- Det viktigste er ordet

Visste du at du kan takke en 100-åring for friheten du nyter i dag? Jeg vet det. Hvordan jeg vet det? Vel. Først av alt har jeg bare lyst til å si at jeg har verdens beste jobb.

I dag har jeg vært på Lillehammer og feiret Wilhelm Molberg Nilssen. Han er 100 år og kjempet i Milorg. Han var én av cirka 40.000 soldater i hjemmestyrken, og han er den siste gjenlevende distriktssjefen i Milorg.

Da jeg så ham på scenen i Weidemanssalen i kveld, så jeg ham plutselig for meg som en ung mann på 25, med glimt i øyet og stål i ben og armer. Slike gutter ville Norge ha. Ikke det spor rart.

Da Molberg Nilssen var enda yngre - da han var russ - ble det laget et russerop som illustrerer at russen før krigen var akkurat like absurde som russ 15. «Solberg, Fjeldberg, Molberg og rips! 3-0 til Norge!» løp Molberg Nilsen og hans medruss rundt og ropte på 30-tallet. Russeropet står seg enda. Du snakker om å sette spor etter seg både i krig og fred.

«Vi vant holdningskampen,» sa Molberg Nilssen og understreket hvor viktig ordet var.

«De tok fra oss våpnene, men vi hadde ordet,» sa han.

Og så siterte han jammen Per Sivle i flere minutter. Selvsagt uten manus.

Per Sivles verk - og flere diktere med ham - skrev tekster, dikt og sanger som inspirerte og ga mot. Så mye mot ga Per Sivle at tyskerne utstedte arrestordre på ham.

«Men da hadde Per Sivle vært død i 40 år,» flirte Molberg Nilssen - eller Lilleby som var dekknavnet hans under krigen.

Molberg Nilssen beskrev hvordan han og hans menn hadde ligget helt i ro i krigens absolutt siste dager. «Vi fikk beskjed fra London om at vi skulle holde oss helt i ro og ikke finne på noe fanteri,» sa han, før han beskrev hvordan de avvæpnet de over 10.000 tyske soldatene som var på Lillehammer.

Han sa at alt gikk rolig for seg. «Vi appellerte til tyskernes egen disiplin, og det hele gikk utmerket,» fortalte han.

Og hva er det beste en 100-åring har opplevd? Jo, det var frigjøringsdagen 8. mai.

Men det viktigste? Det var utvilsomt ordet. Og det var verdt kampen.

Molberg Nilssen og mannskoret Klang

PS Hva gir man en 100-åring? Jo. Forsvarsministeren ga ham en vinterkammo med navnet hans på, og av Lillehammer kommune fikk han et par nye ski. Jeg gjentar: Mannen er 100 år.

Det er ikke en nattkjole, tenk!

I hele dag har jeg hatt på meg en myk, deilig kjole av reneste kashmir. Jeg kan ikke si at jeg har gått rundt i den, for jeg har stort sett ligget på sofaen og holdt meg på magen mens jeg har vært både kvalm og sulten samtidig.

Kjolen var mitt hittil dyreste bomkjøp for et halvt års tid siden, for i tillegg til at den er i en farge som ikke kan plasseres på noe fargekart jeg er kjent med, er den minst to nummer for stor.

Unnskyldningen min er at jeg var full av smertestillende på kjøpstidspunktet, og at butikken ligger midt mellom legen min og der jeg bor. Jeg husker vagt at jeg trengte å sette meg ned, og butikken virket derfor forlokkende på mer enn én måte.

*

- Nå er det natten, erklærte min mann sånn cirka klokken elleve.

Lett fortumlet prøvde jeg å reise meg fra sofaen, men siden jeg greide å holde meg selv igjen ved å sette hånden på kjoleskjørtet, dumpet jeg ned i sofaen igjen.

Min mann tok tak i kjolebrystet (!) for å dra meg opp. Jeg følte meg som en av skurkene i Kardemommeby. Løftet opp etter klærne, liksom. Det er jo helt parodisk. Dessuten minner jeg mer om tante Sofie enn om Kasper og Jesper og Jonatan. Men han kunne passert som politimester Bastian. Uten problemer.

*

- Hei! Vet du hvor mye denne kjolen kostet, eller? sa jeg strengt.

Han tippet 800 og jeg ville ikke ødelegge nattesøvnen hans ved å si at han bommet med en null.

Da kom min yngste sønn for å si natta.

- Jøss ... har du - æhm - fått deg nattkjole, eller noe? sa han og rynket på nesen.

*

"Nattkjole"???

For det første: Tror han at jeg har hatt på meg nattkjole i hele dag?

For det andre: Er den virkelig så grusom at den ser ut som noe man har på seg når det er mørkt?

Og for det tredje: Jeg har brukt den på jobben .... Én gang. Og nå lurer jeg på om kollegene mine trodde jeg hadde glemt å skifte.

*

17-åringen bablet i vei for å dekke over tabben sin: "Det ser jo ut som sånn nattkjolestoff, da! Litt sånn koseklær-greier ... Den er i alle fall sikkert god å gå i! Ok, nå tror jeg at jeg bør slutte å snakke."

Hans mor sa ikke noe, men hvis blikk kunne drepe, hadde hans bror vært enebarn nå.

*

Som alltid når verden er vond og vanskelig tok jeg en trøsteprat med bikkja:

Jeg: Du elsker meg, ikke sant?
Bikkja: Hvis du klør meg.

Jeg: Jeg kan klø deg hvis du sier at kjolen min er fin.
Bikkja: What??? Er det en kjole? Jeg trodde det var et teppe?

Jeg: Si at kjolen er fin!
Bikkja: Dyremishandling! Hjelp! Jeg blir dyrenappet av en snikende kjerring i et ullteppe!
Jeg: Du kan i det minste si kashmir.
Bikkja: Klø meg.

En mulig sprøytenarkoman royalist

For 17 år siden var min yngste sønn ti timer gammel, og jeg lå og lurte på hvordan dette skulle gå. Så langt har det gått nokså bra, men russetiden gjenstår, så jeg tar ingen seier på forskudd.

Jeg er dessuten litt bekymret for hva jeg kan ha utsatt ham for, og hvilke senskader han vil oppdage når han skal flytte ut av hjemmets brettekantede rede.

Den gang - for 17 år siden - var jeg fast bestemt på å amme, for i tillegg til at det var en effektiv slankekur (og gudene skal vite at jeg trengte å få av de tredve kiloene litt brennkvikt) var det jo så bra for barnet.

Nå viser det seg at det kan ha gjort ham til alkoholiker. I alle fall hvis jeg skal følge logikken til Feminister mot vaksinasjon som mener at vaksiner gjør folk til sprøytenarkomane.

Begge mine barn er selvsagt gjennomvaksinerte, men jeg kan ikke huske at de likte det.

Når man tenker over det, burde jo flertallet i befolkningen vært heroinvrak hvis dette var riktig, men man kan jo bare være sikker på én ting som foreldre: Du kommer til å drite deg ut.

Nå merker jeg at jeg er litt bekymret for om han kommer til å bli pillemisbruker, for en gang fikk han et Kongen av Danmark-drops av min bestemor.

For ikke å snakke om risikoen for at han blir royalist.

- Emuens testikler er sorte

- Du har tatt på deg det skjørtet bare for å fremprovosere en blogg, sa min mann anklagende.

Dagens outfit

Jeg benektet ikke det. Sist han beskrev antrekket mitt, mente han at jeg så ut som en laks, så jeg sa bare:

- Så hva synes du jeg ser ut som, da?

Og selvsagt klarte han ikke holde seg. Jeg så hans indre kamp, og jeg så at han ikke greide å holde tilbake en spydighet.

- Du. Ser. Ut. Som. En. (host) EMU! kom det støtvis.

Likere blir det ikke

En emu, du. En diger fjærkledt sak med stygge knær og rynker på halsen.

Jeg så meg i speilet og så at han kanskje hadde mer rett enn han visste selv. Jeg har alltid hatt komplekser for knærne mine, og de siste fem årene har jeg løpt fort og smilt mye, i håp om at folk ikke skal legge merke til halsen min.

*

I bilen på vei til jobb begynte han å fortelle alt han visste om emuer. Det siste han hadde sett før han sovnet i går kveld, var programmet Bizzare Food America der de tilbereder mat man aldri skulle tro noen kunne spise. (Den norske versjonen heter Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og handler om steder man aldri skulle tro at noen kunne bo.) 

I går sto emuer på menyen i Amerika, visstnok.

- Jeg kan alt om å tilberede emuer, skrøt han.

Og da lurte jeg naturligvis på hvordan han ville tilberedt emuen meg. 

Visstnok burde jeg trekkes sakte på en seng av varmeflasker.

*

- Emuenes testikler er sorte, fortsatte han, men så husket han plutselig at hans kone satt og samlet stoff til bloggen, og da klappet kjeften igjen med et smell.

Jeg tidde stille i to minutter. Noe som er 90 sekunder lenger enn nødvendig for at han skal glemme at verden er ond.

- Hva er forskjellen på en struts og en emu, forresten? spurte jeg.

Han tenkte lenge.

- Emu må være et påskedyr, kom han til.

- Et påskedyr???

- Ja, for det er jo i et hvert påskekryssord, svarte han fnisende.

*

Vel fremme på kontoret møtte jeg en kollega i døren.

- Hei! hilste jeg med et smil.

Han så kritisk på skjørtet mitt.

- Du ser ut som en stor hundepose, smilte han tilbake.

Laks, regn og paljetter

- Kan du hjelpe meg med glidelåsen? spurte jeg og snudde ryggen til min mann. Klokken var ti over syv, og jeg burde egentlig vært på vei til jobben.

- Skal du ha på deg DEN? Du ser ut som en LAKS! sa han. - Du kjennes jo til og med ut som en laks, lo han.

*

Jeg så på meg selv i speilet, og så en litt sliten 46-åring som virkelig prøvde hardt å overbevise verden om at dette var en god morgen. Rynkene var den eneste indikasjonen på at jeg noen gang hadde smilt.

Jeg hadde på meg en sort bukse og en rosa bluse. Riktignok var blusen med paljetter, men jeg har lært at paljetter aldri er feil, så det kunne umulig være det som var galt.

Birgitte anno 2013:
Det er minst to år siden jeg hadde fiskeskjellene på sist.
Jeg ser ikke sånn ut lenger, men blusen er den samme.

- En laks? Virkelig? spurte jeg.

