig innvirkning på vårt ekteskap. Vil jeg tro.

Nei, da. Mitt prosjekt er å finne musikk vi begge liker. Jeg har holdt på med det i snart 17 år.

Tro meg: Det er hardt arbeid.

*

I går dumpet han ned i stolen ved siden av meg mens jeg satt med et salig smil og hørte Rufus Wainwright spille Out of the game.

- Liker du musikken? spurte jeg.

- Ja, svarte han og jeg kjente en rar, litt kilen følelse i kroppen. Det er helt sant. Rett etterpå skjønte jeg at jeg bare var litt sulten. Det var omtrent et halvt sekund etter at han sa:

- Det er sikkert fin heismusikk.

Jeg gikk for å trøstespise litt. I dag skal jeg ta trappene. Mest for å bli kvitt isen jeg spiste, men også i frykt for å bli sittende fast i en heis som spiller San Quentin.

tirsdag 28. januar 2014

Dodraugen

- Skal du legge den snart? ropte min mann så høyt at han kunne vekket hele kvartalet hvis døren hadde vært åpen. Heldigvis lever vi svært støyisolert. Jeg listet meg innpå ham og sa "Ja.". Stille og rolig. Bare litt for tett innpå øret hans. Han skvatt en centimeter.

Når den mannen skvetter en centimeter, betyr det at han sannsynligvis har dødsangst. Han er svært avbalansert.

- Er det liksom en greie nå? Du sniker deg innpå meg og prøver å skremme meg? spurte han. Jeg klarte ikke høre om han var irritert eller skremt.

- Hæ! utbrøt jeg uskyldig. - Pleier jeg å gjøre det?

- Sist snek du deg inn på badet klokken fire om morgenen og satt der musestille til jeg kom inn, parerte han.

Min versjon av hsitorien er litt annerledes, men jeg skjønte hva han siktet til: Jeg våknet klokken fire av at jeg måtte på do, og som et hvert anstendig menneske gikk jeg på badet og satte meg på toalettet. Jeg så nok ikke helt våken ut og håret mitt kan ha forsterket inntrykket av at badet vårt var befolket av en trollkjerring med onde hensikter.

 - Du rygget tilbake og sa "faen i helvete!" da du så meg, sa jeg såret.

- Jammen jeg trodde du lå i sengen! påsto han, som om det var bedre. Ikke bare hadde han antatt at jeg lå der uten å sjekke (jeg kunne vært bortført av aliens uten at han hadde merket det) men da han fikk øye på meg, synes han at jeg var så stygg at måtte kaste ut besvergelser.

Jeg tror til og med jeg så at han korset seg der han løp tilbake til sengen og gjemte seg under dynen. (Det med dynen bare antar jeg.)

- Det beste med denne historien er at du aldri ville blogget om at du satt på do, triumferte han.

Ikke det, nei.


mandag 27. januar 2014

Elsker, elsker ikke

Aldri har jeg gjennomført et prosjekt på en mer patetisk måte enn Prosjekt sukkerstopp. Det kan forresten ikke kalles gjennomføring heller, det er rett og slett ikke gjort. Jeg har strøket, og det er ikke engang februar.

Ved nyttårstider hadde jeg to mål for 2014: jeg skulle videreføre shoppestoppen og jeg skulle slutte å spise snop. Shoppestoppen står også for fall etter at min snart 16-årige sønn fastslo at jeg hadde en midtlivskrise og at botemiddelet var å kjøpe et par nye kjoler. "Han kommer til å klare seg," tenkte jeg lykkelig. "Det er ikke sikkert det blir så mye igjen å arve, men han kommer til å klare seg likevel."

Det er ikke bare min skyld at jeg har stappet i meg uhorvelige mengder tomme kalorier siden cirka 6. januar (det holdt noen dager, nemlig) for alle rundt meg vet at jeg ikke eier selvdisiplin, og det har visst gått sport i å få meg til å sikle over en kake eller en is.

Til dere som har gjort det av skadefryd har jeg bare lyst til å si "FY" og til dere som har gjort det av godhet vil jeg bare si "Tusen takk, det smakte helt fantastisk". Det er flest av dere som har gjort det på pur faenskap og dere vet hvem dere er.

I går kveld skulle min man ut "og lufte bikkja". Den går jeg ikke på. Vi har hund og det er stort sett ham som lufter dyret, men ikke rett etter middag. Helt siden jeg ble kjent med ham, har han alltid satt seg ned litt etter en bit mat for å "la maten synke".

Nå var det så om å gjøre å komme seg ut at han skalv litt på hendene. (Jeg kan ha innbilt meg akkurat det.)

"Kjøp is!" sa jeg. Avtalen siden nyttår har vært at han skal ignorere meg når jeg sier sånn, men nikotinsuget hadde åpenbart ødelagt deler av hjernen hans - eller så var det en måte å si "unnskyld at jeg ikke greier å slutte å røyke sigarer" på - uansett forklaring, han kom hjem med en bøtte med Ben&Jerry's.

For en jævel.

Det hører med til historien at jeg akkurat hadde spist opp restene av en toliter med vaniljeis.

Jeg strålte opp da jeg så hva han hadde med hjem. Jeg sa nesten ikke (kanskje bare en eller to ganger) at han stinket som et helvete. Så glad ble jeg.

Men ikke lenge. For jeg forsto jo at om et kvarters tid kom jeg til å være så kvalm at jeg kom til å ha lyst til å dø.

Likevel spiste jeg. Jeg gravde ned på siden av boksen for å finne de mest smeltede områdene, de områdene der sjokoladeisen hadde blandet seg med den hvite seige marshmallowsen og de harde sjokoladebitene formet som små, feite fisker.

"Jeg lurer på om han elsker meg?" slo det meg plutselig. "Eller om han bare vil ha livsforsikringspengene?" Da kom jeg på at det forsikringsselskapet i verden som vil forsikre denne kroppen ikke finnes, så da ble jeg litt roligere.

Men elsker han meg?

Jeg begynte å telle. "Elsker," mumlet jeg og tok en bit. "Elsker ikke," kvekket jeg mens jeg svelget den neste.

Jeg fant det aldri ut. Jeg gikk i et slags sukkersjokk og klarte ikke tenke på annet enn at jeg måtte få denne ekle halvspiste bøtta bort. Så langt bort som mulig.

"Hjelp," ropte jeg fra sofaen. Min sønn kom nysgjerrig ut fra rommet sitt. Jeg ba ham ta med seg resten av isen og kaste den.

Etter det husker jeg ikke mer før jeg hørte min mann si "står du her og spiser isen til mamma?".

Også husker jeg at jeg egentlig synes det var litt dumt at han ikke bare hadde satt den i fryseren, også seg jeg tilbake på sofaputen og drømte om en feit utgave av Gollum som liknet mistenkelig på meg.


fredag 24. januar 2014

Den ensomme hansken

Omtrent klokken fem i ettermiddag fant jeg en hanske. Den lå med håndbaken ned og sprikte med fingrene som om den ba om nåde. Det var en sort skinnhanske, størrelse stor mann. Den så desperat og ulykkelig ut. 

Jeg antok at den lengtet etter eieren sin, eller kanskje partneren sin. Jeg er faktisk litt usikker på hvem hansker er mest knyttet til, men hvis jeg hadde vært hanske, tror jeg at jeg hadde satt pris på den andre hansken. Felles skjebne, felles trøst, liksom. Så lenge man ikke ligger ensom på et vått gulv, selvsagt.

*

Jeg plukket opp hansken. Det virket som den slappet litt av. Det var åpenbart en tillitsfull hanske.

Strengt tatt kunne den jo ikke vite om jeg hadde tenkt å kaste den eller bruke den til å tørke av bilruten. Når jeg tenker meg om, kunne det vært en god idé å bruke den på vinduet. I alle fall en bedre idé enn å bruke mine svindyre hansker.

*

Jeg er opptatt av hansker. Det er delvis fordi jeg er en snobb og delvis fordi jeg ikke kan fordra å fryse.

Jeg har mange par hansker, og jeg har full kontroll på dem alle. Særlig glad er jeg i et par som går nokså høyt opp på armen. De bruker jeg bare til en sjokkrosa kåpe som har halvlange ermer, og mer skal det ikke til før jeg føler meg litt som Audrey Hepburn.



Det er stor forskjell på hansker og votter selv om begge deler er funnet opp for å holde hendene varme. Jeg er ikke så sjarmert av votter. Det er flere som har sett meg naken enn som har sett meg med votter.

*

Visstnok skal det være lettere å holde varmen med votter enn med hansker, men på ett eller annet tidspunkt må det også være greit å si at det er for kaldt å gå ut. Jeg har to par votter. Det ene er et par Selbu-votter jeg har strikket selv (imponert?) og det andre er et par jeg kjøpte i forbindelse med en jobbtur til et av Norges kaldeste steder.

Jeg ble sterkt anbefalt å legge igjen de høye hælene og skinnhanskene hjemme, og det er jeg glad for nå - for jeg hadde ikke overlevd så mange minusgrader i ett av mine vanlige antrekk - men det kommer til å bli et trist kapittel i min selvbiografi, og jeg kommer til å slå det sammen med den gang jeg måtte bruke stillongs. Det var for øvrig den samme gangen.

*

Den ensomme og lett desperate hansken ble gjenforent med sin eier, og historien fikk en lykkelig slutt. I det jeg overleverte hansken til den iskalde mannen, tenkte jeg på Piet Hein:

Den som mister sin ene hanske 
er heldig i forhold til den 
som mister den ene og kaster den andre 
og finner den første igjen,

Av hanskeeierens ansiktsuttrykk forsto jeg at jeg hadde sagt det høyt. Jeg puttet min egen hanske i munnen før jeg begynte å bable om riddere og dueller. Og Ari Behn.

torsdag 23. januar 2014

Fridag

"Fri! En helt blank torsdag!" tenkte jeg oppløftet da jeg la meg i går. Jeg sovnet mens jeg planla dagen:

Sove så lenge jeg ville - minst til halv sju - spise en lett frokost (en tomat og en liten agurkskive, kanskje?), hoppe rett i treningstøyet (og trene lenge), ta en lang dusj, spasere (det må man når man avspaserer) en tur med bikkja og gjøre rent før jeg leste en bok i noen timer.

Det skulle bli en sunn dag der både sjel og kropp fikk behovene dekket.

Jeg våknet da vekkeklokken til min mann ringte. Jeg vet ikke når, men det var så tidlig at byen var stille, og jeg ignorerte trangen til å stå opp og gå på do. Jeg ville ikke våkne. Fornektelsen var vellykket helt til jeg forsto at ingen kom til å slå av den grusomme lyden.

Derfor smalt jeg en albue i min manns tinning og ba ham så kjærlig jeg kunne om å slå den jævla alarmen av innen to sekunder hvis ikke kom jeg til å flytte fra ham og ta alle pengene hans ved hjelp av en intrikat advokatmanøver jeg akkurat hadde drømt om. Drømmen liknet veldig på en såpeserie jeg følger med på.

Jeg sovnet søtt få minutter etter at bråket ga seg, men våknet igjen da min mann kysset meg på pannen og sa at han var på vei til flyet. Det var da pokker til elskelighet, da! tenkte jeg og kom på at vi har en sønn som resultat av all denne kjærligheten. Og en hund, men den var mer planlagt.



