Årets skitur

Hvis jeg kan gå på ski, kan alle gå på ski. Og jeg kan gå på ski. Her er bevisene:

Dette er starten på turen. Du kan se verandaen rett bak meg, og du kan se at jeg er sur. Eller i alle fall ikke mitt strålende, blide og vennlige jeg.

Her er ryggen min så vidt synlig. Jeg har stått nedover en livsfarlig bakke med stor fare for eget liv. Selvsagt har jeg tatt høyde for snøskred, og det du ikke ser, er at jeg memorerer fjellvettreglene mens snøføyka står. Du ser heller ikke snøføyka.

Kart og kompass er viktige verktøy for alle. Selv fjellvante folk. Og oss andre. Du legger sikkert merke til at jeg står i det som er skisportens parallell til ballettens andreposisjon, men det er ikke meningen å være grasiøs, det er i frykt for å skli bakover og dermed havne i en posisjon min mann kan bruke til utpressing i årevis.

Etter at løypen var staket ut, var resten av turen plankekjøring. Det er ikke kritikk til skiene mine. De er så og si ubrukte og veldig fine. Se så fornøyd jeg er:

Men mest av alt er jeg fornøyd med at hele denne turen bare var på omtrent to hundre meter og at den tok maks ti minutter - inkludert alle de gangene vi stoppet for at jeg skulle få bilder til denne bloggen.

Jeg tvang til og med min mann til å legge ut ett av bildene på Facebook, for jeg skal ha full uttelling for dette slitet. Der skrev han "Årets skitur". Den luringen. Heldigvis for meg, er det sikkert noen som tror at det betyr at det er den beste skituren i år og ikke den eneste.