- Nja. Kanskje heller en reptil, svarte han ubekymret i det han gikk ut med bikkja.

Jeg ilte inn på rommet til yngstemann og truet med inndragelse av det sertifikatet han ennå ikke har fått, innetid klokken åtte hver helg og evig pine hvis han ikke umiddelbart hjalp meg med å få ned glidelåsen.

- Pappa mener at jeg ser ut som en fisk når jeg har på meg denne, opplyste jeg vår snart 17-årige sønn.

- Herregud, dere assa, sukket min sistefødte.

*

Da han som lufter bikkja hver morgen (og kveld) kom inn igjen, forventet han at jeg skulle stå klar med kåpen på. Det gjorde jeg ikke.

- Hvor blir du av??? skrek han fra yttergangen. - Vi er VELDIG sent ute!

- Jeg er i garderoben. Jeg skifter FORDI NOEN MENTE JEG SÅ UT SOM EN JÆVLA LAKS! skrek jeg tilbake.

- Vi har dårlig tid! ropte han. 

Som om jeg ikke visste det. Og som om jeg ikke hadde hatt behov for at mannen i mitt liv hadde støttet klesvalget mitt - i det minste latet som.

*

- Jeg kan ikke se ut som en laks på jobb! hylte jeg i fistel.

- Du ser ikke ut som en laks, bare kom! jallet det i murveggene.

Det dementiet kom for sent og var for lite velformulert.

Hadde han sagt "Elskede, du er vakker uansett hva du har på deg, og jeg elsker deg betingelsesløst både med og uten klær," hadde jeg først og fremst besvimt, og deretter sendt mannen til en MR av hodet, men det hadde i det minste minnet om kjærlighet.

- Du SA at jeg så ut som en laks! insisterte jeg med stigende desperasjon og såret kvinnelighet. 

*

De ti meterne med kjoler, jakker, bukser og bluser ble mer og mer meningsløse for hver gang jeg så på dem. Ingenting passet sammen. Samtlige av de 23 hvite skjortene som under tvil hadde passet til den sorte buksen var ustrøket, og av en eller annen grunn var alle kjolene mine enten for oppdresset eller for varme. 

Det er jo tross alt snart vår, og hvis man bruker vinterklær for lenge og vinden snur, kan det hende at det aldri blir sommer. Det har jeg lært av min mor. Eller vent litt ... det med vinden, handlet det om å skjære grimaser? Vel. Det viktigste er at ikke vinden snur når du gjør noe du ikke vil at skal vare evig.

- For siste gang: du ser ikke ut som en laks! Dessuten sa jeg reptil også, sa han som nå hadde kommet helt inn på soverommet for å finne ut hva jeg drev med inne i garderoben.

"Reptil"?? Hva faen? Han ber jo om å bli umyndiggjort.

*

Jeg gikk lutrygget ut av kleshelvete og satte meg halvnaken på sengen. Helt ute av stand til å kle på meg noe som helst. Hadde jeg vært et fem år gammelt barnehagebarn, hadde jeg ligget hylende på gulvet i strømpebuksen og nektet å gå ut av huset.

Den eneste grunnen til at jeg ikke gjorde akkurat det, var at bikkja har en tendens til å bite dem som ligger nede, og dessuten tror jeg ikke sminken hadde overlevd et hysterisk anfall.

Siden jeg ikke er fem, og siden jeg ikke gadd å sminke meg én gang til, dro jeg ut en genser og et skjørt. 

- Hey! Nye støvletter! De kan jeg bruke, tenkte jeg og ble litt lettere til sinns.

Da jeg endelig var i ferd med å velge yttertøy, sa min mann "Det regner, ta noe som tåler vann.".

Og med det var jeg på vei inn i garderoben igjen. Nye støvletter og regn? Ikke tale om.

*

Etter at jeg på nytt sto oppdresset i gangen, klar til å finne en kåpe som tålte både regn og vind, fant min mann ut at han skulle åpne munnen og øse av sin praktiske tilnærming til livet. 

- Kan du ikke bare ta oilskin-jakken? spurte han. 

Jeg kjente en dragning mot gulvet og en merkelig lengsel etter ribbestrikkede strømpebukser i artige farger.

"Oilskin-jakke"??? Han sa faktisk "Kan du ikke bare ta oilskin-jakken?".

Motepolitiet hadde sperret ham inne, og en dommer med et minimum av smak hadde dømt ham til forvaring.

I morgen skal jeg prøve paljetter igjen. Om ikke annet lyser de opp en regnværsdag, og det er bedre å likne en laks enn for eksempel å være en som ikke skjønner at oilskin-jakker ikke passer sammen med lange skinnskjørt og høye støvletter.

Et stykke fra perfeksjon

En halvdags avspasering betyr normalt ikke at man spaserer en halv dag, men når man har glemt husnøklene (for første gang i sitt liv) er det bare å begynne å gå.

Planen var å bli penere klokken 12.30, og så gå hele veien hjem fra de som gjorde sitt ytterste for å få meg til å se ut som jeg er 46 og ikke 76.

Den planen gikk til helvete sammen med trynet mitt.

*

Behandlingen jeg var utsatt for, kommer til å få ansiktet mitt til å se verre ut før det blir bedre, og sånn er det jo ofte med mye. Men at jeg skulle se ut som foreldrene mine var innbitte vaksinemotstandere, var jeg ikke så forberedt på. Jeg så ut som jeg var hardt angrepet av meslinger da jeg trasket nedover Sørkedalsveien for å komme hjem.

Etter å ha stått to lange minutter utenfor døren og rekonstruert morgenens veskebytte, konkluderte jeg med at nøklene ikke hadde overlevd overgangen fra lys til sort veske, og at det ikke kom til å bli noen løsning på nøkkeltabben de neste tre timene.

Så jeg trasket videre mot Bogstadveiens fristelser, og utformet en plan mens jeg gikk.

*

"Dette blir bra!" sa jeg overbevisende til meg selv. Jeg hadde et ærend hos gullsmeden og ett hos favoritttbutikken min, og for øvrig kunne jeg tenke meg en ørliten kafetur.

For å forhindre kjedsomhet, gikk jeg innom en bokhandel og kjøpte en bok. I tilfelle skrivekløen kom over meg, kjøpte jeg også en notatbok og en penn. Jeg så for meg mitt nye liv som poet med en kopp kakao og en glutenfri bolle og frydet meg.

*

Yndlingsklesbutikken min, The Lovely trap, hadde (foruten tonnevis med nytt vårtøy) et skjerf som jeg mente kom til å passe ypperlig til jakken og skjørtet jeg hadde på meg. Og hvis jeg ikke fikk bord inne på kafeen jeg hadde sett meg ut, kom jeg jo til å trenge noe varmt å ha rundt meg, tenkte jeg.

Jeg fikk ikke bruk for skjerfet og ikke bruk for bøkene, for inne på kafeen var det et ledig bord, og jeg begynte å surfe på mobilen.

Et eksempel på at magen blir mett før øynene

På internettet fant jeg ukens nyhet - den som erstatter nyheten om at Kim Kardashian har farget håret.

Hold deg fast: Tone Damil skal skifte image.

Kanskje hun bare skal bytte farge på interiør og klær?

Hun skal nå fremstå som mindre perfekt, sier manageren hennes. Hun kan ikke si det selv, for hun er på ferie med mann og barn på et solfylt sted i USA. "Jeg er blessed, som de sier i USA," sier hun.

Det er ukjent for meg hvorfor hun trengte manageren sin til å si det med at hun skulle forsøke å fremstå som mindre perfekt mens hun likevel snakket, men det kan jo hende at journalisten har klippet et sitat fra et annet intervju.

*

"Hvis Tone ikke lenger vil være perfekt, er den posisjonen ledig, og den vil jeg ha," bestemte jeg.

Men så enkel er ikke verden. For akkurat da kom det en dame og spurte om krakken som sto ved bordet der jeg satt alene var ledig. Da jeg kikket opp og hun fikk sett ansiktet mitt, vek hun bakover og sa at hun ikke trengte den likevel.

Jeg husket plutselig at damen som prøvde å gjøre meg pen noen timer tidligere hadde sagt at de røde prikkene i ansiktet mitt kanskje ville bli enda rødere, før de forsvant etter noen dager.

"Det er bare litt meslinger," sa jeg, men hun hørte meg ikke for hun beveget seg fort vekk fra meg. De to ungene hennes skrek "Du lovet oss kakao!" da hun dro dem med seg ut.

Heldigvis ringte min sønn og sa at han hadde kommet hjem fra skolen og at han når som helst var villig til å låse opp døren for meg. Jeg gikk før smittervernsmyndighetene kom og satte meg i isolasjon.

"Hei! Se på det nye skjerfet mitt!" hilste jeg da jeg kom inn døren.

"Du ser ut som et brettspill," sa slabbedasken.

Noen som vil spille "Tre på rad"?

Hjemmehjelpen

- Kona har brukket benet, sa min kollega til en annen, og forklarte at han - som en naturlig følge av dette - måtte trå til litt ekstra hjemme.

Det slo meg at min mann kanskje ikke ville merket det hvis jeg hadde brukket benet. Eller jo, jeg hadde nok klaget litt mer enn vanlig, og han hadde muligens fått en bedre oversikt over shoppingen min ettersom han måtte kjørt meg til klesbutikkene (og båret meg inn). Det - altså bedre oversikt over min shopping - er ikke ønskelig for noen av oss.

*

I dag har jeg laget middagen min selv. Og det inkluderte ikke Fjordlands risgrøt. Jeg husker ikke sist jeg laget middag - hvis man da ikke tar med den gangen før jul da jeg varmet en pakke risgrøt i mikroen.

Jeg liker ikke å lage mat og jeg er ikke så interessert i å spise mat heller. Mat er en tidstyv - i likhet med toalettbesøk. Helt siden jeg så sammenhengen mellom inntak og ... uttak (?) har jeg forsøkt å finne en løsning på problemet, men hittil har jeg ikke lykkes. 

*

Hvis man ikke spiser, unngår man å gå på do. Det var tanken. Hvis du er en Excel-onanist, slik en jeg kjenner er, og bare stoler på teorier som kan gjøres om til tall, er beviset her:

Hvis tid brukt på mat og toalettbesøk = x, og x=1, blir det x+x=2x, altså 2x1 som = 2

Hvis tid brukt på mat og toalettbesøk = x, og x=0, blir det x+x=2x, altså 2x0 som = 0

Dette forutsetter at man bruker like lang tid på å spise og på å gå på do, men siden det er veldig individuelt, har jeg bestemt at den er lik.

*

Når han ikke tilfredsstiller seg selv med et Excel-ark, bruker han fritiden sin på å passe på familien sin. Han handler, lager mat og støvsuger. Hver gang han går ut på kjøkkenet, spør han om han skal hente noe til noen, og selv om jeg sier at jeg ikke vil ha bringebærsorbet, står det nesten alltid en boks i fryseren.

Jeg får ikke lov å legge ut bilder av ham. Virkelig ikke lov.

I dag måtte han ut med bikkja akkurat i det jeg ble sulten. Jeg så hvordan han ble slitt mellom tanken på å fore sin kone og å slippe å tørke møkk fra et teppe. (Bikkja var verdig trengende.)

- Jeg kan jo lage maten min selv, da, sa jeg.

Det tvilte han sterkt på.

- Jeg kan guide deg på telefonen mens jeg går tur, foreslo ham.

Jeg fnyste. En gang laget jeg middag til ti, og alle overlevde. Jeg hadde jo aldri sultet ihjel, jeg har jo skuffen full av Questbars, dessuten.

*

Da han kom tilbake, var jeg nesten ferdig med maten.

- Var maten like god som den jeg lager til deg? spurte han.

Jeg ristet på hodet mens jeg gomlet.

- Du tok ikke salatblader? spurte han.

Jeg nikket med mat i munnen.

- For det ble for avansert? gjettet han.

Jeg svelget både mat og stolthet og sa ja.

Tannbørste og klyster

"Puss, puss, så får du en suss," sang jeg skjærende. Jeg var ikke i dusjen, men jeg var på badet. Og det vasket jeg med en tannbørste. Tannbørsten var ikke min.

Det var unaturlig tilfredsstillende. Jeg hadde akkurat pusset sølv og tørket støv, og energien var på ingen måte oppbrukt.

Jeg skrubbet og skrubbet, og jo renere badet ble, jo renere ble jeg. I overført betydning, da, selvsagt. Sjelen min ble lysere, liksom. Skjønner du? Jeg følte meg nesten litt religiøs. Litt renset.

*

Et annet ord for renselse er katarsis. Hvis du bruker det ordet, snakker du ikke om vasking av bad (med mindre du er veldig pompøs, og da har du kanskje noen til å vaske badet ditt?).

Du snakker kanskje om å rense sjelen, hvis du hører deg selv bable om katarsis. Men hvis du i tillegg hører at du begynner å bruke ord som lutring, bør du være våken og bevisst. Det er svært få miljøer i Norge der slikt språk virker folkelig.

Nå er det ikke et poeng i seg selv å være folkelig, men du må jo gjøre deg forstått. Det er en forutsetning for at menneskelig samvær skal være enkelt og konfliktløst.

*

Kanskje er du ikke så opptatt av at menneskelig samvær skal være konfliktløst, men hvis du ikke er det, er du muligens en kranglefant, og da gidder i alle fall ikke jeg å være sammen med deg.

Hvis du er en kranglefant som ønsker å bli greiere eller hvis du bare har lyst til å vite mer om lutring og andre ord, så følg med nå.


Lutring og klyster
Som sagt er ikke lutring et ord man kaster rundt seg i dagligtalen. Lutring betyr å foredle eller å rense, og jeg husker ikke sist jeg hørte noen bruke det selv om folk stadig snakker om å rense klær eller ørene. Vel. Når jeg tenker meg om, er det også veldig lenge siden jeg hørte noen snakke om å rense ørene, og det er helt ok.

Du renser forhåpentligvis ørene oftere enn du lutrer sjelen. Lutring av sjelen bør ikke gjøres så ofte, da mister det litt av den høytidsstemningen det er i å bli et nytt og bedre menneske, synes jeg.

Ordet lutring kommer fra det lavtyske ordet lutter, og det er i slekt med det greske orde for å skylle, nemlig klúzein. Hvis du har litt fantasi, vil du kjenne igjen det greske ordet når sykepleieren ber deg snu baken til før han skal gi deg et klyster.

Et klyster renser tarmen, men helseeffekten er omstridt, og jeg anbefaler verken jevnlig tarmskyll eller at du går rundt og sier at du skal lutre tarmen. I mitt hode vil du da høres ut som en fullstendig tulling, men jeg skal verken hindre deg i å snakke om lutring eller å betale i dyre dommer for å føle at du er ren både utenpå og inni.


Bakterier og staver
Husk imidlertid på at en del av de bakteriene du skyller ut er dine venner. Bakterier er forresten det siste nye både når det gjelder forskning på helse og miljø.

Ordet bakterie kommer fra gresk og betyr en liten stav.

Ordet stav kommer for øvrig av norrønt. Jeg synes det er et poeng å fremme ord vi har funnet på selv, og rent fonetisk liker jeg ordet. Dette er et ord man nesten kan se hva er, mener jeg. Stav! Du ser for deg en loddrett strek, ikke sant? En rune? Hvis du hadde levd på 700-800-tallet og var en av de heldige som kunne skrive, ville du beskrevet en loddrett strek som en stafr.

Senere ble ordet stafr til bokstav, og så må vi en liten tur til Tyskland for å finne ut at tyskerne bruker versjonen stab, og hos dem betyr det å være stiv.