Jeg sto opp og fant ut at verden hadde greid seg fint uten meg. Ungen var på vei til skolen, bikkja var luftet og dynen min ropte meg tilbake. Jeg sov til halv ti.

Tre timer etter skjema allerede.

Tomatene var så små at jeg forkastet dem som menneskelig føde. Agurk er jo som kjent bare vann, så det er å regne som drikke. Det ble til at jeg stappet i meg en diger bolle med frokostgryn. Heldigvis er akkurat den typen gryn sjenerøs med betegnelsen. Den kunne like gjerne hett forkosttørketfrukt tilsatt sukker.

Den timen jeg hadde satt av til trening ble til 30 minutter, bikkja ville ikke ut (tror jeg) og etter den varme og lange dusjen ble jeg så trøtt at jeg la meg på sofaen.

Jeg lurer på hva de gjør på kontoret nå? tenkte jeg i det jeg sovnet.

Avspasering er oppskrytt. I morgen er det heldigvis jobb igjen.

Forsvarsdepartementet (Google)

mandag 20. januar 2014

Kjære kolleger

Jeg er usikker på om mine kolleger elsker meg like høyt som jeg elsker dem. Denne mailutvekslingen kan tyde på et noe ujevnt kjærlighetsforhold.


Jeg skrev:

Kjære kolleger

Som noen av dere vet, har jeg slitt med hodepine en stund, og i dag har jeg vært hos legen - igjen. 
Dessverre fikk dette legebesøket en trist utgang. 
Jeg fikk som vanlig sprøyter i hodet, nakke, skuldre - og denne gang også ryggen (rett ved venstre lunge). Deretter fikk jeg et narkosemiddel som får meg til å sove en stund.  
Det er mulig jeg har sagt det før, men folk dør stadig mens de sover, så man bør være forsiktig. Man bør egentlig være forsiktig med alt man sprøyter rett inn i blodårene selv om man ikke ligger under full overvåkning slik jeg heldigvis gjorde. Husk det. 
Jeg skal gjøre resten av historien kort, for jeg husker ikke så mye mer etter at jeg sluknet. 
Resten av historien har jeg bare fra andre som var rundt meg da jeg våknet etter fem timer - den første timen ligger jeg i en sykeseng, de andre timene sover jeg av meg rusen hjemme. 
Normalt er det min mann som henter meg - det tror jeg også det må ha vært denne gangen. 
Det jeg fikk høre da jeg våknet var to ting: For det første hadde jeg insistert på at jeg var våken og kunne klare meg selv, og for det andre fikk jeg høre at jeg hadde mistet mobilen min i do. Jeg har ikke bedt om detaljer her, og det ville jeg selvsagt heller delt med dere (eller jo, det hadde jeg). 
Min sønn - iPone-reparatøren - har prøvd å redde den, men den er og blir druknet. Og jeg er uten telefon.

Fryktelig, fryktelig trist. 
Men jeg er bra i hodet, og det er dere vel glade for på mine vegne, ikke sant? 
Deres kjære kollega, Birgitte

Svar fra kollega nummer 1:

Shit head.


Svar fra kollega nummer 2:

Det han sa.

Svar fra kollega nummer 3:

Jeg var sikker på at du skulle dø din forbanna hestepølse!!!



lørdag 18. januar 2014

Mal en lyd

Jeg lar meg sjelden overraske. Det kan hende jeg later som jeg blir overrasket og slår hendene sammen og sier "wow!" eller "du verden!" eller "næmen, det ville jeg aldri ha trodd!", men det vil i de fleste tilfeller ikke være særlig ektefølt. Til det er jeg altfor blasert og mistroisk.

Disse negative egenskapene gjør at jeg nesten aldri får brukt ordet "bardus" som er et av favorittordene mine. Man kan ikke både juge og bruke et så spesielt ord som bardus - det blir så lett gjennomskuelig. "Oj, det kom jammen bardust på meg, gitt" er jo knapt troverdig uansett hvem det kommer fra.

*

Bardus er et lydmalende ord. Det beskriver for eksempel lyden av noen som kommer overraskende rundt et hjørne og rett mot deg der du går og nynner stille for deg selv.

Eller så kan det være lyden av deg som nesten tråkker på en rype som ligger og småsover under en fjellbjørk. Hvis noe kommer bardus på deg, kan du komme til å svare med et annet lydmalende ord: "Au!" eller "oops!" er nokså vanlig respons på bardusitet. Rypa vil nok bare skrike ett eller annet på rypisk og fly forskremt av gårde mens den håper at du ikke har med deg hagle.

Jeg er ikke helt sikker på om bardusitet og rypisk er ordentlige ord, men hvis de ikke er det, bør de snarest bli det.

Bardus kommer fra lavtysk, og det er kanskje derfor vi nordmenn ikke helt klarer å forbinde en lyd med ordet. Men jeg har laget mitt eget bilde av bardus - i hodet mitt ser jeg scener fra en Disneyfilm der Fetter Anton kommer så brått på Donald at fjæra fyker. Litt sånn som deg og rypa.

*

For spesielt interesserte:
Lavtysk er ikke dårligere enn høytysk, det betyr bare at det blir brukt i Nord-Tyskland og deler av Nederland. Forskjellen på lavtysk og høytysk (i tillegg til geografien) er at konsonantene (de som kan være doble, vet du) i høytysk ble utsatt for en forskyvning omtrent rundt år 600. For eksempel ble p til pf og k til ch.

*

Dyrelyder er også lydmalende ord. "Nøff" etterlikner en norsk gris, mens "oink" er det samme på engelsk (det er litt rart). Hvis du prøver å sette i gang en samtale med et norsk fjærkre vil den svare deg med et klukk, mens hvis du spør en amerikansk kalkun om den gleder seg til Thanksgiving vil den bare se dumt på deg og si "hobble wobble gobble".

Noen ganger kan et ord som opprinnelig bare var funnet på for å beskrive en lyd bli et verb, et adjektiv (eller et adverb) eller et substantiv.

"Buldre, buldre, smell, bæng, krasj" vil du kanskje si for å beskrive et steiras for meg, og jeg vil svare "Så du mener at du hørte et smell, litt krasjing og noe som buldret akkurat nå?". Det er en spørrende hovedsetning med både verbal, predikativ, subjekt, adverbial og direkte objekter.

*

Ringer det noen bjeller fra norsktimene? Føler du at du har lært litt i dag også? Det kan jo hende at du kunne alt dette fra før, og hvis du kunne det, vet du garantert at en annen måte å si "lydmalende ord" på er "onomatopoetikon". Og da vet du sikkert også at ónoma betyr navn eller ord og at poetikon kan spores tilbake til poiein som er nært beslektet med ordet poesi.

Kan du forresten tenke deg et mer poetisk ord enn poesi?


tirsdag 14. januar 2014

"Tragisk ulykke, se her!"

Med mindre du har vært helt avskrudd i dag, må du ha fått med deg at et legehelikopter styrtet og at to personer omkom. Helikopterulykken er en nyhet, og nyhetsmediene gjør jobben sin når de dekker den.

De forteller oss hva, hvem, hvordan, hvor og når så fort de selv får vite det. Nettavisene har det som toppsak, tv-kanalene rydder sendeflatene og i morgen kommer papiravisene til å fortelle den samme historien om igjen. De kan aldri konkurrere med nett og tv i slike saker.

Men apropos konkurranse. Kan vi snart bli enige om hva det ikke er ok å konkurrere om? Kan vi for eksempel bli enige om at det ikke er om å gjøre å legge ut en video av en ulykke der to mennesker dør?

Det er antakelig mange andre ting enn videoer som ikke bør legges ut på nett, og det er ingen vits i å liste opp alt.

For det er ikke så vanskelig å avgjøre hva som er greit og hva som er ugreit: Grensen mellom underholdning og nyheter er i de fleste tilfeller ganske klar, og jo mer alvorlig nyheten er, jo lettere er det å se at man skal holde seg unna stoff som kun er egnet til å pirre leserens morbide gener eller annonsørens kommersielle interesse.




mandag 13. januar 2014

Tretten minus

Jeg kom ut fra badet med nyvasket ansikt og hvite tenner, klar for sengen. Foran døren sto bikkja og så fortapt ut.

- Næmen, er du alene? Hvor er pappa, da? spurte jeg.

Med pappa mente jeg min mann. Det var skremmende hvor fort det gikk å kalle seg selv mamma og min mann pappa da vi fikk dyret i hus for litt over fire år siden. Ungene (de på to ben) har aldri protestert, så da antok vi vel at det var greit. Men det er jo temmelig sykt.

*

- Uhm, sa bikkja og kikket dystert opp på meg.

- Ble han igjen ute etter å ha luftet deg? spurte jeg.

 - Uhm, sa bikkja igjen.

- Har han forlatt oss? spurte jeg.

- Uhm, sa bikkja og jeg skjønte at tampen ikke brant. "Uhm" betyr nei

- Aha! Han har gått ut på verandaen for å røyke! sa jeg.

Bikkja bekreftet det ved å snurre to ganger rundt sin egen akse og deretter løpe bort til skuffen der hundesnopet ligger. Akkurat som det var den som trengte premie.

- Du! Det var faktisk jeg som fikk rett, sa jeg og ignorerte den lykkelige logringen.

*

Jeg gikk rett bort til verandadøren og låste den. Det var 13 minus ute, men han hadde jo åpenbart mulighet til å få både lys og varme, så jeg var ikke så veldig bekymret. Det finnes både hagemøbler og masse tørt lyng der ute.

Lue hadde han også, og hvis jeg lot ham være der lenge nok, kunne det hende at han kastet den på bålet også. Jeg hater den luen. Hvis du lurer på hvordan den ser ut, så tenk bankraner. Eller blotter. (He, he. Blotter i 13 minus. Det er en morsom tanke, forresten.)

Jeg hørte ham ta i verandadøren. Jeg antok at han trodde den hadde frosset fast. Men nei. Av ropingen ("Birgitte, det er ikke noe morsomt!") skjønte jeg at han forsto min rolle i utestengelsen. Jeg registrerte også at min planlagte forklaring ("Å, var du UTE? Jeg ville bare forsikre meg om at døren var låst for kvelden.") ikke kom til å fly.

*

Etter at han hadde forsøkt å påkalle min oppmerksomhet i noen minutter, snek jeg meg mot vinduet med mobilkameraet klart. Han så det og spratt bak en vegg. Noen sekunder etter så jeg ham spurte mot rommet til yngstemann for å be ham om hjelp.

Yngstemann sov, men våknet da jeg styrtet inn på rommet hans og ropte "ikke hjelp ham!" mens hans far banket vilt på ruten.

"Nei, da. Det er ikke en innbruddstyv, kjære. Det er din far. Jeg har låst ham ute."


- Herregud, sa yngstemann oppgitt. - Nå må dere seriøst roe dere. JEG SOVER!

*

Jeg løp tilbake og låste opp døren.

Min mann løp også til døren, men siden han ikke så at jeg hadde låst den opp, ble han stående og forbanne sitt ja på ambassaden i Stockholm for over 16 år siden. Jeg fniste.

Og tok bilder.

