Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 31. desember 2017

Dette skjer med deg i 2018

Dette er Universets beskjed til deg. Du kan forholde deg til det eller la være, men verken Universet eller Universets budbringer (jeg) tar ansvaret for utfallet av 2018 hvis du ikke engang gidder å lese horoskopet ditt. 

***
ÅRSHOROSKOP 2018

Væren (21. mars - 20. april)

Å, du lille venn. 2017 ble verre enn 2016 for deg, eller hva? Hvis du tenker deg om, er det nok mulig å finne lyspunkt, og jeg anbefaler at du tenker deg om, for 2018 blir tøft. Renta på kredittkortgjelden din vil stige, og du kommer til å angre veldig på at du kjøpte alle julepresangene på MasterCard. For de små jævelungene fortjente ikke de dyre gavene, og kjæresten din var ikke spesielt takknemlig. 

Desember får deg alltid til å bli så bløthjertet. Og det er ikke de bløthjertede som overlever dette rotteracet.

Råd: Bli tøffere.

Din største fordel i 2018: Du er ikke så dum som du ser ut når du tar selfies
Din beste egenskap i 2018: Du tar ting lett
Din verste egenskap i 2018: Du klarer faen ikke stoppe å spise kaker
Din største ulempe i 2018: Du er for dårlig til å pusse tenner

*

Tyren (21. april - 21. mai)

Du er en sånn som bretter boksidehjørnene, er du ikke? Det er greit. Eller det vil si - det er ikke greit, men det er enkelt å gjøre noe med. Du må bare begynne å bruke bokmerke eller huske hvilken side du sluttet å lese på. 

Du bør forresten lese mer. Ikke kokebøker. Les noe du blir smartere av. Det kan komme til nytte, for det ser ut som 2018 blir et sosialt år for deg. Du trenger rett og slett å ha noe å snakke med folk om. Husk at sex, religion, politikk og privatøkonomi ikke gjør seg. Dyreliv, været og tv-serier er derimot noe alle er interessert i.

Råd: Kle deg penere. 

Din største fordel i 2018: Du er flink til å resirkulere
Din beste egenskap i 2018: Du er takknemlig
Din verste egenskap i 2018: Du promper i andres nærvær
Din største ulempe i 2018: Humoren din

*

Tvillingene (22. mai - 21. juni)

Du har imponert universet i år. Du har vært positiv, tross omstendighetene, og du har vært en glede for dine medmennesker. Som takk for innsatsen, gir universet deg en unik mulighet: Du kommer til å vinne. 

Universet sier ikke noe om hva du vil vinne, så du bør ikke gå ut og bruke en eventuell lotto-gevinst på forhånd. Det kan være at du vinner et hjerte, for eksempel? Det hadde vel ikke vært så dumt - forutsatt at du er singel? Hvis du ikke er singel, kan du jo håpe å vinne et smil fra den du er glad i - eller du kan vinne en diskusjon. Ikke tipp kakelotteri. Du vil ikke sløse bort en mulighet gitt av selveste universet, dessuten aner du ikke om de som har bakt kakene er nøye med håndvasken.

Råd: Ta C-vitaminer.

Din største fordel i 2018: Du spiser det du får servert
Din beste egenskap i 2018: Du gjennomskuer de fleste
Din verste egenskap i 2018: Du er satans påståelig
Din største ulempe i 2018: Du mister mye hår

*

Krepsen (22. juni - 22. juli)

I 2018 bør du slutte å si «Jeg tenker at …» hver gang du skal si hva du mener. For Guds skyld, menneske. Det er ikke nødvendig å fortelle folk at du tenker, og det du sier er det som regel du som har tenkt. Med mindre du er en hermekråke som tar æren for andres forslag. Hvis de er det, vil du få ekle byller over hele ryggen og et alvorlig brokk vil tyte ut av buken din. Prøv å finne en god stilling å sove i, da du, din dust. 

Hvis du ikke er en som stjeler andres ideer, kan du se frem til et morsomt år. Det vil bli like gøy som i 1999. Hvis du ikke ble født før på 2000-tallet, er jo det synd for deg. Respekter alle som er eldre enn deg. Spør om de vil ha et drops, eller noe (ikke kamferdrops).

Råd: Ikke gå på rødt lys i oktober.

Din største fordel i 2018: Du svetter lite til å være så pass rund
Din beste egenskap i 2018: Du kan hvis du vil
Din verste egenskap i 2018: Du vil ikke
Din største ulempe i 2018: Du er lat

*

Løven (23. juli - 23. august)

2018 vil gå inn i historien som et innholdsrikt år for deg. Du vil få tilbud om ny jobb og/eller arbeidsoppgaver, og du bør takke ja selv om betingelsene er dårlige. Du bør derimot ikke farge håret hvis frisøren din er født i Værens tegn. Ikke farg håret uansett. Særlig ikke hvis du mangler selvinnsikt til å forstå at du ikke lenger er 20, mørk og mystisk. 

Det kjønnet du er tiltrukket av, er også tiltrukket av deg, men i 2018 skal du holde deg langt unna kjærligheten. Kjærlighet funnet i 2018 vil slå rett tilbake i trynet på deg bare timer etter midnatt 2019.

Råd: Gå til legen med det utslettet du har der du vet.

Din største fordel i 2018: Bankkontoen din
Din beste egenskap i 2018: Raushet
Din verste egenskap i 2018: Smisking
Din største ulempe i 2018: Flass

*

Jomfruen (24. august - 23. september)

Du kan trøste deg med at 2018 blir et år som ikke er så bratt. Det kommer til å bli ganske flatt, faktisk. Nå tenker du kanskje at det er bra at det er flatt, men da har du ikke prøvd å gå med stiletthæler på speilblank is. For deg vil 2018 bli svært glatt, og et eller flere beinbrudd ligger foran deg hvis du ikke skjerper deg. 

Ild blir viktig i 2018. Universet sier dessverre ikke noe om hvorfor eller i hvilken form ilden kommer, og du får heller ikke vite om ild er positivt eller negativt for deg. Husk at et brent, smart barn skyr ilden, men at et brent, dumt barn bare lukter vondt.

Råd: Spis mer fiber.

Din største fordel i 2018: Jernlageret ditt
Din beste egenskap i 2018: Friskt mot
Din verste egenskap i 2018: Du klarer aldri å la folk snakke ferdig
Din største ulempe i 2018: Gnagsår

*

Vekten (24. september - 23. oktober)

Du kan klappe deg selv på skulderen og gratulere med et fantastisk 2017. Du ble et bedre menneske, og du kan være trygg på at alle setter pris på deg. Det er ingen selvfølge at dette fortsetter i 2018. 

Faktisk ser det ganske stygt ut. Du sliter med motivasjonen – og vekta – og det er ingen god begynnelse. Du vil få tilbud om reiser i andre kvartal, men bli hjemme. Verden er skummel for en som deg.

Råd: Bruk en god fotkrem.

Din største fordel i 2018: Sangstemmen din
Din beste egenskap i 2018: Ukuelig tro på egne evner
Din verste egenskap i 2018: Sangstemmen din
Din største ulempe i 2018: Karaoke 

*

Skorpionen (24. oktober - 22. november)

Familien vil bli enda viktigere for deg i 2018. Hvis du ikke har familie, er det nære venner som er der for deg. Om ikke annet enn for å føle seg bedre av å se på deg. Du vil fremstå som vellykket i 2018, men det er bare utenpå, for tarmene dine er fulle av sopp og bakterier som ikke vil deg vel. 

Hvis du vil endre atferd, vil 2018 være et godt år, men du må jobbe hardt og ikke gi deg ved første motstand. For det er det bare pyser som gjør, og du er ingen pyse. Du er et godt menneske, og du tenker ofte på de små fuglene som kanskje ikke har noe sted å bo. Gjør mer enn å tenke! Lag fuglekasser og lær deg å kommunisere med de små fjærkledde.

Råd: Kjøp fast eiendom.

Din største fordel i 2018: Tålmodighet
Din beste egenskap i 2018: Du biter ikke negler
Din verste egenskap i 2018: Godtroenhet
Din største ulempe i 2018: Sjefen din

*

Skytten (23. november - 21. desember)

I 2018 skal du gjøre akkurat som du gjorde i 2017, bare med litt mer innlevelse. 2018 vil belønne deg med muskler, ny hatt og en god lenestol. Og hvis du tenker deg veldig grundig om, er det disse tre tingene du savner innerst inne. 

Hvis du skriver en bok i 2018 vil den ikke selge særlig godt. Stjernene anbefaler deg heller å engasjere deg i noe som kommer små, sultne barn til gode. Eller store, mette hvaler. For sikkerhets skyld bør du nok gjøre begge deler.

Råd: Bruk gode sko og kjøp fuktighetskrem med parabener.

Din største fordel i 2018: Sukkeravgiften
Din beste egenskap i 2018: Du er stort sett presis
Din verste egenskap i 2018: Overforbruk
Din største ulempe i 2018: Manglende empati

*

Steinbukken (22. desember - 20. januar)

Som den bukken du jo er, er du sta. Stahet og 2018 passer utrolig dårlig sammen. Hvis du trodde at 2017 var krenkelsesåret, har du ikke møtt 2018. I 2018 kan man ikke ønske folk en god morgen uten at en eller annen tar det ille opp. Man kan ikke spørre folk hvordan de har det (for da antyder man behov for tung psykiatri) og man kan ikke spørre om maten smakte (for da vil mottakeren enten gå i taket av antydningen om vektproblemer eller bryte sammen fordi man selvsagt ikke burde nyte maten mens resten av verden sulter). 

En steinbukk blir uthengt som versting i 2018-kampanjen #youhurtme, og stjernene vil helst ikke at det blir deg.

Råd: Sitt stille og hold kjeft.

Din største fordel i 2018: Venstre hjernehalvdel
Din beste egenskap i 2018: Effektivitet
Din verste egenskap i 2018: Du skravler for mye
Din største ulempe i 2018: Du er fullstendig tonedøv

*

Vannmannen (21. januar - 19. februar)

I 2018 vil du oppleve dyp renselse, sier stjernene. Det kan enten bety at du begynner å vaske deg oftere eller at du kommer til å få en skikkelig magesjau. Selvsagt kan det også tolkes religiøst, men sjansen er liten. Dyptgripende religiøse opplevelser vil bli sjeldnere i 2018 enn de var i 2017, og selv da var det langt mellom miraklene. 

Du vil reise mindre i 2018, og det takker miljøet deg for. Grunnen til at du vil reise mindre i 2018 er at økonomien blir dårligere, men du kan alltids skylde på miljøet hvis du synes det er litt flaut å reise mindre enn naboen. Hvis naboen din er Kreps, vil det oppstå konflikter mellom dere. Skru ned volumet på panfløytemusikken du liker så godt, for du vil ikke krangle med naboen.

Råd: Bytt tannbørste ofte.

Din største fordel i 2018: Smilet ditt
Din beste egenskap i 2018: Godt humør
Din verste egenskap i 2018: Godt humør
Din største ulempe i 2018: Smilet ditt

*

Fiskene (20. februar - 20. mars)

Som fisk er du spesielt utsatt for andres handlinger. Havet er fullt av plast og tungmetaller, og det lider du under. I 2018 vil du føle deg sliten, men det du egentlig kjenner på er at planeten synger på siste vers. 

Du mener kanskje at du er for liten og puslete til å utgjøre en forskjell, men det er du ikke. Du kan endre verden i 2018! Faktisk er jorden avhengig av din innsats. Ikke føl press, altså, men det hadde vært fint hvis du snart satt igang med jobben. 

Råd: Sy dine egne klær av ting du dyrker selv.

Din største fordel i 2018: Du er veldig myk - alderen tatt i betraktning
Din beste egenskap i 2018: Dårlig hukommelse (det kan være en velsignelse)
Din verste egenskap i 2018: Dårlig samvittighet
Din største ulempe i 2018: Dårlig ånde


mandag 25. desember 2017

50 shades of blue

Målet med å ta med et puslespill på hytta i jula, var å skape familieidyll. Mellom turer, mat og Netflix-serier kunne vi samarbeide om å få bitte små pappbiter til å bli et fantastisk, fargerikt motiv.

Tenkte jeg.



Det er i hovedsak to ting som gjør at den romantiske forestillingen ikke blir en realitet i 2017.

For det første: Det er 5.000 bitte små pappbiter.

For det andre: Det fargerike motivet består stort sett av ulike varianter av blått.

Vi kan slenge med et tredje poeng også: Et uferdig puslespill tar betydelig mer plass enn et ferdig puslespill, og dette puslespillet vil være én centimeter høyere enn bordet er bredt når det er puslet ferdig.



Nå mistenker jeg at vi aldri trenger å bekymre oss om den ene centimeteren, i alle fall ikke på noen år. Før det puslespillet blir ferdig tror jeg at vi har hatt minst to finanskriser, fem stortingsvalg, oppdaget fire nye beboelige planeter og fått våre første nye venner blant dem som bor der.

*

- Det kommer til å ta hele bordet. Hvor skal vi sitte og spise? Hvor skal jeg sitte og jobbe? spurte min mann.

- Sjekk esken! Målene er bare 101 ganger 153. Eller kanskje 156, sa jeg. - Bordet er jo mye større enn det.

19-åringen åpnet pakken og 5.000 biter fosset utover bordet. 

- Det er bare plass til tre her, og det er etter at dere har satt det sammen, sa min mann som dokumenterte påstanden sin med et målebånd.

- "Dere"? Skal ikke du pusle? spurte jeg.

- Jeg. Er. Ikke. Puslete, sa han.

Jeg forklarte at verbet riktig nok samsvarte både med substantivet og adjektivet, men at det ikke var automatikk i at de som pusler er puslinger.

*

- Puslespill er som livet selv, sa jeg.

Han lot som han var opptatt med noe annet.

- Du setter sammen én og én bit - akkurat som du tilegner deg kunnskap og erfaringer. Etterhvert ser du sammenhenger og vakre farger, insisterte jeg.

Det var stille fra kroken han satt i.

- Man må sortere brikkene før man begynner å jobbe, sa jeg. - Akkurat som man må sortere arbeidsoppgaver eller utfordringer. Hvis ikke vil man bli helt overveldet, og da får man ikke gjort noe.

Nå var jeg sikker på at han hadde sovnet, men plutselig hostet han. Hadde jeg ikke visst at han visste bedre, hadde jeg trodd at han sa "dust" mens han hostet.

- Og så må man passe på at man ikke mister noen biter, for da kan det bli umulig å løse oppgaven, sa jeg uten å helt skjønne hva jeg mente med det. 

- Dessuten må du passe nøye på at ikke bikkja spiser de brikkene man mister på gulvet, for da kan du like gjerne gi opp, sa jeg - og med det hadde jeg offisielt forlatt sammenlikningen mellom puslespill og selve livet.



- Kanskje du vil pusle litt? spurte jeg 26-åringen som satt og leste sjette bind av Knausgårds kamp.

Det ville han ikke.

*

Og det vil ikke jeg heller. Jeg liker ikke rot, og jeg ville aldri hatt et ferdig puslet puslespill på veggen. 

- Har du lyst til å tenne i peisen? spurte jeg min kjære.

Det ville han gjerne. Jeg sa at han kunne bruke en håndfull brikker til opptenningen.

fredag 22. desember 2017

Juleevangeliet - historien om historien

Husker du historien om Jesu fødsel? (Det heter faktisk Jesu fødsel og ikke Jesus' fødsel. Det får du bare tro meg på.) Du husker den sikkert. Det er den som begynner med at keiser Augustus befalte at alle skulle skrives inn i manntall og som fortsetter med å fortelle at den gravide Maria og forloveden hennes, Josef, dro fra Nasaret til Betlehem. 

Alle måtte nemlig dra tilbake dit de kom fra - eller det vil si: de måtte dra tilbake dit mannen i forholdet kom fra, og det var Betlehem i Judea for jøden Davids del.

Hvis du er fryktelig opptatt av å lese den tradisjonelle versjonen av juleevangeliet, kan du lese den her. Hvis ikke kan du enten gå tilbake til det du gjorde før du ramlet over denne bloggen eller du kan bli klok og populær og lese videre.

Juleevangeliet - historien om historien

Da den ikke alltid like oppvakte Josef forsto at Maria hadde hatt bedre av å være hjemme enn å humpe rundt på en esel-rygg hele veien til Betlehem, begynte han å lete etter et hotellrom. Planlegging hadde aldri vært Josefs sterkeste side, og etter å ha hørt "Hæ? Har du ikke reservert? Din idiot", så mange ganger at han begynte å tro at han var en idiot, kom han tilbake til Maria og sutret. 

- Først tenkte jeg at vi skulle flotte oss skikkelig, så jeg gikk til alle de internasjonale kjedene og ba om å få det beste rommet de hadde, sa Josef.

Allerede her forsto Maria hvorfor Gud hadde valgt henne som rugekasse. Josef var uten tvil den dummeste hun hadde datet i hele sitt unge liv.

- Men Josef, hvorfor gjorde du det? Vi har jo ingen penger? Hvordan skulle vi gjort opp for oss? spurte Maria.

Josef mumlet noe om at hvis de hadde fått en unge på Hilton eller Sheraton ville fremtiden hans vært sikret.

- De hadde jo ikke tatt betalt etter at selveste Guds sønn hadde blitt født i toppetasjen, mente Josef.

Maria sa at hun var lei av han alltid tok så lett på alt, men så kom hun på at Josef tross alt hadde akseptert den noe spesielle situasjonen de var i.

- Greit nok, sa hun. Men fant du et sted med tak eller må jeg føde midt på torget?

Josef samlet sammen deres jordiske gods og ga eselet et dask bak, og så gikk de til en stall som liknet ganske mye på juledekorasjonene som i disse dager settes rundt i kristne hjem: Stråtak, halm på gulvet og tre vegger. 

Det at én vegg manglet, var jo litt dumt mens Maria lå med pressrier og nakent underliv, men for ettertiden var det genialt. Fritt innsyn til krybbe, barselsgjester og den lykkelige familien, liksom. Det hadde jo vært skikkelig dumt hvis man måtte kikke inn vinduet på juledekorasjonen for å få et glimt av jesusbarnet. Den manglende veggen har hatt utrolig mye å si for historien om Jesu fødsel.


Ofte er det tilfeldigheter som gjør at en historie huskes bedre enn andre, men noen ganger må tilfeldighetene ha litt hjelp. I dag er det PR-folk som står for den jobben, men da Jesus ble født fantes det ikke et eneste PR-byrå. Derimot fantes det engler.

Jeg mener ikke å si at PR-folk er dagens engler. Det ville vært temmelig latterlig. Jeg mener heller ikke å si at englene var datidens PR-folk. Jeg sier bare at englene hadde sin misjon den gang, og at PR-folk har sin misjon nå. 

*

Englene hadde vært temmelig oppgitte i ni måneder allerede. De hadde diskutert med hverandre. De hadde tatt det opp med Guds stabsjef, med verneombudet, med fagforeningen og med Gud selv. De mente at Gud lot en diger PR-mulighet gå fra seg når han valgte å ha seg med den fattige jomfruen Maria. 

- Hadde du enda steget ned og besteget henne selv, sa engelen Roar.

Men da nappet Gud ut en fjær av Roars venstre vinge (han var keiv-vinget, så det sved). I Guds øyne var Roars tale nærmest pornografisk.

- Men Herregud, a! skrek Roar og flakset bort fra den guddommelige fjærnapperen.

- Det hadde jo vært enklere å få oppmerksomhet hvis det var en prinsesse som bar Guds barn, sa engelen Ken. 


Gud så strengt på ham, og Ken ble plutselig redd for at Gud skulle gi ham en på tygga. Ken var svært stolt av kjevepartiet sitt og gjorde hva som helst for å passe på huden sin. Han serverte en tvilsom unnskyldning om at han måtte pusse en sky og borte var han.

- Jævla homse-engel, sa Gud.

Men da kom endelig verneombudet på banen. Han minnet Gud om at alle mennesker var like mye verdt, og fikk faktisk Gud til å be om unnskyldning.

*

Ettersom Gud var litt på defensiven, fikk de gjenværende englene Rita, Engelbert og Brynhilde overbevist Ham om at ingen noen gang kom til å få høre historien om Jesu fødsel uten himmelsk inngripen.

- Greit! Gjør det dere mener er nødvendig, men jeg vil ikke ha nyttårsraketter! advarte Gud som ante en begynnende migrene. Han lengtet etter stillhet, mørke og en svak duft av vanilje.

Brynhilde sa at det tross alt var en hel uke til nyttår, så rakettene skulle de nok spare. Rita - som likte alt som glitret - sa at hvis de ikke engang fikk bruke bakkebatteriet, kom hun til å bli skikkelig sur, men da hun kom på hva Gud hadde gjort med den engelen som tulle-blåste i basunen sin midt i middagshvilen, fortet hun seg å si at hun egentlig mente at raketter var umoralsk. 

- Det er som å tenne på penger, sa engelen Rita. - Tenk på alle dyrene som blir redde når det smeller! Kunne man ikke heller brukt pengene på fattige barn i Afrika, liksom? Det er så grusomt at vi feirer med raketter når store deler av verden er i krig!

Gud stønnet lavt.

- Du er den mest skinnhellige av alle englene her oppe, sa Gud. - Og det er jaggu stor konkurranse!

*

Engelen Engelbert dro Rita og Brynhilde med seg bort til trappen som gikk rett ned til jorden.

- Før vi går ned må vi ha en plan, sa Engelbert.

- En pressemelding? foreslo Rita.

- Nei, vi lager et digert rigg! sa Brynhilde.

- Stopp en hal, dere hopper jo rett på tiltakene uten å tenke på målet, sa Engelbert.

Og så satte de seg ned og laget en kommunikasjonsstrategi. Da de var ferdige med å analysere situasjonen - herunder en vurdering av målgrupper - ga resten seg nesten selv.

Forslaget om pressemelding ble delvis tatt inn i tiltakslisten, men gitt den historiske situasjonen valgte de det som i dag blir omtalt som Det Nye Testamentet. 

Et viktige strategisk grep var å finne det vi i dag ville kalt eksperter. Den gang ble de kalt disipler.

- Både testamentet og disipler er langsiktige grep, mente Rita som etterlyste mer glam og oppstuss.

Engelbert sa seg enig, og de tre englene heiste opp kjortlene sine og steg ned på jorden.

*

Engelen Rita fikk frie tøyler når det gjaldt pynt, tant og fjas. Hun valgte seg ut tre konger, utstyrte dem med gull, røkelse og myrra og sendte dem i retning stallen der Maria akkurat hadde kappet navlestrengen. Josef hadde besvimt med nesa ned i en kuruke, og han kan takke sin skaper for at han i det hele tatt overlevde. Den mannen trengte ikke mye oksygen, for å si det sånn.

Engelen Brynhilde fikk ansvaret for rigget. En del var jo gjort allerede i og med at Josef hadde funnet den tre-veggede stallen. Brynhilde viste seg for noen gjetere som akkurat var ferdige med kveldsmaten.

- Dæven, sa den ene gjeteren da engelen Brynhilde viste seg i all sin himmelske prakt. - Nå har vi plukket feil sopp igjen.

- Det er en frelser født! sa Brynhilde.

- Å, det er Yoda fra Star Wars! fniste den andre gjeteren.

- Hold kjeft, sa Brynhilde.

Og på en eller annen måte fikk hun enten truet eller overbevist de to tullingene om at de skulle vaske seg i nærmeste bekk før de dro for å se på den nyfødte verdensfrelseren.

- Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag! skrek Brynhilde etter dem.

De to gjeterne dro med seg sauene sine og lovet seg selv at de aldri skulle smake så mye som en dråpe sprit igjen i hele sine syndige liv.

*

På veien møtte de to gjeterne tre menn som så like forvirrede ut som gjeterne følte seg.

- Hvem er dere og hvorfor har dere på dere så rare klær? spurte gjeterne.

- Vi er konger, men for å være helt ærlige aner vi ikke hvorfor vi er her eller hva vi skal. Det kjennes nesten ut som vi er hypnotiserte, sa den ene kongen som presenterte seg som Baltasar.

- Er dere konger? Virkelig? Sikker på at dere ikke er professorer? spurte gjeterne som hadde en vag formening om en historie om "professor Balthazar". 


De tre overpyntede gubbene var sikre på at de ikke var professorer, men de kunne gå med på at de var tre ordentlig vise menn.

- Det kom en eldre, fjærkledd kvinne som kalte seg Rita bort til oss og plutselig var det eneste vi ville å lete etter en nyfødt baby for å gi ham gaver, sa han som kalte seg Kasper.

Gjeterne fortalte om sin opplevelse og sammen kom de frem til at noen hadde kødda det skikkelig til med hjernene deres. De var i ferd med å gå tilbake til sitt da Melkior - den tredje kongen - pekte på en diger stjerne.

- Fuck! Den var ny, sa han og mente at de burde revurdere å bryte englenes bud.

- Greit nok at de har manipulert oss til å tro at vi vil besøke en liten snørrunge, men når de er villige til å gå såpass langt at de henger opp en jævla ny stjerne på himmelen - hva kan de ikke finne på med oss hvis vi ikke gjør som de sier?

*

Dette argumentet var så overbevisende at de ikke turde noe annet enn å fortsette letingen etter den skrøpelige stallen.

- Hva hvis stjernen er et tegn? Kanskje vi skal følge den? sa den ene gjeteren, og siden ingen hadde en bedre ide, trasket de i vei mot nord.

De fant stallen, og de fikk se Jesus og mora hans. Hun var ganske sliten og ungen var trøtt, så det ble ikke lange visitten, men da de skulle til å gå hjem hver til sitt sa Baltasar at de nok burde samkjøre historiene sine.

- Engelen sa at ungen er en frelser, så vi må i alle fall ha med det, sa den ene gjeteren.

- Vi kan kalle ham Kristus Herren, sa Kasper. - Det er vel pompøst nok, vel?

- Ja! Og så kan vi slenge på en masse ræl om engler og stjerner og sånn, sa Melkior.

Maria hørte alt de sa, men hun ga faen. Hun hadde en nyfødt unge og en udugelig mann å ta hånd om, og hun visste at det ble henne som måtte vaske bort dritten fra kua og alle sauene. 

- Og hva i helvete skal jeg med myrra nå? sa hun til seg selv og forbannet samtlige av jordens menn. Hun visste godt hva myrra var, for i generasjoner var dette krydderet brukt for å fremskynde fødsler. 


Josef var våken, men han var uvel både fordi han hadde svelget en del gjødsel og fordi han ikke tålte å se blod. Dessuten hadde han aldri likt lukten av røkelse.

- Du Josef? Sjekket du boligmarkedet da du var på jakt etter et sted vi kunne bo? spurte Maria.

- Hus? Har det rablet for deg, kjerring? snøvlet Josef.

Maria reiste seg og tok Jesus under den ene armen og gullet under den andre.

- Vi ses i Nasaret, Josef! sa hun og vinket på en taxi som hadde stoppet utenfor.