Stav er dessuten beslektet med støpul, men selv om du nå akkurat har lest at dette har sammenheng med å være stiv, handler dette ikke om intimt samvær som kan føre til økning i verdens befolkning, for en støpul er et lite klokketårn som for eksempel kan stå ved siden av en kirke.

Her er klokkestøpulen og stavkirken i Lomen (Foto: John Erling Blad)

Katarsis og kjetter
Katarsis (renselse) kommer rett fra Hellas uten å gå veien om Nord-Tyskland. Men hvis vi tar ordet med oss tilbake til Tyskland, blir det til quetter, eller ketter. Legg til en j og du får ordet kjetter - som i og for seg heller ikke er et ord som blir brukt så mye for tiden.

Selv om ordet ikke blir brukt, er begrepet aktuelt. En kjetter er en person med avvikende og til dels farlige meninger, og det er jo ganske aktuelt både nasjonalt og internasjonalt i disse tider.

*

En mening kan nemlig være farlig. Den kan være farlig for deg hvis du bor et sted der de rundt deg ikke er så nøye på menneskerettighetene, og den kan være farlig for barna dine hvis du skulle være en av dem som mener at vaksiner er noe legemiddelindustrien har funnet på for å tjene penger.

Og dette er mitt bidrag til kvinnedagen 2015: I tillegg til et bad som er skinnende rent, har jeg slått et slag for ytringer og kunnskap. For du må gjerne mene hva du vil, men det er en fordel hvis det du sier har en viss fornuft. Særlig hvis du har makt til å definere hva som er rett og galt.

Nervepirrende

Jeg bruker Botox. Jeg elsker Botox! Botox har endret livet mitt totalt.

Nå ser du kanskje for deg et ansikt som likner mer en paralysert pupp enn rosin-trynet til en solskadd 46 år gammel dame, men brems litt nå. Jeg får Botox i skallen, i nakken og i skuldrene (ikke i ansiktet) og det er til medisinsk bruk.

Jeg får litt over 40 sprøytestikk hver tredje måned for at jeg skal slippe å ligge i et mørkt rom og ha lyst til å dø flere ganger i uken. Jeg får Botox mot kronisk migrene, og det virker.

*

Helt til nå har jeg kunnet si at "Jeg, nei! Jeg bruker ikke Botox for å se yngre ut, jeg bruker det slik at jeg kan være mer levende enn død." men fra og med i dag, kan jeg holde den selvgode kjeften min lukket.

For jeg har kjøpt Botox-krem. Til ansiktet.

Ingen nåler!

Etter fire uker er du som en 20-åring i pannen ...

Det var litt av et prosjekt å få tak i den kremen. Fra jeg så den på en side i Vouge ("Fem uunnværlige skjønnhetsprodukter for en hver kvinne") prøvde jeg alle triks i boken for å få tak i den. Triksene gikk stort sett ut på å overtale min sønn som bor i London å motta pakken, for produsenten nektet å selge til Norge.

Etter å ha overtalt 23-åringen til å ta i mot sin mors ansiktskrem mot dårlig selvbilde, måtte jeg krangle med tre ulike instanser da det viste seg at DHL kun kjørte ut varer midt i arbeidstiden, og siden min sønn hadde oppgitt hjemmeadressen sin, måtte jeg selge litt av sjelen min for å få dem til å levere pakken til kontoret hans.

Før det måtte jeg be og gråte for å få ham til å motta en pakke på jobbadressen sin, noe han i utgangspunktet mente at "ikke akkurat er stil".

- Stil!?! Du er jaggu frekk. Se på meg da! "Stil" har ikke passet på meg siden jeg fødte en unge på 4,6 kilo som satt fast i bekkenet mitt med de jævla brede skuldrene sine. Hey! Vent! Det var jo deg! Det er DIN SKYLD at jeg ser ut som en tørket fiken. Du har å være på jobb HELE TIDEN MELLOM 8 OG 4 FØRSTKOMMENDE MANDAG. OK???

Han gadd ikke svare. Det er en teknikk både min mann og mine barn bruker når de mener at jeg er urimelig. De tier meg ihjel. Det er så frustrerende.

*

Som kjent er Botox en nervegift som er utrolig farlig. Kremen inneholder nok ikke mye Botox, men det skal være nok til å jevne ut huden der den er like furet og værbitt som nasjonalsangen beskriver at Norge er. Det pirrer lett i huden når kremen treffer.

Etter å ha lest bruksanvisningen ble jeg litt skuffet. Den kunne bare brukes rundt øynene og i pannen, og jeg har flest rynker fra kinnbena og nedover.

Men for all del. Alle skal få, tenkte jeg og klappet kremen forsiktig inn under øyet og i pannen. Jeg hadde litt til overs, og tok like godt å masserte det inn i kinnene. Bruksanvisninger er alltid så forsiktige. Hva galt kan skje, liksom. Dette kan umulig bli verre.

*

Nå sitter jeg og lurer litt på hva jeg skal gjøre. Ringe 113 er ett alternativ, for dette kan bli stygt, men jeg velger å vente en times tid.

Om en time regner jeg nemlig med at min sønn som kysset meg god natt på kinnet og min mann som kysset meg god natt på pannen (!) vil merke effekten av nervegiften.