"Ha, ha, jeg fikk opp døren!"
"Tørk av deg fliret, jeg låste den opp!"

"Det bildet legger du IKKE ut på Facebook!"
"Ok."
NB Dette er en blogg, teknisk sett.


torsdag 9. januar 2014

Krøkkete

Min mann har alltid rett. Det tror han i alle fall selv, og selvtilliten hans øker for hver gang jeg ikke orker å si ham i mot.

En vanlig tv-kveld hjemme hos oss inneholder ALLTID at han dunker meg i ryggen og sier "Hei, hei, hei! Se der! Hvor har vi sett ham før? Hæ? Si det, da!".

Og så påstår han som regel at det er en skuespiller som er så ulik han vi ser på at de like gjerne kunne vært av to ulike kjønn. Han blander konsekvent Kevin Spacey og Russel Crowe, og sto en gang så hardt på at filmen "Alle elsker Mary" het "Alle liker Mary" at jeg tvang ham inn i bilen for å kjøre ham ned til nærmeste videobutikk der jeg visste det hang en plakat i vinduet.

Da mente han at jeg hadde fått butikken til å endre plakaten bare for å bevise at jeg hadde rett. Jeg vet jo at han bare sier sånt for å irritere meg, men det hjelper fint lite. Så fort han sier "Hei, hei, hei!" og dunker meg i ryggen, begynner tærne mine å krølle seg av irritasjon.

*

Han er ikke bare usannsynlig sta, han har også en tendens til tunnelsyn - eller ekstremlojalitet, som det også kan kalles. Når han tror på noe (som regel kundene sine og deres produkter - og det er jo veldig bra) er det best i verden. Ingen må komme å fortelle noe annet. En gang jobbet han for Ikea, og da foreslo HAN at vi skulle dra innom køhælvete for å kjøpe noe vi ikke trengte. Unødig shopping er normalt min jobb.

*

I går skjedde det jeg har fryktet lenge. Han dro ut på joggetur og kom haltende og møkksur tilbake. Han hadde (viste det seg) fått brist i en muskel og så for seg ukesvis uten trening.

Å ha en mann som sturer fordi han ikke får trent, kunne jeg levd med, men å ha en mann som konsulterer kaloritelleappen sin hver gang han stapper noe i kjeften og sutrer fordi han ikke får trent det bort, tærer på tålmodigheten min.

*

"Du skal ta det med ro en uke, bruke krykker og deretter begynne med fysioterapi," sa legen og ga ham krykker og en liten pose med brodder som han kunne bruke hvis det skulle bli kuldegrader. Jeg hørte jo ikke svaret hans, for jeg var ikke der, men jeg kan tenke meg at han i det minste tenkte "det skal du ta lang fart og drite i, de krykkene kan du stappe et visst sted".

Forresten; det ville han aldri ha tenkt. De eneste gangene han er utagerende aggressiv, er når det er trege sjåfører foran oss. Som han så elegant formulerte det sist helg da vi var på vei til fjells: "Jævla nøttehjerne! Trenger du å ligge så klint oppi støtfangeren vår?"

Jeg gjentar: Bilen lå foran oss.

*

I dag ringte jeg ham på jobb: "Hvordan går det?" spurte jeg omsorgsfullt. Han virket forvirret da han svarte "Bra ...?". Jeg var inne på tanken at han kanskje var dopet ned på smertestillende eller noe.

"Hvordan går det med krykkebruken?" spurte jeg. "Å! Nettopp! Jeg fikk krykker, ja," svarte han. Men det var jo ikke et svar på spørsmålet mitt, og jeg skjønte umiddelbart hva han drev med.

"Du bruker ikke krykkene, du! Din dust!" fastslo jeg. Han nektet og mente at det var en overdrivelse å si at han ikke brukte dem. "Jeg bruker dem innimellom," sa han.

Jeg slo meg til ro med det, inntil jeg fikk se hva han mente med å bruke krykker.

Smil til verden og verden smiler til deg, sier jeg.
En utstrakt hånd er begynnelsen på en ørefik, sier min mann.

onsdag 8. januar 2014

Forventet køtid

- Du er nummer 40 i køen. Forventet køtid er 61 minutter. Du kan taste inn telefonnummeret ditt og vi ringer deg opp, du minster ikke plassen din i køen, fortalte CanalDigitals automatiske telefonsvarer.

Jeg tastet inn telefonnummeret mitt og prøvde å glemme min irritasjon over ting som ikke virket.

Etter en times tid ringte de faktisk.

- Så fint at dere ringer tilbake, tusen takk! sa jeg. Damen sa at det bare skulle mangle. Jeg var enig. Vi betaler jo tross alt en del hundrelapper i måneden for å få se på tv.

Jeg forklarte at vi hadde bestilt den nye tjenesten T-We i romjulen, men at tjenesten aldri hadde virket. T-We skal gjøre det mulig å se tv-program som gikk for inntil en uke siden. Og det er veldig kjekt hvis man for eksempel er borte den kvelden favorittprogrammet ditt går (og du har glemt å ta det opp).

Damen sjekket en masse greier og ba meg trykke meg gjennom hele menyen på dekoderen. Jeg gjorde som hun sa.

- Så nå skal det virke? spurte jeg da jeg skjønte at hun ikke hadde noe mer å si.

- Ja, vi får håpe det, svarte hun.

- "Håpe"? gjentok jeg.

- Ja, bekreftet hun.

For å gjøre en lang historie kort: Det holdt ikke å håpe.

Jeg ringte igjen.

- Du er nummer 51 i køen, forventet køtid er 11 minutter.

Jeg bestemte meg for å vente. Klokken var 19.56.

- Du er nummer 52 i køen, forventet køtid er 16 minutter.

