Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 31. august 2015

Språkrøre

- Kan du lære meg to ord på polsk? spurte jeg den hyggelige damen som møtte oss da vi ankom Krakow.

- Jeg vil gjerne lære å si takk og hallo.

- Hvem vil du si hallo til, spurte hun og fortalte at hvordan man hilste var avhengig av hvem man hilste på.

- Hm, sa jeg. - Har dere ikke noe som går til alle?

Det hadde de ikke, så vi gikk for takk.

*

- Djenkie, sa hun.

Jeg gjentok noe jeg synes liknet ganske bra. Ikke så ulikt tysk, i grunnen, tenkte jeg, men det var visst ikke helt riktig.

- Djenkie, repeterte hun, og slik holdt vi på en stund, for jeg klarte ikke helt høre om hun sa djenkie eller djenkue. Det var en mellomting, og jeg er ikke så god på å si noe som er en blanding mellom i og u.

Takk skrives slik på polsk: dzięki. Det er jo helt ulogisk! Hvor er j'en? Og ikke minst: Hvor er n'en?

Dzięki = djenkie eller kanskje djenkue.

*

Siden hallo var så komplisert, ville jeg gjerne vite hvordan jeg skulle ønske dem jeg møtte en god dag.

- Djen dobre, sa hun, og det klarte jeg heldigvis lett. I alle fall sa hun det. At det skrives dzień dobry, får heller være polakkenes problem. Jeg har ikke tenkt å skrive postkort hjem på polsk. 

Når jeg tenker meg om, ville det vært en dårlig idé på mange vis. Den mest åpenbare er at de jeg hadde sendt postkortet til ikke forstår polsk. Som en god nummer to kommer at jeg antakeligvis ikke hadde funnet verken postkort eller frimerke her jeg er, og på tredjeplass kommer at det er så mye enklere å sende en melding på Facebook eller en sms.

*

Jeg er av dem som mener at det ikke var bedre før. Jeg synes det er brillefint at postkortenes tid så og i er forbi. Postkortene kan gjerne ta med seg julekortene og gå og legge seg.

Feriene før i tiden var en hektisk jakt på frimerker og lange spekulasjoner om hvem som skulle få hvilket motiv. De kunne jo ikke få likt, for tenk om de snakket sammen!

- Hvilket bilde fikk du på postkortet? kunne bestemor komme til å spørre min tante.
- Det var en ku som beitet og fjell med snø på i bakgrunnen, svarte kanskje min tante.
- Det fikk jeg også! sa bestemor da, også begynte de å sjekke med resten av familien. 

Det hadde ikke tatt dem lang tid å avsløre meg hvis jeg hadde græbbet ti kort fra samme stativ. Nei, postkortene måtte tilpasses den enkelte. Hvis ikke fremsto man som en som ikke tok tingene alvorlig. Og det kunne ingen beskylde meg for. Som 12-åring ønsket jeg meg et bokmerke til bibelen min. Mer alvor får du ikke.

*

Min post- og julekortaversjon bunner naturligvis i dårlig samvittighet. Jeg har ikke sendt et julekort på 20 år, og hver gang jeg får ett (de blir færre og færre) tenker jeg at jeg skal ringe avsenderen og si noe hyggelig. Julekortene blir lagt i en bunke i påvente av telefonering.

Jeg ryddet bunken bort i forrige uke.

- Det viktigste er at vennene mine vet at jeg er glad i dem, tenker jeg. For det er jeg.

*

I år tenkte jeg imidlertid å slå alle før de i det hele tatt har begynt å tenke på hvilke motiv kortene deres skal ha. Jeg skal ønske alle en god jul nå. På polsk!

Drodzy przyjaciele, 
Mają wesołych świąt! 
Dobry wieczór!

Oversatt:

Kjære venner,

Ha en riktig god jul!

God kveld!

Den polske julenissen, Święty Mikołaj


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar