Give me the streets of Manhattan

Selv om et møte er ferdig, er det ikke over. Det vet de fleste som omgir seg med hyggelige mennesker. Lengden på denne etter-møtet-er-ferdig-tiden er proporsjonal med hvor hyggelige menneskene er, hvor lenge det er siden de har møtt hverandre og hvor lenge det er til de ses igjen.

Mitt møte var med kjempehyggelige mennesker - og her vil jeg spesielt nevne Mette O'Connor og Ernst Rune Egelid - det var lenge siden vi hadde sett dem og det kan bli en stund til vi ser dem igjen siden de bor og jobber i New York og vi andre bor og jobber i Oslo-området.

Derfor skulle det snakkes litt om livet, verden og fremtiden. Klemmer skulle også deles ut.

*

Jeg hadde en frisørtime som var booket en hel time etter at møtet skulle ha vært over. De særdeles kvalifiserte vurderingene om livet både profesjonelt og privat, hadde pågått en halvtime da jeg kjente at panikken for å miste en time hos den hotteste (i følge min sønn, trendsetteren) frisøren i New York var større enn redselen for å være den som ødela en fin etter-møtet-er-ferdig-stemning.

- Jeg blir nødt til å løpe, jeg har en frisørtime om 30 minutter, sa jeg.

De fem andre menneskene i rommet så kritisk ned på skoene mine. Vi hadde gått fra møtet til møte hele dagen, og jeg hadde dannet baktroppen siden jeg som vanlig har elendig smak i sko. De er pene å se på, men ikke egnet til å gå fort med. Noen er ikke engang egnet til å gå med.

- Du løpe? Med de skoene? 

Jeg avbrøt resten av kritikken jeg visste ville komme med å dele ut klemmer.

Og så gikk jeg så fort gnagsåret på venstre fot lot meg.

*

Jeg hadde allerede hatt en fantastisk dag i New York. Den startet med havregrøt på Pret A Manger, siden jeg var blitt advart om at hotellfrokosten var full av gluten og andre tvilsomme ingredienser, og hadde altså fortsatt med møter jeg ble litt smartere av. Mer kan man ikke forlange med mindre man har ambisjoner om å mette alle sultne og behandle alle syke. Jeg tenker at det får være en plan på sikt.

Prada-hæler ble byttet ut med joggesko og plaster, og jeg løp åtte kvartaler i 30 graders varme og ramlet svett inn på Bumble og Bumble. New Yorks kuleste frisørsalong.

*

Denne frisørsalongen har fri bar. Jeg ville bare ha vann, men det måtte en diskusjon til for å få damen som tok meg imot og viste meg til biblioteket ("Please wait in our library") til å forstå at jeg verken ville ha vin, øl eller en drink.

Sånt får meg mistenksom. Prøver de å drikke kundene fra vurderingsevnen sin? Vet de hva de driver med her?

Det visste de. Damen som tok meg imot introduserte meg til frisøren min som introduserte meg til damen som skulle vaske håret mitt. Og som skulle massere meg, viste det seg. Hodet, nakken, skuldrene og ryggen. Hun fulgte meg til den delen av salongen som ble regjert av frisørene.

*

Det er aldri en fest å se seg selv i speilet mens man blir klippet, men her hadde de gjort en innsats for å minimere skadene på kundenes selvbilder. De hadde lyssatt speilene slik at eventuelle selfier ble så vellykket som mulig - det sier jo ikke mye, men alt hjelper når du sitter der med våte tjafser klistret inntil ansiktet.

Snakker om å henge med i tiden

- Look! 

Frisøren viste meg en håndfull slitte tupper som heldigvis ikke lenger hadde noe med meg å gjøre.

- Good riddance! Jeg grøsset og ba ham gjøre det han måtte.

- Cool?
- Yes, of course, madame.

Litt fattigere, men med nyfønet hår med maks volum gikk jeg ut i den varme, fuktige New York-luften. Det tok vel omtrent ett minutt før håret mitt var like flatt som da det var nyvasket.

Selfielysets sorte magi

Jeg hadde tre mål for min alene-ettermiddag i New York.

1) Jeg skulle klippe meg.

2) Jeg skulle spise meg stappmett på restauranten Senza Gluten.

3) Jeg skulle kjøpe karameller på hotellet vi bodde på sist vi var her.

*

Nyklippet og svett kapret jeg en taxi, og etter 40 minutter sto maten på bordet. Jeg kunne klart det raskere hvis jeg hadde vært litt mer oppmerksom da servitøren spurte hva slags saus jeg ville ha.

- Hva kan jeg velge mellom?

- Du kan få ostesaus med sopp eller tomatsaus.

- Hva var det første?

- Ostesaus.

- Hva var det siste?

- Tomatsaus.

- Hva var det andre?

- Vi har bare to.

- Men du sa noe om sopp?

- Ja, ostesaus. Med sopp.

- Så hva sa du først igjen?

- Ostesaus.

- Med sopp.

- Ja.

- Og den siste?

- Tomat.

- Jeg tar den med sopp.

- Og ost?

- Kan jeg få sopp uten ost?

- Nei.

- Hva med ost uten sopp?

- Nei.

- Da tar jeg den.

- Med ost?

- Ja, og sopp.

Glutenfri gnocchi med sopp. Og ost.

Jeg spiste opp desserten min også, og da var jeg så mett at jeg bestemte meg for å forbrenne noen av kaloriene ved å gå til hotellet med karamellene.

Glutenfri tiramisu. Med plante.

Det var nok ikke den smarteste ideen jeg har hatt, men jeg har hatt så mange elendige ideer, at det ikke sier så mye.

*

Den glutenfrie oasen ligger Lower Manhattan. Hotellet med karamellene ligger Midtown Manhattan. En tjuvtitt på kartet før jeg startet, viste en enkel rute. Rett frem på 6. avenue og så til høyre når jeg kom til 38. street.

Easy peasy.

Det skulle tatt en halvtimes tid

Manhattan er diger. Særlig hvis man går i ring. Noe jeg må ha gjort, for etter en time var jeg like langt unna signalbygget jeg hadde pekt meg ut som jeg var da jeg startet. Jeg så det bare fra en annen side.

Signalbygg. Jeg har sett det fra flere sider.

Det begynt å bli mørkt. Uteliggerne begynte å re opp sengene sine. Søppelsekker ble slengt ut på fortauene. Jeg nektet å konsultere Google Maps. Og jeg skulle søren ikke ta taxi. 

Alle bilene jeg så, sto stille uansett, og de fleste tutet iltert, så en taxi hadde ikke fått meg fortere frem, men den hadde nok fått meg i riktig retning.

Siden jeg hadde motvind på hele turen, antok jeg at jeg gikk i samme retning hele tiden. Så vidt jeg husker, er det et gammelt jungelord. Eller speidertriks. Eller ikke. Sannsynligvis ikke. Særlig ikke når man går rundt i en by der vinden vender kappen etter skyskraperne. 

Plutselig så jeg vann. Jeg hadde gått rett vest i stedet for nord. Og etter denne pinlige oppdagelsen, ble jeg så forvirret at jeg må ha gått sørover.

Jeg har jo hørt en del historier om New York. Antakelig er historiene overdrevne og dramatiserte, men jeg var forberedt på det meste. Jeg gikk forbi gjenger med menn og tenkte at de sikkert ville rope noe kjønnsdiskriminerende, og jeg gikk inn og ut av mørke gater der jeg hele tiden vurderte om jeg skulle løpe, slå eller bare gi fra meg smykker og veske hvis jeg ble ranet.

Det var ikke en kjeft som brydde seg om meg. Antakelig likner jeg for mye på min mor. En gang gikk hun forbi en tigger som i stedet for å spørre etter en ti'er sa "Deg tør jeg ikke spørre engang".

*

Når man tror at nord er sør, og når man ikke er helt sikker på hva som er høyre og venstre, blir det vanskelig å finne frem. Jeg gikk meg vill. Det er den korte historien.

Den lange historien er at jeg mistet en hel avenue, men den skal du slippe å høre.

Jeg nektet å konsultere kartet, nektet å ta en taxi og nektet å innse min egen begrensning. Lenge.

Når jeg prøver å rekonstruere hvor jeg gikk, ser jeg at jeg minst har gått i ring to ganger. Jeg var sliten, tørst og lei, og jammen begynte jeg ikke å bli litt sulten også. Heldigvis kan mennesker leve lenge uten mat hvis de bare får drikke. Jeg hadde en følelse av at jeg nærmet meg dehydrering i ekspressfart.

*

Rett før jeg holdt på å dø av tørst, fant jeg heldigvis en nattåpen butikk. Omtrent en kilometer sør for restauranten jeg var på. Etter mine beregninger skulle jeg vært i motsatt ende og snart på hotellet med karamellene for to timer siden.

Jeg røsket en flaske juice ned fra butikkhyllen. Jeg visste at det bare var sekunder igjen før jeg kunne åpne flasken og helle leskende dråper ned i de innskrumpede svelget mitt. Først måtte jeg bare betale.

- Du kan bruke den selvbetjente kassen.

En 200 kilos butikkansatt pekte på et teknologisk helvete.

- Nei! Det går alltid på trynet.

Han så på meg som jeg var et trassent barn. Det var jeg ikke. Jeg var en tørst og trassen voksen.

- Jeg er tørst!

- Put your card in here.

- Jeg skal faen meg vise deg hvor jeg skal stikke ...

Men før jeg fikk frem resten av fornærmelsen begynte jeg å hoste. Det var alle tørrhosters mor og far og samtlige besteforeldre. Jeg hostet til tårene rant, og det kan ha sett litt rart ut da jeg prøvde å slikke dem i meg.

- You need to pay before you open this.

- JEG PRØVER!

- Everybody else find this simple.

- Alle andre kan drite og dra!

- This too shall pass.

Hosten tiltok, men tårene hadde stanset. Jeg konkluderte med at jeg var uttørket og at jeg uansett skulle dø. Men ville jeg bli husket som hun som åpent en juice før hun betalte?

Det kom et pip fra guden over betalingsterminaler og jeg var fri til å gå. Jeg var så tørst at jeg svelget stoltheten og kapret en drosje der Bhupinder Singh satt bak rattet.

- Host. Marriott - host - on - host - 48th - host - east. Please. Host.

Jeg gjentok det til mister Singh tråkket på gassen og ga egentlig faen i hvor han kjørte meg. Jeg måtte få åpnet den jævla juicen!

En ny hostekule.

Ti nye hostekuler.

*

Jeg kom til å dø av tørst. Jeg var glad undertøyet mitt var pent. Det kunne jo hende obdusenten var en kjekkas.

Det eneste som manglet nå, var at jeg sølte juice i Bhupinders bil. Derfor holdt jeg juicen høyt, skrudde forsiktig av korken .... og spratt tyve centimeter rett opp fordi New Yorks samferdselsbyråd er gjerrige på vedlikeholdsbudsjettet.

Jeg sølte ikke i bilen hans. For den søte, seige, oransje guffa - full av fruktkjøtt - havnet i håret mitt.

Jeg hostet mens driten rant. Jeg hostet til jeg brakk meg, og så ....

FIKK JEG KINK I TUNGEN!

- How are you back there?

Jeg svarte ikke. Jeg var for opptatt med å slikke i meg blandingen av appelsinsaft og tårer.