HÆ? Noen har sneket i køen? Hvordan går det an? I en telefonkø?

Klokken ble 20.01.

- Du er nå nummer 49 i køen, forventet køtid er 16 minutter.

Etter ytterligere 15 minutter var jeg fremdeles 16 minutter unna en av de kundebehandlerne som i følge telefonsvarere så gjerne vil snakke med meg, men noen minutter senere skjedde det noe:

- Du er nå nummer 48 i køen (Hey!), forventet køtid er 91 minutter (What?!).

91! Hvem i all verden gidder å vente på en kundebehandler i halvannen time, og hvorfor fikk jeg ikke tilbud om å bli oppringt?

Vel. Når jeg tenkte meg om kunne jeg godt tenke meg å snakke med noen som la litt mer vekt på det tekniske og litt mindre på tro, håp og kjærlighet.

Nummer 48? Ellers takk.

Drømmen om strykejernet

Jeg sto stille i kø nedover en bakke. Det lå en buss foran meg og køen var - så vidt jeg kunne se - grunnet veiarbeid. Jeg fomlet med ledningen til et strykejern som jeg etter en stund heldigvis greide å koble til, for jeg tenkte at køståingen like godt kunne brukes til noe fornuftig: som for eksempel til å glatte ut passasjersetet.

Det var en utfordring å stryke et skinnsete samtidig som jeg holdt øye med om køen begynte å gå, og til slutt ble det for mye (man vil jo ikke krasje) så jeg la fra meg strykejernet (på siden, slik at det ikke skulle svi noe) og slapp bremsene.

Etterhvert gled køen såpass fort at jeg ga opp hele strykingen, og det var litt irriterende, for jeg hadde tenkt å ta et bilde og legge det ut på Instagram med teksten #køståing #effektiv #strykejern.

*

Jeg våknet (det var en drøm, ja, jeg er ikke helt gal). Jeg var irritert og flau, og reflekterte litt over trafikksikkerhet, Tårnfrid-tendenser og hvor mye dumt hjernen min klarer å dikte opp. Men ikke minst tenkte jeg over om jeg var blitt avhengig av sosiale medier.

Konklusjonen ble at jeg absolutt og så langt ifra var avhengig av noe som helst. Helt siden jeg var liten og slet med å slutte å suge på tommelen har jeg være redd for å bli avhengig av noe.

Antakelig er det derfor jeg verken røyker eller drikker og det er helt sikkert derfor jeg ikke drikker Cola eller Solo. Jeg var avhengig av Cola da jeg var gravid med nummer én og avhengig av Solo da jeg var gravid med nummer to. Nå er det 22 år siden jeg drakk mitt siste glass Cola og snart 16 år siden mitt siste glass Solo.

Sigmund Freud (eller Sigismund Schlomo Freud som han het da han ble født) var opptatt av drømmens betydning sett i forhold til fortiden 

Carl Gustav Jung mente at drømmer hadde noe å fortelle oss om fremtiden

Drømmen var såpass levende at jeg bestemte meg for å tolke den ved hjelp av Internett. Det er svært lite man ikke kan bruke Internett til for tiden, og en stakkars drøm bør den klare.

*

Jeg startet med strykejernet. Null hits på strykejern og drømmetydning. Greit nok. Jeg forkortet det til stryke, og da kom dette opp:

For en mann vil det å stryke klær symbolisere økt inntekt. Hvis en kvinne stryker klær vil en byrde bli mindre. Hvis du brente deg må du være forsiktig.

Ikke helt presist, men jeg er positiv til alle byrder som blir mindre og er villig til å fokusere på handlingen (stryking) og ikke objektet (klær vs bilseter).

*

Jeg søkte også på jern, og fikk dette:

Jern symboliserer utholdenhet, styrke, vitalitet, sinne eller aggresjon.

Siden jeg ikke er verken sint eller sur, valgte jeg de tre første.

*

"Bil" ga en hel masse:

En bil symboliserer stort sett deg selv. Hvis bilen bare blir brukt til transport, og du ikke legger særlig merke til den, har den ingen betydning for tolkningen av drømmen. Er du sjåføren betyr det kontroll og selvtillit. Biltypen sier noe om din personlighet, i likhet med kjøremønsteret. Flyktet du fra noen bør du skape avstand til problemene dine. Hvis noen andre kjører, betyr dette hell. Sitter du i en full bil vil du få nye venner. Kjører du alene kan du få problemer. Blir du innblandet i en ulykke kan dette være en advarsel. Går bilen tregt bør du stanse noe du nettopp har startet. Kjærtegner du bilen dyrker du deg selv. Du bør også se etter de andre symbolene i drømmen for å kunne tolke den fullstendig. 

Jeg satt alene i bilen, jeg kjørte og det gikk tregt. Jeg bestemte meg for at strykingen av setet ikke kvalifiserte til å kjærtegne bilen, så dette med å dyrke meg selv gikk ut med høye kneløft.

*

Det måtte undersøkes nærmere, så jeg søkte på kø:

En kø symboliserer fordelen av familierådgivning eller at du må bli mer generøs.

Uups. Jeg bestemte meg for å satse på den siste delen, selv om familierådgivning er godt for alle.

*

Jeg søkte på bakke:

En bakke symboliserer generelt en hindring, men du må se på de andre symbolene i drømmen for å tyde drømmen fullstendig.

Jeg søkte på ned:

Hvis du beveget deg nedover er dette oftest et dårlig tegn.
Det var da som pokker. Så oppoverbakke er best? For noe tull. Det vet jo alle som har gått på tur.

*

Etter å ha fått null treff på "soiale medier", "Instagram", "Internett" og "effektivitet", konkluderte jeg med at drømmetydning ikke henger med i den moderne verden og at drømmetydning hørte middelalderen til. 