Og hvis den eneste effekten er at det blir stille rundt meg, kan jeg leve med det. Som en bonus kan det være artig å se hvordan de klarer å drikke et glass vann.

Jeg ser for meg at det kan være et partytriks: Far og sønn viser hvordan man får i seg mat og drikke med lepper som er fullstendig bedøvde.

Eller det kan bli en avisartikkel:

Leppelam etter Botox-forgiftning 

Desperat etter å finne ungdomskilden smørte moren i familien (46) seg inn med nervegiften Botox. Resultatet? Hun så like herpa ut, men familien hennes vil aldri få førlighet i leppene igjen etter å ha kysset henne god natt. 

- Det er jo en utfordring for dem, selvsagt, sier fru Frisch til VG.
Hun må snakke på vegne av sin sønn og sin mann som etter å ha kysset henne på kinnet og i pannen mens hun var innsauset i nervegiften Botox, ble lamme i leppene. 

Frisch sier videre at de må mates med barnemat, men at hun vurderer sonde ettersom hun er litt lei av å mate to mannfolk som "sikler verre enn en diger bikkje". 

- Anger du på det du gjorde? spør VGs journalist.
Frisch ser tankefullt ut av vinduet mens hun grunner over svaret:
- Jo, det er klart jeg angrer. Jeg innser jo at hvis jeg bare hadde brukt litt mindre krem, hadde krukken holdt mye lenger.

Bringebær og kjærlighet

Denne uken er jeg på avvenning. Lange arbeidsdager kommende uke har gitt meg muligheten til å slutte med bringebærsaft og Questbars.

Jeg planla det hele godt: Jeg tømte den siste bringebærsaftflasken i går kveld, og jeg la Questbarene i en annen skuff. Tanken med bringebærsaften var at når jeg ikke lenger hadde tilgang på den røde, deilige, søte, tørsteslukkende saften, så skulle jeg ikke tenke på den heller.

*

Det å ha åtte kasser med bringebærsaft i boden og alltid tolv kalde flasker i kjøleskapet, kan jo knekke den mest viljesterke, så jeg visste at jeg måtte drikke opp alt før jeg kunne begynne å tenke på avvenning. Jeg har nemlig ingen viljestyrke når det gjelder å nekte meg selv noe godt (og her inkluderer jeg klær, sko og vesker - det er godt for sjelen).

Questbarene var det verre med. Jeg gikk bananas og kjøpte seks esker (tolv i hver eske) som ble levert for et par dager siden, og enda hadde jeg ikke spist opp de fem eskene jeg kjøpte sist. Jeg tror jeg må ha vært en fattig og sulten stakkar i mitt forrige liv.

Men den smarte bytte skuff-løsningen handler om å ha et bevisst forhold til hva man putter i seg: ved å bytte skuff må jeg tenke meg om før jeg av gammel vane plukker med meg en deilig, søt, nokså sunn og nesten sukkerfri Questbar, og da har jeg i alle fall en teoretisk mulighet til å snu ryggen til.

*

Men det hjelper jo ikke det spøtt når jeg kommer på jobben og finner ut at vesken min er tilnærmet stappfull av Questbars jeg har lagt der en gang jeg synes det var viktig å spre godsakene litt rundt omkring slik at tilgangen skulle bli enkel.

Jeg trøstespiste Questbars i dag. Tanken på at kjøleskapet var tomt for bringebærsaft var nesten uutholdelig.

Hvorfor ta bildet i sengen, spør du kanskje. Vel, jeg blogger på sengen og gadd ikke reise meg for å ta bildet et annet sted da min mann kom med forsyninger.

Men så ble det lunsj, og da fant jeg Bonaqua med bringebærsmak! "Du snakker," sa jeg til meg selv, "når Gud lukker en dør, så åpner han som regel et vindu!"

Akkurat det uttrykket er helt på trynet, forresten. Hvis Gud lukker en dør, så er det vel neppe for at katten ikke skal slippe ut. Jeg vil anta at Han lukker døren fordi det er kaldt eller fordi trafikken utenfor (alternativt småfuglbråket hvis du bor i mer rurale strøk) bråker, og da er det temmelig teit å åpne et vindu.

*

Bonaqua med bringebærsmak erstatter bringebærsaft omtrent som en rusten sykkel erstatter en Rolls Royce, men du kommer deg frem og Bonaquaen gjorde meg utørst.

Da jeg kom hjem og tappert fortalte min mann at jeg hadde funnet en erstatning for bringebærsaften min, så han på meg og sa at det var fint.

Han sa det komplett uten innlevelse, og jeg ble irritert over at han ikke roste meg. Han vet at jeg ikke orker å føle at jeg er avhengig av noe, og jeg synes hans manglende interesse med all tydelighet viste at han ikke lenger elsker meg.

- Du har vel ikke kjøpt bringebærsaft til meg? spurte jeg mistenksomt. Jeg synes også det ville vært direkte ondskapsfullt. Nå var jeg så godt igang med avvenningen, liksom.

- Ti flasker, sa han. - De står i kjøleskapet.

Jeg hylte et lykkelig "Jippi!!!".

Nå er det bare åtte flasker igjen.

Avveningen har så langt ikke gått så bra, men jeg har fått igjen troen på kjærligheten.

Alkymi

Jeg kunne blitt rik hvis det ikke var for åpenheten min. For i stedet for å selge hemmeligheten min til høystbydende, kommer jeg til å dele den med deg og alle som gidder å lese.