Og nå lurer du sikkert på om det var taxier på den tiden. Men da synes jeg du skal tenke deg om, for taxier er vel strengt tatt det minst utrolige med denne historien.

*

God jul!

lørdag 25. november 2017

Hva min mann får til jul

Det er enkelt å finne på julegaver til min mann. Det vanskelige er å få ham til å forstå at han ønsker seg det jeg kommer til å gi ham.

Han er mannen som mener han har alt. I alle fall nå - etter at han kjøpte seg en Corvette i sommer. Det han ikke har, definerer han som "ting jeg ikke trenger". Vi to ser svært forskjellig på verden. Jeg fornyer (forlenger) ønskelisten min hver gang jeg har sett gjennom Instagram-feeden min, han har ikke hatt en ønskeliste så lenge jeg har kjent ham. Hvis man da ser bort fra bilene han har siklet på - og kjøpt.

Denne julen kommer han kanskje til å få sokker, vinterfrakk, skjorter, PT-timer, verktøy, nye sko og/eller nye briller.

*

Én gang i året får jeg ham til å kaste alle sokkene sine. Det skjer omtrent seks måneder etter at jeg har bedt ham om det første gang. Jeg har ikke mange oppgaver i heimen, men de jeg har, gjør jeg veldig mye ut av. Som for eksempel bretting av sokkene hans.

Sokker fra Dressmann. Juhu!

Brettingen går veldig fint i et par måneder etter utskiftingen av sokkegarderoben, for da er alle sokkene like sorte. Etter hver vask begynner de imidlertid å bli gråere i et svært ulikt tempo, og uten sterkt sollys, er det umulig å se hvilke to sokker som er mest like.

- Hva ønsker du deg til jul? spurte jeg en kveld.

Som vanlig svarte han at han har alt han trenger, og det endte med at jeg ble sittende å liste opp alle mine ønsker.

*

Kvelden etter hadde jeg en strategi.

- Ønsker du deg nye sko? spurte jeg.

Det var noe av det dummeste han hadde hørt, for hvorfor skulle han ønske seg sko når han faktisk hadde sko?

Responsen hans var så idiotisk at jeg ble helt stum. Som kjent er det ingen grenser for hvor mange sko man kan ha, og heller ikke for hvor mange sko man trenger. Heldigvis.

*

Ny kveld, ny plan.

- Hva med en skjorte? Det trenger du vel? spurte jeg, for regelen for sko, gjelder også for klær. Det er ingen ting som heter "jeg har, derfor trenger jeg ikke".

Han gikk med på at han kanskje kunne motta en hvit skjorte, for den han hadde begynte å bli litt sliten - særlig under armene.

Vi kom opp i en diskusjon om det het "under armene" eller "under ermene", men jeg hadde i det minste fått ett ønske ut av ham.

*

Kvelden etter sa han selv at han ønsket seg en ekstra kul utgave av en Leatherman, men det synes jeg var et så teit ønske at jeg ba ham kjøpe det til seg selv.

*

- Hva med PT-timer? spurte jeg en kveld rett før vi skulle legge oss.

- Kanskje vi skulle begynne å trene litt styrke sammen? foreslo han, og da ble jeg ganske sur, for hvorfor mente han at jeg trenger det, liksom? Jeg var sur helt til jeg forsto at spørsmålet mitt til ham var minst lik fornærmende, men da jeg skulle si unnskyld hadde han sovnet, så jeg antar han ikke tok det like ille opp som jeg gjorde.

*

- Vinterfrakk? spurte jeg.

Han fnyste og gadd ikke engang å se opp fra Kindelen sin. Jeg vet hva han hadde sagt hvis han hadde ofret meg noen ord: "Jeg har frakk. Du kjøpte en forferdelig dyr frakk til meg for et par år siden."

Han er finansanalytiker, og jeg mistenker at han har en egen formel i excel bare for å nedskrive klær jeg kjøper til ham. Frakken jeg kjøpte var en vårfrakk, men sånne detaljer er helt bortkastet, mener han.

*

Dagen etter gikk jeg inn i noe som ble til over en ukes langt migreneanfall. Jeg skylder ikke på ham, altså. Så frustrerende er han ikke.

I dag løsnet skallebanken, og jeg subbet forbi ham i joggebukse og en formløs genser. Huden min er så gusten at jeg ser ut som alt håp er ute, og håret mitt er så fett at det gjør vondt i hodebunnen. Jeg planla å fortsette spørreleken vår da han så på meg og sa "Så pen du er!".

Det blir ikke nye briller på ham til jul.

lørdag 18. november 2017

Oss mot idiotene

Hvis jeg vil, kan jeg komme på situasjoner der menn har behandlet meg dårlig fordi de er menn og jeg er kvinne. Jeg kan også liste opp en del ganger der menn har latt meg få vite at noe jeg har på meg eller noe jeg gjør har fått dem til å merke at de får en intens lyst til å formere seg.

Heldigvis har jeg aldri trengt å bearbeide slike opplevelser utover at jeg enten har fortalt alle som gadd å høre på hvilket kryp som trodde at han i kraft av et Y-kromosom var meg overlegen eller hva slags dust han med den ustyrlige kjønnsdriften er.

*

Jeg vet at jeg er kjempeheldig.

Både kvinner og menn har båret meg og de aller fleste rundt meg frem på gullstol. Vi har et samfunn der mennesker uavhengig av kjønn, rase eller seksualitet har like rettigheter.

Med andre ord har vi det rammeverket som skal til for at vi uforstyrret kan konsentrere oss om å bygge en verden for de som kommer etter oss som er enda litt bedre enn den vi har nå. For det må vel være hele poenget med at vi er her?

Selv om rammeverket er på plass (og nå sier jeg ikke at alt er perfekt, men jaggu kunne vi hatt det verre) finnes det idioter som trenger å tråkke på andre for å føle seg bedre. Noen av dem bryter loven og noen av dem er bare drittsekker som er veldig dårlig oppdratt. Jeg unnskylder ingen av dem.

*

Hvis man leser avisene i dag, kan det virke som samtlige av disse idiotene er menn. Det er ikke nødvendigvis tilfellet, men kampanjen som kalles metoo har avdekket at svært mange menn har fått slippe unna med både overgrep og dårlig oppførsel veldig lenge.


Jeg heier på at det ryddes opp i ukultur, og jeg heier veldig på at skam knyttet til overgrep går fra offer til gjerningsmann. Det skal faen ikke være greit å utnytte posisjonen sin enten den er i kraft av stilling eller kjønn.

*

I kampens hete er det lett å bli blindet av blodtåka. Når verdens oppmerksomhet rettes mot menn som har misbrukt makten sin, kan det skje at vi glemmer at de fleste menn verken misbruker makten eller andre mennesker og at vi trenger både kvinner og menn hvis vi skal oppnå målet om å gjøre verden til et bedre sted.

Det er ikke kvinner mot menn, det er kvinner og menn mot idiotene.

*

Så la oss ikke synke ned på idiotenes nivå. La oss ikke glemme verdigheten vår. "When they go low, we go high", remember?

Vi skal ikke navngi dem som blir anklaget for overgrep eller ukultur. Det betyr nemlig at vi dømmer dem før rettssystemet har avgjort om de er skyldige. Det er ikke opp til deg eller meg å dømme noen, og det skal både du og jeg være veldig glade for.

Maktfordelingsprinsippet vårt samfunn er tuftet på er ikke helt tilfeldig valgt, og selv om det ikke er vanskelig å peke på at systemet vårt ikke er fullkomment, har det så langt ikke vist seg at det er bedre alternativer.



Både lovene våre og systemet som håndhever lovene er valgt av oss gjennom stemmeseddelen vår. Stemte du ikke, sier du? Så dumt! For det er den sjansen du har til å forme samfunnet slik du vil ha det. Tenk på det neste gang det er valg.

Demokratiet vårt er det helligste jeg vet. Alle ska ha like stor mulighet til å påvirke og forme samfunnet. Men det forutsetter opplyste, frie mennesker.

Alt som truer frihet og tilgang på kunnskap er med andre ord dødssynd i min verden. Og hvis du misbruker makten din enten til å juge eller til å true, så kommer jeg og tar deg.

mandag 13. november 2017

My precious

- Er det noen som har begynt å tenke på julegaver? spurte en kollega.

Jeg sa at jeg ønsker meg en ring før jeg forsto at hun var opptatt av hva hun skulle gi til andre og ikke hva hun skulle få selv. Folk er så anstrengt omtenksomme nå før jul.

*

Med slike svar, blir jeg lett misforstått. Jeg skjønner det. Jeg blir oppfattet som en som er egoistisk, bortskjemt og snobbete. Men det er like langt fra sannheten som at … at …

Ok. Jeg fant ikke en god sammenlikning her, men ikke ta det som et bevis på at jeg er en grunn tulling. For jeg er like lite grunn som … som …

Argh!

*

Jeg vil slå et slag for friheten til å ønske seg hva man vil. Vi kan ikke ha det sånn at det er greit å ønske seg fred i verden, men at det ikke er innafor å ønske seg en bil. Eller en ring. Selv om man både kan få en fin bil og fred enkelte steder i verden for det ringen koster.

Vi har ulik øyenfarge og jeg har bedre tenner, men inni er vi like.

Nei. Hvis du vil ha en ring, en bil eller et helt fredskorps, er det helt ok.

En helt annen ting er hvis folk begynner å snakke om det de tenker – det er ikke alltid ok. Norges lover og folkeskikk er en fin begrensning når du får det for deg at du skal ytre deg. Hvis du dessuten er en som forsvarer gørra som kommer ut av kjeften din med at du bare «sier det som det er», minner jeg deg om at du er én av omtrent syv milliarder mennesker på denne planeten, og det at du skulle være den som sitter med sannheten faktisk er så usannsynlig at du umiddelbart kan se bort fra det.

(PS Hvis du er en sånn som sier at du snakker rett fra levra, håper jeg du vet at levra lager galle. Sist gang du hadde nærkontakt med din egen galle, var antakelig sist gang du kastet opp.)

*

Nå roter jeg meg helt bort. Planen var å bortforklare at jeg nok er i overkant materialistisk anlagt, men jeg ser at det kan bli en umulig oppgave. Det vil si: Det var den offisielle planen. Den egentlige planen var å fortelle min mann hva jeg ønsker meg. Til jul. Til 20 års bryllupsdag. Til 50-årsdagen. Til 70-årsdagen. Eller som en samlegave til alle de nevnte anledningene. (Jeg tar den gjerne på forskudd, for øvrig, jeg skal ikke være vanskelig.)

*

Det eneste som slår mine ønskeliste-ferdigheter, er min evne til å ha alternative ønskelister. 

Jeg forstår jo at det finnes begrensinger – for eksempel økonomiske – selv når det er tid for julegavekjøp til verdens beste kone, men jeg forstår ikke at man ikke kan nekte den samme kona å få oppfylt ønskeliste nummer to. Plan B, så å si.

*

Min alternative ønskeliste inneholder kun ett punkt: Rydde i kjellerbodene.

Og dette er mitt beste forsvar når jeg blir møtt med anklager om at jeg er en grunn, materialistisk, bortskjemt, snobbete og/eller egoistisk kjerring: Alt jeg ønsker er å gjøre verden til et bedre sted! 

At jeg begynner med kjellerbodene, må jo være greit. Alle må begynne et sted, og hvorfor ikke starte med det stedet jeg er sikker på at inneholder en masse jeg kan resirkulere, gi bort, selge eller gjenbruke?

*

Hvis du er så gløgg som jeg tror, lurer du nok på hvorfor jeg ikke bare setter i gang med ryddingen selv. Og det kunne jeg selvsagt gjort, men det ville i så fall fått konsekvenser. For med et mulig unntak av sommerdekkene til den ene bilen, er det ikke en ting jeg ville savnet. Jeg ville kastet alt.

For det eneste jeg trenger er nemlig den ringen.

Jeg besøker den jevnlig. Den bor hos gullsmed David Andersen.

lørdag 14. oktober 2017

Livsklemma og Wonder Woman

Har du lagt merke til alle de velmente rådene du får i løpet av en dag?

Du skal spise sunt ... og du skal kose deg. 
Du skal trene ... og du skal ikke stresse.
Du skal spare penger ... og du skal unne deg den sofaen eller den jordomseilingen.

Fordi livet er så langt ... og fordi livet er så kort.

Du bør ha PT, spise vitaminer og drikke renset vann, operere deg stram både her og der og fylle fett fra rumpa inn i de innsunkne kinnene dine, meditere, klemme et tre, gi faen, gi penger, tjene penger, fortjene ros, si det som det er, holde kjeft og få frisk luft.

Svelges hele. Med vann.

Målet er å bli så gammel som mulig, mens du ser så ung ut som mulig. Hvis du dør som 100-åring mens du løper halvmaraton og ambulansepersonellet roper "Vi har en 30-åring med hjertestans her!", har du vunnet. 

Men hvis kroppen din er så full av plast og kjemikalier at liket må behandles som spesialavfall, har du tapt - i alle fall har du påført slektningene dine en ekstraregning.

Velkommen til livsklemma.


*

Noen ganger blir jeg så sliten av alle valgene jeg må ta, at jeg dumper ned på sofaen og bare så vidt orker å løfte fjernkontrollen. Hodet mitt sprenges nesten av å tenke på om jeg kjøpte den riktige hudkremen, om jeg burde løpt en tur, om jeg ødelegger jorden helt på egenhånd hvis jeg tar bilen til jobben og om jeg kanskje kommer til å krepere fordi jeg valgte den vanlige, plastpakkede paprikaen fremfor den økologiske, kortreiste.

Kanskje kommer det en reklame som får meg til å tenke på penger, og da begynner jeg å bekymre meg for krasj i boligmarkedet, for oljefondet og for pensjonssparingen jeg ikke har. 

*

Sist torsdag var jeg så trøtt da jeg ramlet ned foran TV at jeg ikke engang orket å bytte kanal. Jeg ble sittende å se på et program om aldring. Ikke akkurat en støtte til sinnets ro for en som er en så pass stor bidragsyter til skjønnhetsindustrien som jeg er.

Kort oppsummert, fant jeg ut at 
1) Alderdommen er ikke til å unngå med mindre man dør tidlig.
2) Hvis man har hvit hud, er man dømt til å bli rynkete - asiater og de som er enda mørkere i huden kan være glatte som implantat-rumper hele livet.
3) Man kan bli fotomodell etter fylte 80 - det har i alle fall skjedd i ett tilfelle.
4) Etter man er 50 begynner ørene og nesa å vokse, og det er tyngdekraften som har skylden.

Det siste tok jeg tungt. Ørene mine har hatt Dumbo-størrelse siden jeg ble født. Moren min har aldri nevnt det, men jeg ser at ørene mine kan ha bidratt til ett og annet traume i barseltiden. "For et NYDELIG barn! Fremtidens kirurgi vil sikkert kunne gjøre noe med de ... kremt ... ørene", tipper jeg venninnene hennes sa, mens min mor trakk ullteppet rundt hodet mitt. Trist at jeg er født 4. juli, og at det ikke var behov for en diger lue. 

Birgitte, fem måneder. Ørene rekker fra øyenbrynet til kjevebenet. 

"Ta på deg disse lekre øredobbene", sa de.
Her har jeg akkurat innsett at de fikk ørene mine til å virke ENDA større.

Programmet om oldinger ga ingen råd. Her var det harde fakta som ble servert i en slags populærvitenskapelig ramme. Jeg måtte trekke konklusjonen selv.

Og det gjorde jeg.

Jeg la meg ned på sofaen mens jeg gratulerte meg selv med å ha lurt tyngdekraften til å dra ørene mine i en annen retning enn ned mot skuldrene. Små seiere er også seiere, og jeg feiret med å se Wonder Woman.

Karma kan ha styrt film-valget mitt, for antakelig mente karma at jeg var blitt litt for høy på min egen genialitet. Hvorfor skulle jeg ellers få gnidd inn at en av verdens vakreste kvinner og jeg er i hver vår ende av skalaen (blant annet) når de gjelder størrelse på ørene?

Gal Gadot som seg selv


Gal Gadot som Wonder Woman


fredag 15. september 2017

Gullfisken i mitt hode

Legens ansikt var uklart. Hun liknet en av englene som søndagsskolelærerne plasserte rundt Jesus på flanellografen. Jeg ble mer og mer sikker på at det var en glorie hun hadde rundt hodet, men så har jeg også alltid vært en sånn som tror at det er fasiten som er feil når den ikke stemte med det jeg hadde funnet ut.

Hun hadde ikke glorie, hun var ikke engel, men hun var en svært bekymret lege.

- Så her er du, på valgdagen og alt, sa hun vennlig.

- Jeg er bare litt svimmel, jeg blir snart bra, og jeg har forhåndsstemt, sa jeg og glippet med øynene. Lyset var plagsomt sterkt.

- Ok, beskriv følelsen for meg, da, sa hun.

*

Her er et råd: Hvis du ikke er 100 prosent sikker på at hjernen er koblet til snakketøyet, så ikke beskriv hvordan du føler deg når du sitter foran en lege.

Nå må du ikke misforstå - du skal alltid være ærlig med legen din - men hvis du er som meg, og har et litt for rikt indre liv, er det ikke lurt å gjøre legen usikker på om han eller hun skal sende deg til nevrologisk avdeling eller til lukket avdeling.

*

- Det skvalper i hodet når jeg beveger det, begynte jeg. - Det er akkurat som det er en forsinkelse: Det som er inni hodet trenger liksom litt tid på å komme seg av gårde til der resten er. Tenk deg at du flytter en bolle med vann. Du må gjøre det forsiktig og la vannet følge med i sitt eget tempo, og når du skal sette fra deg vannbollen, må du bremse langsomt ned ellers skvalper det over. Sannsynligvis har vi å gjøre med flere fysiske lover, men én av dem er "det som er i bevegelse, vil være i bevegelse". Skjønner?

Jeg åpnet øynene så vidt for å sjekke at hun forsto meg. Men glorien, det litt uklare lyset hun omga seg med, gjorde det umulig å tolke uttrykket hennes.

- Det er akkurat som å ha en gullfiskbolle inni hodet, bablet jeg. - Ikke bare det, men jeg synes faktisk at jeg kan kjenne gullfisken som svømmer rundt og rundt og rundt og rundt og rundt .... Hei! Nå nappet den litt i øyeeplet mitt. Innenfra! Herregud, tror du gullfisk spiser menneskeøyne?

På dette tidspunktet var jeg så svimmel at jeg gratulerte meg selv med å ikke falle ned fra stolen. Beskrivelsen av gullfiskens liv inni hodet mitt bidro definitivt til at svimmelheten tiltok.

Jeg begynte å tenke på om det å ha en gullfisk i hodet på noen måte kunne påvirke hukommelsen - at jeg kunne bli smittet av gullfiskens korte korttidsminne - men så husket jeg at det bare er tull at gullfisker opplever verden på nytt etter bare én runde i bollen. Jeg ble litt lettet.

- Jo, også én ting til, sa jeg.

Legen sa ikke noe. Jeg antok at hun noterte.

- Du vet sånne oransje-røde gummi-sugekopp-greier med treskaft som man brukte når sluket var tett? Tenk deg at jeg har én sånn over hvert øre. Trykket de lager, er skikkelig plagsomt. Det er akkurat som jeg er under vann.


- Og det kan jo stemme med den gullfisken, la jeg til.

*

Legen tok en telefon, og de neste timene er litt uklare for meg. Jeg husker at jeg lå i en seng på Ullevål, og at det var en evig strøm av hyggelige folk i klær som kan vaskes på 95 grader som insisterte på at jeg skulle håndhilse.

- Hei, jeg er Trygve, sa han som ga meg mitt helt personlig tilpassede plastarmbånd.

- Hei, jeg heter Audun, sa han som la inn en plastslange i armen min "til kontrastvæske og smertestillende".

- Hei, jeg heter Siv, sa hun som tok blodprøver av meg.

- Hei, Knut Arild her. Jeg kan følge deg på do hvis du vil.

- Hei, hvis du trenger noe, er det bare å dra i snoren, så kommer jeg, sa Trine.

- Jonas her, jeg skal kjøre deg til CT.

- Vi fant ingen ting på CT'en av hodet ditt, sa dr. Erna. - I alle fall ikke noe som ikke skal være der, la hun til.

Jeg må si jeg satte stor pris på den presiseringen.

- Du har et godt hjerte, sa Bjørnar, men da jeg spurte om han kunne signere på det, ble han feig og sa at det selvsagt bare var resultatene av EKG som var gode, og at det ikke sa noe om hvordan jeg var som menneske.

Rasmus stakk hodet inn og sa "Så trist at du ligger her i stedet for å stemme!". Men da jeg sa at jeg alltid forhåndsstemmer NETTOPP på grunn av uforutsette omstendigheter som dette, virket det som han ble litt snurt. Jeg avskrev ham som litt rar.

*

Jeg fikk rom og seng, og etter noen timer gikk svimmelheten over til en hei dundrende skallebank. Jeg dro i snoren, og inn kom en som kunne vært Trine. Eller Jonas.

- Jeg vil hjem, informerte jeg.

- Da må jeg snakke med legen, og hun kommer til å be meg om å overtale deg til å bli, sa Trine-Jonas.

Forslaget mitt om at vi kunne kutte minst et ledd i den beslutningsprosessen, gikk gjennom, men før noen ville hjelpe meg med å få ut plastslangen i armen, måtte jeg undertegne på at jeg "mot legens anbefaling" skrev meg ut på eget ansvar.


- Det eneste jeg trenger er en taxi og utgangsdøren, sa jeg og takket for forpleiningen som besto av to paracet og ett glass vann.

*

Jeg kledde på meg mens jeg lengtet etter mitt eget mørke, kalde soverom. Gullfisken hadde blitt til en liten gnom som febrilsk prøvde å bryte seg ut av hodet mitt med en overdimensjonert slegge. "Stygt kledd er du også, din jævla dverg!" mumlet jeg mellom sammenbitte tenner. Trine-Jonas snudde seg forskrekket. "Jeg mente ikke å si dverg! Jeg mente kortvokst!" sa jeg. Det så ikke ut til å hjelpe.

Mens noen bestilte en taxi, satt jeg ytterst på sengekanten (som for å bevise at jeg ikke hadde noe i den sengen å gjøre) med håndvesken på fanget mens jeg myste mistroisk på alle som gikk forbi.

Bjørnar kom inn. "Er du Frisk?"

Jeg sa at jo, da. Jeg var i alle fall ikke syk nok til å oppta en sykehusplass sånn på en helt vanlig mandag. Bjørnar gransket meg opp og ned. "Det er bestilt en taxi til Birgitte Frisk. Er det deg? Taxi-sjåføren er her for å hente deg", sa han.

- Du hadde ikke tysk på skolen, du, fniste jeg. - Det er Frisch. Med schhhhhh-lyd.

*

Det er alltid like morsomt når folk i hvite frakker kaller meg Frisk i stedet for Frisch. Ok, nesten alltid like morsomt.

Bjørnar var på vei til å ringe noen som kunne autorisere elektrosjokk, men han valgte heldigvis å slippe meg ut. Papirarbeidet skremte ham, tippet jeg.

*

Den eldre pakistanske taxisjåføren ventet på meg mens jeg sjanglet mot heisen. Han sørget for at døren var forsvarlig lukket og for at setebeltet var trygt festet, før han varsomt kjørte meg hjem. En tur på omtrent syv minutter.

Dette var en mann som hadde tatt vare på nyutskrevne kjerringer før! Han slo radioen over på rolig klassisk musikk, dempet lyden og sjekket tilstanden min for hver hundre meter. Han kjørte så pent at selv min gamle kjørelærer, tyske Eggerdink, hadde vært fornøyd.

- Trenger du kvittering? spurte han med lav, behagelig røst.

Jeg takket nei så pent jeg kunne, sa takk for meg og fikk et strålende "God forbedring!" tilbake. Man kan jo bli frisk av mindre.

fredag 8. september 2017

Birgitte 2.0

Det er på tide å bli et bedre menneske. Birgitte, versjon 1.0, skal oppgraderes til versjon 2.0 og målet er å bli en vennlig sjel i et slankt legeme.

Etter nyttår (legg merke til den manglende konkrete tidsangivelsen) skal jeg bli raus og snill, for det har moren min sagt at jeg må. Hun mener at det er bedre å være raus og snill enn mistroisk og angstbitersk, og jeg tenker at det i alle fall ikke er en fest å være så skeptisk til mine medmennesker som jeg er, så jeg er villig til å prøve.

Å bli raus og snill når det er så mange idioter som går fritt rundt, er ikke enkelt. Jeg øvde meg søndag i forrige uke, og det gikk sånn passe, vil jeg si.

Nei, takk. Jeg ønsker meg ikke kjede til jul.

Søndag var ikke tilfeldig valgt. Vi skulle reise hjem fra ferie, og jeg tenkte at en sånn blanding av mennesker som en flyplass tilbyr, måtte være ideell for å teste ut mitt nye jeg.

Akkurat det var riktig.

Der nede er Syden

Det gikk skeis allerede i innsjekkingen. Men hvor tålmodig er det normalt å være når de som står foran deg i køen bestemmer seg for å pakke om tre store kofferter mens de står foran skranken? Hæ?

Er det for eksempel helt unormalt å gå bort til dem og anmode om at de viser frem skittentøyet sitt et annet sted? For eksempel ikke foran folk?

Jeg mener det er innafor å si ifra. Jeg mener til og med at det er innafor å hoste "IDIOT!" ganske høyt. (Prøv selv. Det er ikke enkelt å ha god diksjon samtidig som man hoster, men med trening går det fint.)

De to amatørene (prøv også å trene på å hoste "amatør") var dessuten så små og tynne at jeg så det som min misjon i livet å stille de to spørsmålene hele køen helt sikkert tenkte på:
1 Hvordan klarer to fliser som dere å løfte disse digre koffertene?
2 Siden klær i størrelse hagegnom nødvendigvis ikke kan ta så stor plass - hva i all verden skal dere med alt dette?

Dessverre ble jeg holdt tilbake med fysisk makt da jeg nådde grensen for hvor mye innestengt irritasjon kroppen min klarer å holde inne, men de to pinnedyrene skjønte godt hva jeg ville frem til.

*

Det er ikke av hensyn til verdens pinnedyr jeg vil bli en bedre utgave av meg selv. Nei, da. Det er kun for min skyld. Å irritere seg over idioter gjør 1)vondt, og 2) man blir stygg.

*

Jeg skal ikke kjede deg med alle jeg ønsket å irettesette (eller slå hardt) på min vei tilbake til landet, men la meg gi deg noen tips som gjør hverdagen enklere for alle som er på tur:

1 Vær forberedt i sikkerhetskontrollen. Det kan umulig komme som en overraskelse på deg at du tok på deg belte da du kledde på deg i morges, og helt siden 2001 har det vært upopulært å ha med skarpe gjenstander og væsker.
2 Når du ser en rød linje med teksten "stå bak den røde linjen" rundt bagasjebåndet i ankomsthallen, så stå bak den røde linjen. Ikke foran.
3 Send kofferten din hvis den er større enn den håndbagasjen du har lov til å ta med deg.
4 Vask deg og klærne dine før du skal på tur, og hold håret ditt nærmest mulig hodet ditt når du sitter i flysetet. Du tror kanskje du ser ut som en reklame for eple-sjampo, men du ser ut som du har lus som holder på å kveles i de fettete tjafsene dine.