Likevel tok jeg et siste søk på stol:

En tom stol symboliserer uventede nyheter. Se også sete.

Sete! Selvsagt! Sete må jo være det mest presise. Jeg gledet meg. 

Litt for tidlig.

Sete ga følgende forklaring:

Hvis setet var behagelig må du begynne å ta ting mer med ro og slappe mer av. Var setet ukomfortabelt er det motsatte tilfelle.

Jeg satt ikke i det setet, men jeg prøvde jo å gjøre det bedre. Av det mener jeg at jeg har belegg for å kalle det ukomfortabelt. Derfor: Jeg må begynne å ta det mindre med ro og slappe mindre av. Æsj.

*

For å oppsummere essensen av hva hjernen min prøver å fortelle meg: 

1 jeg har full kontroll, masse selvtillit, utholdenhet, vitalitet og styrke
2 jeg må bli mer effektiv og mer generøs
3 jeg kan få problemer og bør stanse noe jeg akkurat har begynt på
4 jeg står overfor et hinder og det er et dårlig tegn
5 jeg kan vente nyheter og en byrde vil bli mindre

*

Du ser det kanskje ikke, men for meg er det åpenbart: Jeg må snarest slutte med nyttårsløftet om sukkerstopp. All den tid jeg har så mye vitalitet og kontroll (og alt det der) vil det likevel ikke ta helt av - jeg kommer til å kunne kontrollere sukkerinntaket, og siden jeg må bli mer effektiv, får jeg bare trene mer. 

Jeg må være generøs, og det betyr at jeg må fortsette å fore mine medmennesker med kaker slik at jeg selv også får noen (hinderet må være at bakeriet ligger noen skeive brosten unna kontoret, og at jeg ofte går på høye hæler).

Nyhetene kombinert med at en byrde blir mindre, må jo bety at min hemmelige konto blir full av penger slik at jeg ubemerket kan snike meg av gårde til en lege som er spesialist på fettsuging og foryngelse.

*

Når jeg tenker meg om kan også hinderet være at min mann har byttet lås på døren når jeg kommer hjem derfra. 

Godt jeg har en bil jeg kan sove i.

fredag 3. januar 2014

Eventyret om Askepott

Av en eller annen grunn begynte min mann og belære meg om Askepott da jeg satt hutrende foran peisen uten å ane verken fred eller fare.

Brrrrrrrrr

Det var 13 grader inne i hytta, og jeg følte varmen fra familien min, men det var før jeg skjønte at de egentlig var sure på meg, og at varmen kom fra peisen. Det er min jobb å fjernstyre hyttevarmen slik at det er omtrent 22 grader når vi kommer opp, men det hadde jeg glemt.

Jeg logger meg altså normal på Internett og klikker "på" og bestemmer når jeg vil at varmen skal begynne å bre seg i hytta. Til gjengjeld er det hans jobb å måke fra parkeringsplassen, inn til døren og ned til boden samt å bære vedsekker fra boden og inn i hytta. (Pluss å bære matvarene, rydde inn i kjøleskapet og lage mat.)

Det kalles ekte likestilling: alle gjør det de er best på. Vår yngste sønn er for eksempel kjempegod på å styrte rett inn på rommet sitt og fyre opp tv'n eller Macen eller begge deler, og rope "nårrerr'emat" etter en liten stund. På det tidspunktet pleier min mann å være ferdig med å rydde inn matvarene og vanligvis har han akkurat sagt "jeg setter meg ned litt før jeg begynner å lage mat". Det er ren harmoni.

*

- Vet du hvorfor Askepott heter Cinderella på amerikansk? spurte han.
- Nei, svarte jeg.

For det gjør jeg virkelig ikke. Jeg kunne heller ikke komme på en vettug sammenheng, så du kan tro jeg ventet spent.

- Fordi "Ash tray" hørtes så dumt ut, sa han.

*

Kjempegøy.

For å si det sånn: det var ikke en av hans beste.

*

Historien om Askepott er gammel og global. Den var global allerede før noen snakket om globalisering. Kanskje var eventyret om Askepott verdens første virale historie. Hvem vet, for dette er så lenge siden at folk flest ikke kunne lese, og langt mindre skrive på en lesevennlig måte.

Den norske versjonen av Askepott heter Kari Trestakk. Jeg kan godt forstå at Kari Trestakk er utkonkurrert av Askepott/Cinderella.

Historien om Kari Trestakk er lang og (som de fleste eventyr) ulidelig gjentakende og forutsigbart. Disneys versjon av historien er også forholdsvis forutsigbar, men der er det i det minste søte fulger, smådyr, koselige feer og pene klær man kan se på.

Du tenker ikke engang over at de små dyrene egentlig er mus og rotter

Kari Trestakks beste venn er ikke en søt, gammel fe, men en blå stut (kan antakelig forveksles med Belgisk blå) som har en duk i øret. Når Kari brer ut duken dekkes den med all verdens godsaker og fra å være en tynn og blek jentunge, blir hun blid og rund (og det skal være bra i eventyrverdenen) og veldig attraktiv når hun bare får vasket seg litt og får på seg en kjole farget av kobber, sølv eller gull, men det er først etter at historien har holdt på en stund.

I stedet for en sjarmerende shabby chic kjole og et par kledelige askeflekker i ansiktet, har Kari Trestakk på seg et skjørt av ... wait for it ... treplanker. Du kan jo tenke deg hvor stilig det blir. 2" 4" hele veien rundt, liksom.