Allerede nå har du sikkert forstått at jeg enten er en enfoldig dust eller en tulling, og du skal ikke se bort fra at du har rett i begge deler. Alle er litt av hvert. Det er min mening.

I tillegg til å være pinlig åpen, er jeg nemlig lukket som en døvstum når det gjelder dine hemmeligheter. De er helt trygge hos meg.

Jeg er snill med de jeg liker og tilnærmet autistisk uinteressert i de andre. Det er sjelden jeg er ond, men det er først og fremst fordi jeg vet av erfaring at det veldig fort går ut over meg i en eller annen form.

Enten får jeg så dårlig samvittighet at jeg holder på å klikke, eller så tar noen hevn. Karma er en jævel på å hevne ondskap, og jeg har stor respekt for karma.

*

Jeg er litt genial, litt spydig, litt treg i trafikken (ja, det kan være meg du kjører bak - eller det kan være jeg som kjører bak deg, for jeg er nemlig litt utålmodig noen ganger også).

Jeg er litt morsom og litt dørgende kjedelig. Jeg kan være pen hvis det ikke er så lyst - og særlig hvis jeg løper fort forbi deg - og jeg kan se ut som datteren til nøkken ganske ofte, og dessuten løper jeg ikke så ofte.

Jeg er datteren til disse to. Ikke til nøkken.

Jeg er som regel bustete, som regel flekkfri (da snakker jeg om klærne mine) og nesten alltid nydusjet.

Her om dagen leste jeg en artikkel om britiske kvinner som slett ikke dusjet hver dag, og det plager meg fremdeles. Hvordan orker de?

Av dette kan vi tyde at jeg er litt opphengt i småting også. Dette faktum styrkes av at jeg enda ikke har fått ro i sjelen etter at noen viste meg bilde av en kjole som jeg mente var hvit og gull-farget på morgenen, men litt utpå dagen så jeg med egne øyne at den hadde skiftet farge til blå og brun.

Visstnok hadde dette noe med lyset og hjernens evne til å oppfatte farger å gjøre, men for meg ble det et bevis på at hjernen min ikke er helt stabil. Stabil eller ustabil - jeg er best i det jeg er. Noen ganger.

Jeg er nemlig litt usikker og nokså skråsikker. Men ikke tro du vet hva jeg er når.

*

Jeg er verken høy eller lav (173 centimeter) og verken tjukk eller tynn (60 kilo) - og en gang var det en gutt som sa til meg at han mente at jeg var helt gjennomsnittlig. Det sved for en 19-åring som hadde eget studielån og var litt høy på seg selv. Så vidt jeg kan huske, er det også den eneste gangen jeg har blitt dumpet, men siden jeg både kan ha klisterhjerne og selektiv hukommelse, er det ikke sikkert det er tilfellet.

Noen ganger er jeg selvstendig, andre ganger klarer jeg ikke bestemme meg for om jeg har lyst på mat eller ikke, og spør meg ikke hva jeg vil ha til middag, for da går jeg i vranglås. Enten er det så lenge til middag at jeg finner spørsmålet helt irrelevant, eller så er jeg sulten NÅ! og da tar jeg meg likegodt en proteinbar, også er jeg ferdig med det.

Jeg har ryggrad som armeringsjern så lenge det ikke handler om shopping og alt som har med bringebær å gjøre. Det er bare timer siden jeg ikke klarte å gå fra en jakke i en butikk. Jeg måtte ha den med meg, og i natt skal den kanskje få ligge ved siden av meg i sengen.

*

Jeg er ganske tøff og sjelden pysete. Det gjelder både fysisk og psykisk. Men ulempen ved å være så tøff, er at jeg til tross for mitt helt gjennomsnittlige ytre, tar nokså stor plass.

Åpenheten min kan være påtrengende og de som er rundt meg enten på jobb eller hjemme, må finne seg i å ta del i mine gleder og problemer.

Hvis noen ymter frempå om hvorfor akkurat mine problemer er så spesielle at de må tas opp i flere fora, har jeg to svar, hvorav jeg prøver å holde det første for meg selv, men det går jo ikke: 1) Mine problemer er viktige fordi de er mine og 2) Alle står fritt til å løfte sine egne tema. Og det er jeg den første til å oppfordre til, for jeg er veldig nysgjerrig.

Jeg kan være aller dramaqueeners mor, og jeg kan blåse lang marsj i hva som helst. Det avhenger helt av hormoner og hvor jeg er i syklusen. For selv om jeg har rynker og grått hår, er jeg ung innerst inne. I alle fall ung nok til å være hormonstyrt.

Jeg er ofte effektiv, men det er ting jeg bare aldri får somlet meg til å gjøre. Vindusvasking er én av de tingene. Sølvpuss er noe annet.

*

Og her er jeg endelig ved poenget. For visste du at sølv langsomt blir til gull hvis man bare lar det være helt i fred? Det blir i alle fall til gul, og det er bare en l unna gull.

Noen ganger er jeg nemlig også ganske oppfinnsom (og raus) og omtrentlig - særlig hvis det handler om å unngå å gjøre kjedelige ting.

En gang var de laget av sølv, nå er de snart gull, men lysene  kommer ikke til å stå rett uansett hva stakene er laget av.