*

En annen grunn til at jeg vil oppgraderes til versjon 2.0, er at jeg vet at karma eksisterer. På ordentlig.

Beviset på at karma har meg på svartelisten, mener jeg å ha nå. For i et anstrengt forsøk på å oppgradere kroppen - det vil i praksis si å slutte å spise og drikke alt som smaker godt - ble jeg en brødbaker.

To ganger har jeg elegant slengt sammen en røre og tatt velduftende, gylne brød ut av ovnen etter en time. Den tredje gangen var jeg blitt så høy på meg selv at jeg ikke gadd å sjekke oppskriften, og resultatet var to beinharde brød som manglet tre av seks egg og en desiliter olje.

Den fjerde og muligens historiens siste gang, aner jeg ikke hva som skjedde, men la oss si at resultatet ikke lar seg overtale til å komme ut av brødformene, og at de smulene jeg klarte å grave ut ga magesmerter bare dårlig karma kan gi.

Planen om nystekte brød gikk i vasken

Jeg ble deprimert og grinete da jeg fant ut at bakverket ikke ville slippe formene selv etter å ha stått i vann over natte.

- Hva faen er det du vil fortelle meg, Karma? spurte jeg ut i luften.

- Det er deg, svarte Karma.

Jeg hostet et tydelig "dust".

Karma lot meg få et støvkorn i halsen så jeg faktisk måtte hoste til jeg brakk meg.

- Men i svarte, da Karma, sa jeg mens tårene spratt, hva er det du vil?

- Det er deg, sa Karma igjen.

Og da skjønte jeg det. De klumpete, uspiselige restene som nektet å slippe formene er meg! Det er som å se meg hver eneste morgen. Birgitte 1.0 er en uformelig, mannevond deigklump som sutrer over å måtte forlate sengen.

Spørsmålet er om Birgitte 2.0 kommer til å være så mye bedre eller om jeg bare skal vente på at versjon 10.0 blir tilgjengelig.

tirsdag 1. august 2017

En sommer er over

I de fleste deler av verden ville min sommerferie bli beskrevet som ideell. Jeg har spist masse mat og ingen har prøvd å drepe meg. Man måste jamføra, som svenskene sier.

"Millioner av mennesker kan ikke ta feil, sommerferien har vært fantastisk", tenker jeg og overhører stemmen som sier at jo, da, millioner av mennesker tar feil hver dag, hele tiden.

*

De 20 fridagene i juli 2017 var late, solfylte og nesten identiske. Her er et eksempel som beskriver den mest vesentlige delen av de fleste dagene (i håp om å øke spenningen og leservennligheten, er resten av teksten skrevet i tredjeperson):


Birgittes sommer

Hun sov til hun våknet. Vekkeklokken var permittert og hunden var dopet på rester av gårsdagens middag. Ikke for det, siden hun sov med ørepropper godt stappet inn mot trommehinnen, hadde hun verken hørt alarmer eller pipende, tissetrengte bikkjer. Sannsynligvis ikke brann- eller innbruddsalarmen heller.

Solen hadde vært våken i timesvis da denne fortellingens solstråle valgte å slå gluggene opp. Det første hun tenkte var "Å, for ein strålande morgon. Å, for ein strålande dag." "FAENS HØNER! FAENS DRITTUNGER!"

*

For da hun omsider hadde fått ørepropper og ørevoks ut av ørene, var lydene fra verden utenfor så påtrengende at et godt humør ville grenset til det naive:

Fra den ene naboen var stemmene fra de undermedisinerte ungene kun tidvis overdøvet av en hysterisk bestemor som med stemmens kraft prøvde å unngå at ungene druknet - eller ble overkjørt av en av de mange elektriske rullestolene som kjørte om kapp med bobilene på den smale Vestfold-veien som skilte hagen fra stranden.

Fra den andre naboen hørtes bare kakling. Det var i hovedsak de 23 eksklusive danske fløyels-hønene (Eller var det russiske rose-høns? Latinske diamant-fjærkre?) som diskuterte hvordan de i nær fremtid skulle overta verdensherredømmet. Alternativt kuppe kommunestyret. De kan også ha gjennomført et helt ordinært møte i syklubben, sånt høres veldig likt ut.

*

Hun (altså den nylig oppvåknede) trakk pusten dypt, reiste seg fra sengen og gikk ut for å møte dagen og for å gjøre verden til et bedre sted.

Det vil si: Hun ropte "Gidder du å henge opp hengekøyen min?" mens hun blandet havregrøt og soyamelk. Havregrøten var hennes sunne alibi. Umiddelbart etter den siste grøt-klædden var slukt, var det bare å forsyne seg av det som lå i grønnsaksskuffen: Som regel var det rester fra gårsdagens fråtsing i Smash, en og annen halvspist Firkløver og den obligatoriske posen med M.

"Tenk at noen fyller opp kjøleskapsskuffene med gulrøtter og tomater når de isteden kan bruke skuffen til hemmelig snop-lager", tenkte hun rystet.

*

Etter å ha brukt en god time på personlig hygiene (en evighet tatt i betrakting at hun mener skyggen hennes gir et godt nok bilde på om utseendet trenger justering), hadde solen sneket seg forbi hønse-naboens 20 meter høye bjørketre som hver fordømte dag hele sommeren spredte fremtidshåp.

Treet som lever fordi ingen orker å leie inn en advokat som med naboloven i krokodilleskinnskofferen kan beordre det avlivet, sto bare fem centimeter fra hyttegjerdet. De små bjørkebarna snek seg inn over alt i en radius 100 meter, og som småunger flest, hadde de ikke vett på å holde seg unna når de voksne skulle kose seg.

Én liten time i hengekøyen, og hun hadde bjørkebabyer på hele kroppen. Til og med inni bikinioverdelen. Hun så for seg et surrealistisk bilde av 20 meter høye bjørketrær som ammer en million små innpåslitne frø, før hun diskret knipset dem bort fra puppene.

*

Det var tid for å snu steken, og siden det som kjent er litt ubehagelig å sole ryggen mens man ligger i en hengekøye, ropte hun "Gidder du å sette opp solsengen?" før hun brukte tre-fire minutter på å komme seg opp fra køya som etter siste vektøkning subbet farlig nær bakken. Denne øvelsen markerte alltid bunnen av dagens eleganse-skala. Det var rett og slett en lidelse å se på. Et slikt syn kan få den mest hardbarkede misantrop til å få et blaff av empati. Det hjalp ikke at hun peste "En og to og tre og OPP!" ved hvert forsøk.

Den røde solsengen var perfekt plassert både med tanke på jordens gang rundt solen, vindforhold og publikum. Poenget var å få minst mulig oppmerksomhet fra de kondomdresskledde syklistene/rulleskikjørerne, fra familiene med småunger som ville klappe bikkja og fra damen med førerhunden som gikk forbi minst to ganger hver dag.

"Stikk, tjukka. Denne solsengen er ikke stor nok til oss begge, og det er din skyld"

Den eneste grunnen til at den svært svaksynte damen registrerte hunn-hvalrossen som veltet seg rundt på plenen i håp om å få stekeskorpe på alle fire sidene, var at husholdningens vakthund nærte et dypt og blodtørstig hat mot selvutslettende artsfrender. Førerhunder og hunder i bånd festet til sykler ble grundig kjeftet opp uten at det noen gang fikk ham høyere opp i næringskjeden. Er det rart det blir krig.

Heldigvis var det umulig for hjemmets fryktløse vokter å komme i fysisk kontakt med de provoserende elementene utenfor gjerdet. Det skyldes to ting. For det første at var bundet til peisen med et 15 meter langt bånd og for det andre at eiendommens grenser var markert med gjerde og en smijernsport. Av historiske og familiære årsaker var den sorte porten utsmykket med teksten "Sancta Monica". I gull.

Velkommen inn i eventyrriket, liksom

"Øy! Er det du som er Monica?" ropte en kvapsete noen og 50-åring.

"Nope. Jeg er helgenen", svarte den solbrente.

Den dagen døde tre høner av latterkrampe.

mandag 3. juli 2017

Årsrapport

Birgitte Frisch - heretter omtalt som objektet - sitt så langt siste leveår, skal revideres. Objektet er 48 år på revisjonstidspunktet (i dag, 3. juli) og 49 år dagen etter (i morgen, 4. juli). Selv om det bare er 12 måneder siden siste revisjon, bemerker revisor at det kjennes ut som det har gått et helt liv - samtidig har revisors mentale balanse knapt nok hatt tid til å heles siden sist. Revisor har vært uforsiktig nok til å inngå en livslang revisjonsavtale med objektet, slike avtaler blir ellers bare gjort med djevelen. Tidligere dokumentasjon kan leses her.

Revisor forsøkte seg på en sammenlikning mellom objektet og djevelen, men resultatet av den sammenlikningen kan ikke offentliggjøres uten at revisor forplikter seg til å lage kvartalsrapporter i tillegg til årsrapporter, og det vil ingen - med unntak av objektet.


Objektet ifører seg gjerne gul vest for å synes ekstra godt

Interne forhold
Objektets subjekt (aka objektets ektefelle) kunne vært innstilt til "Krigskorset med sverd" dersom denne medaljen hadde blitt gitt sivilister. Subjektet har opptil flere ganger utvist tapperhet, om ikke i strid, så i alle fall med fare for eget liv.

Eksempler
27. juli: "Du ser ut som en kokt reke - og da mener jeg ikke bare fargen."
6. november: "Du er egentlig bare en snakkende to do-liste!"
11. desember: "Jeg TROR jeg hadde merket om du var en robot."
25. mars: "Du er piken med svovel-fisene."
29. juni: "Du mangler bare en p på å være tapper, din taper."

Kanskje litt rød, men "reke"?

Objektets sexliv blir for første gang omtalt i år. Det er to grunner til det.
1) Det er et bevis på at objektets mål om å bli mindre åpen gikk til helvete.
2) Objektet har for første gang innsett sin raskt synkende markedsverdi.

Objektet ønsker å understreke at det er subjektets som må bære skylden for krisen i sengehalmen. Objektet har møysommelig dokumentert "hvert eneste slag i trynet" og ønsker å offentliggjøre listen over nederlag her.

Note: Revisor fraråder dette på det sterkeste.

Eksempel 1
Objektet setter seg forførerisk overskrevs på subjektets fang, og kjenner et par hender (som oppfattes søkende og imøtekommende) rundt midjen. Imidlertid bli stemningen raskt ødelagt da subjektet lurte på hvorfor objektet hadde knyttet joggebuksen så stramt rundt livet. Revisor har fått beskjed om å understreke at buksen ikke var knyttet og at subjektets replikk kunne ha ført til enorme psykiske problemer dersom objektet hadde hatt a) selvinnsikt eller b) en badevekt som virket.

What's not to like, liksom. Raggsokkene? Håret?

Eksempel 2
Objektets rygg trengte solkrem, og objektet sto halvnaken foran subjektet med et tydelig kroppsspråk. Objektet mente selv å likne en kjælen katt, men innser i ettertid at katten heller så ut som den skøyt rygg. Lydene fra subjektet var litt vanskelige å tolke, men objektet kom snart til at det var undertrykt fnising, og fnising er som kjent ikke kompatibelt med romantikk. Da subjektet sa "Hæ, hæ, ha, ha, ha, du ser ut som ringeren fra Notre Dame", og insisterte på å fortsette samtalen ved å utfordre objektet til å huske navnet på ringeren, forsto objektet at det ikke var noen risiko for at sengetøyet skulle få flekker av dårlig innsmurt solkrem, faktor 30.
Subjektet vil ikke fotograferes


Objektet ber om unnskyldning for å fotografere og maskere. Med rosa.

Kommunikasjon, måloppnåelse og åpenhet
Objektet har ikke endret seg vesentlig siden siste revisjon. Det er imidlertid en svak endring i det indre og en litt mer markant endring i det ytre. Revisor påpeker at det er positivt at endringer i det indre og i det ytre samsvarer, men at det hadde vært enda mer positivt hvis endringene hadde vært til det bedre.

Omtrent halvveis i revisjonsperioden varslet objektet at selvhjelpsbøker ville bli prioritert lesestoff, og at resultatet av objektets personlige utvikling ville ta en mer menneskevennlig vei. Men etter et par stikkprøver, avdekket revisjonen at objektet nok er litt i utakt med resten av landets selvhjelpspublikum, for bøkene objektet fremdeles insisterer på at skal revolusjonere objektets innstilling til omverdenen heter "Samlede tristesser i utvalg" og fordeler seg på utgivelsene Det er aldri for sent å gi opp (1993), Det er aldri for tidlig å angre (1994), Det er aldri umulig å mistrives (1995) og Det er aldri for grått til å være sant (1999).

På grunn av denne ... misforståtte litteraturlisten, er det nå enda mer krevende å kommunisere med objektet. Det har objektets ektefelle fått merke i stadig større grad. Ekteskapelige uoverensstemmelser blir ikke lenger avsluttet med krokodilletårer og/eller grove fornærmelser - objektet har utvidet sitt repertoar med replikker som kun egner seg hvis man sitter med en renneløkke om halsen.

"Det er de små tingene i liver som bidrar til å gjøre det meningsløst.", sier objektet, og hittil er det ingen som har orket å si noe til det.

Revisor anbefaler på det sterkeste at objektet slutter å lese det objektet tror er litteratur som styrker sinnets munterhet.

Objektets tiltro til andre objekter har blitt kraftig redusert de siste 12 måneder. Pussig nok har objektets tiltro til egen fortreffelighet økt omtrent tilsvarende.

Note: Det er absolutt ikke noe som støtter en slik utvikling. Absolutt ingen ting. Hilsen revisor.

Helse, miljø og sikkerhet
Objektet forurenser miljøet. Til tross for at objektet hadde sin første tur/retur-t-bane-tur til (og fra) jobben i mai, er den svære dieselbilen fremdeles det foretrukne fremkomstmiddelet. Objektet har muligens hatt skikkelig uflaks med sine kollektivtrafikk-opplevelser, men selv ikke et skjørt ødelagt av en uidentifisert væske sølt på et sete eller illeluktende menn, får objektet til å avstå fra fremtidig bruk av Ruters tjenester. Objektet har sverget på å bli mer tilpasset livet andre ser ut til å trives med. Det kan hende at det også - på sikt - innebærer en og annen tur i nærheten av et vilt tre.

Note: Revisor har en mistanke om at potensielle turer, enten i natur eller i tett kontakt med folk som har månedskort, er motivert av et ønske om å få tilbake matchvekten på 60 kilo, men det nekter objektet å kommentere. Så mye for den åpenheten.


Mulig årsak til vektøkning 1

Mulig årsak til vektøkning 2

Mulig årsak til vektøkning 3

Mulig årsak til vektøkning 4
Objektet er ikke trygt. Det kan bevises dersom noen får tak i objektets nabo, som ble nødt til å forholde seg til objektets nærvær en sen kveld etter at objektet hadde fått nok av naboens musikksmak. Objektet mener fremdeles at selvtekt er lov når det spilles panfløyte på 130 desibel etter midnatt. Revisor kan ikke revidere punktet om sikkerhet. Objektet insisterer på å få med at naboen virket sympatisk, og subjektet ønsker å benytte anledningen til å takke alle involverte for at de ikke gikk til a) anmeldelse eller b) angrep da objektet spaserte inn i leiligheten - kun iført en fillete kjole - og røsket ut alle ledninger som fantes. En detaljert beskrivelse av opptrinnet kan leses her.

Note: Begrepet "kun iført" er i denne sammenhengen helt presist. Det kunne muligens også bekreftes av de tilstedeværende ettersom den fillete kjolen også var svært gjennomsiktig. Revisor håper at ingen ble blinde eller mistet troen på livet.

Revisor kan heller ikke revidere punktet om helse, da objektet teknisk sett har en så lav verdi at selv ikke en pølseprodusent er interessert. Objektets legeme kan ikke engang doneres bort til forskning.

Note: Objektet har med andre ord null i markedsverdi - død som levende. Det er en nedgang fra i fjor, men i et sjeldent øyeblikk av oppstemthet fremholder objektet at det er fint, for da kan de ikke bli verre. Men det kan det selvsagt.

Objektet gjør imidlertid en sterk innsats for å endre sitt legeme til det bedre, selv om det så langt har vært opp til diverse medisinske spesialister å forbedre objektets fysiske tilstand. Revisor er positivt innstilt til at utviklingen går i retning av en mer aktiv holdning til egen helse.



Styrets beretning
Note: Ingen har sett snurten av et styre, og siden objektet i følge objektets mor "ikke kan styres av noen", er det antakelig like greit.

Revisors avsluttende beretning
Revisor ønsker å avkrefte ryktet objektet prøver å sette ut - nemlig at objektets trang til shopping har blitt redusert. Objektet har kanskje shoppet færre ganger, men i gjennomsnitt har hvert plagg kostet over 3500 kroner - og da trekker de 30 blondetrusene fra Victoria Secret snittet voldsomt ned ettersom de var på salg til fem for 30 dollar.

Objektet er et ødeland og kursen må snus kraftig hvis objektet ikke alene skal stå for mellom 1 og 2 prosent av verdens vei til undergang. Her insisterer objektet på at objektets innsats når det gjelder brutto nasjonalprodukt i samtlige av nasjonene som er besøkt de siste 12 måneder bør telle positivt på dommens dag, men revisor mener at 1) objektet faen døtte får holde seg unna å kommentere revisors avsluttende beretning og 2) de fleste vil foretrekke H2O og O2 fremfor BNP - med andre ord: Hva skal vi med stor nasjonal omsetning av varer og tjenester hvis vi har fucket opp vannet vi skal drikke og luften vi skal puste i.

Ringshaug, 3. juli 2017