*

Historien om Kari ender selvsagt også godt (hvis man ser bort fra at hun måtte halshugge og flå den blå stuten). Foten hennes passet i gullskoen, og alle hjerter gledet seg. Bortsett fra stemoren og den slemme, ustilige, stygge, bortskjemte datteren hennes.

Kari Trestakk hadde den minste og netteste foten, og de andre kunne bare glemme å passe ned i gullskoen. Man kan selvsagt ikke være skikkelig prinsesse med digre pailabber.

Størrelse 41(Takk, Google)

Den eldste versjonen av eventyret har man funnet i Kina.

I det 9. århundret satt en masse kinesere rundt bålene sine og klappet når fortelleren kom til poenget. "Hun hadde så små føtter!" ble det hvisket rundt omkring, og det kan hende at eventyret ga inspirasjon til å snøre føttene til millioner av kvinner. Den bestialske skikken fotbinding startet i alle fall omtrent på 900-tallet og varte til forrige århundre.

Antakelig er det fremdeles kvinner i Kina som sitter med mishandlede føtter, men hvis en kineser prøver seg på å presse datterens føtter ned i for små sko, risikerer han tiltale for barnemishandling, og det stopper vel mange, får vi håpe. I tillegg kommer jo at damer med snørte føtter er ganske ubrukelige rundt om i huset. Det går ikke fort å gå rundt når skjelettet i føttene ser sånn ut:

Takk, Wikipedia

Så hva er moralen her? Hva kan vi lære?

Jo. Det er naturlig å være opptatt av sko når man er kvinne. Det er helt greit å ikke være det, men hvis du er kvinne (eller mann, for den saks skyld - likestilling og alt det der) og blir kritisert for din besettelse av fottøy, kanskje spesielt sånne med høye hæler, så slå tilbake. Ingen kan forvente at vi skal være uberørte av selveste historien. Selveste KULTUREN vår.

Vi er rett og slett opplært til å like sko. Vi kan ikke noe for det.

Mitt skobudsjett har til tider vært så høyt at min svært så avbalanserte mann nesten blir oppgitt. Nesten.

Derfor vurderer jeg nå å søke staten om erstatning. Det kan ikke være bare mitt ansvar at jeg gjennom tidene har brukt hudretusenvis på sko. Antakelig er jeg skadet, kanskje for livet.

Jeg er fornøyd så lenge pengene jeg får dekker et par fra Gucci eller Prada. I måneden.

onsdag 1. januar 2014

Ti ting jeg ikke gjorde i natt

Allerede nå merker jeg at 2014 kan bli et utfordrende år. Klokken fem i natt lå jeg fremdeles søvnløs og hørte på dunkingen fra feirende naboer, og mitt forsett om å bli et bedre menneske holdt på å gå til helvete før jeg hadde gjort en eneste god gjerning.

*

Jeg trøster meg med at jeg ikke gjennomførte noen av de utspekulerte metodene jeg lå og moret meg med:

  1. Jeg har ikke utløst brannalarmen og spent ben på gjestene da de strømmet ut for å redde sine usle liv (fordi det ville vært veldig uforsvarlig i og med at brannbiler fulle av brannmenn ville sløst bort tid her fremfor å slukket faktiske branner med flammer, og fordi det koster 10.000 kroner å utløse en falsk alarm)
  2. Jeg gikk ikke ned og malte "REDRUM" på døren med ketsjup eller sprittusj (fordi det antakelig ikke hadde stoppet musikken)
  3. Jeg brukte ikke balltreet på ringeklokken (kan egentlig ikke komme på noen god grunn for at jeg ikke gjorde det)
  4. Jeg ringte ikke politiet (se punkt 1 med unødig bruk av nødetater)
  5. Jeg stablet ikke 100 fulle vannglass utenfor døren deres (for jeg var redd de skulle snu og fortsette festen)
  6. Jeg knuste ikke noe utenfor døren deres (for jeg regner med at de har sko på seg)
  7. Jeg tuperte ikke håret og tok på meg grønn fuktighetsmaske og ringte på for bare å bli stående å svaie mens jeg skjelte voldsomt og siklet (men den SKAL jeg bruke en gang)
  8. Jeg pusset ikke bikkja på dem (hahahahahaha, han veier 11 kilo)
  9. Jeg satte meg ikke utenfor med popkorn og Farris og mobilkamera for å filme dem da de var ferdig med festen, og jeg har ikke lagt NOE ut på Youtube (ikke noe!)
  10. Jeg ringte ikke engang på for å gå berserk og bite over ledningene til høytalerne (fordi jeg visste at de ikke kom til å høre at jeg ringte på og fordi jeg er usikker på om jeg ville få strøm i meg når jeg bet over ledningene)
*

Men livet er jo ikke bare moro, og så langt ser det heller ikke ut til at 2014 blir særlig gøy.

Jeg har innført sukkerstopp og kommer til å videreføre shoppestoppen.

Shoppestoppen skal gå greit i dag, ettersom det er stengt i butikkene, men sukkerstopp etter en så begredelig natt? Normalt hadde jeg trøstet meg med is i halv femtiden og stått opp ved 11-tiden bare for å kickstarte med en liten kake.

Min siste sjokoladebit var en hjemmelaget troika-konfektbit med marsipan, gelé og sjokolade. 

Kjære konfekt, jeg kommer aldri til å glemme deg, men du skal vite at jeg kommer til å gjøre mitt ytterste for å trene deg bort.

*

Kjære venner, alt dere trenger for å opprettholde nyttårsforsettene deres er å holde ut én dag til. Husk det i morgen også. Og dagen etter det. Og så videre.

Det er 2015 før du aner det.

Bak denne døren bor minst ett hensynsløst menneske.
Ok. Det er min dør, jeg gadd ikke gå ned for å ta bilde av naboens dør, men den er akkurat lik.