Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 30. april 2014

Nyfrisert sjøstjerne

I dag har jeg vært hos frisøren. Det var svært vellykket. Håret er like grått, like flatt og omtrent like langt, men så var da heller ikke hensikten annet enn å få noen til å massere meg kraftig i skallen.

"Kjør på!" beordret jeg frisøren. Han dro til noe så inderlig at jeg mistenker at han angrer på yrkesvalget. "Jeg skulle vært skogsarbeider! Helvete heller! Jeg er drittlei persilleblad som klager på at det lugger og er for varmt eller kaldt!" tenkte han. Kanskje.

Vel, jeg klaget ikke. Selv ikke da han avsluttet med en iskald dusj rett i migrenen min. Med ondt skal ondt fordrives.

*

I tillegg til at Leo, som frisøren min heter, er veldig flink og akkurat passe pratsom, går jeg til Aasta hår og makeup fordi min mann eier gården frisørsalongen ligger i. Det er jo greit å bidra til at de opprettholder kundemassen, mener han, og oppfordrer meg mistenkelig ofte til å oppsøke noen som kan forbedre fasaden min.


Jeg har til og med min egen parkeringsplass rett utenfor frisøren, og det er det nok ikke mange vestkantfruer som kan skilte med. Sikkert ikke mange Hollywoodfruer heller, men de har sikkert sjåfører, og grunnen til at jeg har parkeringsplass, er at den for tiden ikke er utleid.

Frisørsalong og parkeringsplass

Frisør Leo (bildet er rappet fra aasta.no)

Da mine grå fjoner var fønet tørre, var det på tide å gå. Jeg hadde gått den samme korte strekningen før: frem og tilbake fra den ene enden av lokalet der kassen og vasken er og til der stolene og speilene er. Frisør Leo hadde omsorgsfullt minnet meg på det lille trinnet som markerte overgangen mellom de to sonene de tre første gangene jeg passerte trinnet, og jeg så det til og med selv den første gangen.

Men den fjerde gangen tryna jeg så spektakulært at de andre i salongen ikke engang turte å trekke på smilebåndet. De hørte ankelen min da den vred seg. Og de så at jeg lå som en sjøstjerne utover gulvet.

*

Lekkert? Ikke på noen måte. Morsomt. Absolutt. Vondt? Ikke veldig.

"Går det bra?" spurte Leo bekymret.

"Nei!" sa jeg ergerlig. "Jeg burde falt på hodet!"

"Jeg føler meg ansvarlig," sa Leo.

"Pøh. Jeg skylder på huseieren," sa jeg. "Alt som går galt er hans skyld, vi kan like godt fortsette å skylde på ham. Det er det enkleste."

Leo virket både lettet og enig.

Da jeg litt senere ringte min mann og skjelte ham ut for å ha ødelagt ankelen min skjønte han ingen ting, men det gjorde meg ikke blidere. Tvert imot, faktisk. Makan til ufølsomt mannfolk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar