Helt ville naturkrefter

Omstendighetene gjorde at jeg var den eneste som kunne lufte bikkja sånn omtrent klokken 14 i dag. Hvis jeg hadde fått lov å legge ut bilde av min mann på internett, hadde jeg sluppet å skrive "omstendighetene" og hvis jeg hadde fått lov til å legge ut film - eller i det minste lyd - hadde jeg sluppet å bruke et helt avsnitt på å få frem at han sov så det durte i tømmerveggene.

Bikkja sto i gangen, og jeg kunne se at han gjorde sitt ytterste for å holde seg. Den lille pelsdotten kunne eksplodert hvis jeg ikke hadde tatt ham med ut. Men foreløpig sto han bare og trippet. Han er godt oppdratt. I alle fall på enkelte områder. 

(Sannheten er at han er omtrent like jålete som meg. Der jeg i menneskeverdenen ville ment at det var en skjebne verre enn et helt liv i polyester og akryl å forholde seg til baderom uten nøytrale fliser og varmekabler, mener han at brøytekantene han tisser på bør være pent opparbeidet. Han spyr for øvrig kun på persiske tepper.)

- Jeg nekter å pisse der. Det er gul snø, jo!

- Vil ikke, vil ikke, vil ikke!

Det var stiv kuling og doble minusgrader. Jeg antok at det kunne bli livsfarlig, så jeg kledde meg deretter. I alle fall på hodet og føttene. Det har min mor brukt 48 år av livet sitt til å forsøke å lære meg. 

Birgitte Frisch fra Reinsjøfjell

Kenny McCormick fra South Park

Lue av skabbete ulv og hette foret med deler av en mentalt forstyrret rev. Hvis det er én anledning vi mennesker moralsk sett kan bruke pels, må det vel være når værforholdene er som nå. Jeg kikket ned på det desperate dyret og svelget hardt.

*

Hytte-skoskapet mitt er noe begrenset sammenliknet med garderoben hjemme, men jeg hadde to alternativer: Moon-boots eller polar-boots. Siden polare strøk nødvendigvis må være en bedre sammenlikning enn atmosfæriske, valgte jeg de hvite til tross for at månestøvlene nok var et bedre valg fargemessig sett. 

Min mor ville vært stolt av meg. Hvis hun ikke hadde hengt seg opp i at jeg hadde olabukse uten ull under. Jeg synes jeg hører henne: "Vil du ha blærekatarr?" Nei. Ingen vil det, mamma.

Etter litt kaving med votter og hundebånd trakk jeg pusten, ba en kort bønn og gikk ut. 

Bikkja stormløp i ti meter, løftet bakbenet og snudde - i håp om at turen i dette isødet var over. Men nei. Jeg hadde kledd meg for tur, og det skjer så pass sjelden at jeg var fast bestemt på å komme meg forbi bilen som sto på parkeringsplassen - cirka halvannen meter fra hytteveggen.

*

Vi tvang oss videre. Vinden ulte og sikten - i alle fall gjennom brillene mine - var veldig dårlig. Med jevne mellomrom stoppet dyret og spurte om dette virkelig var forsvarlig. "Selvsagt ikke!" ropte jeg tilbake, "men sammen skal vi klare dette også!". På grunn av brillene var det vanskelig for meg å se hvordan han tok beslutningen min, men han er en tapper liten sjel.

Etter en evighet og litt til fant vi i fellesskap ut at vi måtte snu. Det er usikkert hvem av oss som frøs mest, men jeg har åpenbart så mye empati at jeg frøs litt ekstra da jeg så de små labbene slite seg frem i de groteske værforholdene. Shit, så kaldt.

Bildet viser tydelig hvilke naturkrefter vi slet med

Da vi nærmet oss hytta, hørte vi noe som skremte oss begge. Den dype lyden som omga oss kunne omgjøre glødende kjærlighet til isende hat og bjørner til å bli i hiet sitt til langt ut i august. Jeg kunne se hvordan motstridende følelsene dro i den lille hundekroppen. Skulle han beskytte sin eier fra umiddelbar fare? Risikere sitt eget liv? Bli ute i kulda? Svaret var åpenbart nei på alle tre spørsmålene, for etter en liten skvett bare for å markere revir, pilte han mot døren.

Etter å ha befridd ørene mine fra to lag umoral (altså pels) gjenkjente jeg lyden. Jeg hører den flere ganger hver natt, og kroppen min reagerer instinktivt hver gang. Jeg slår ut med venstre arm og brøler "Snu deg, for faen!". Det gjorde jeg også nå, men det førte bare til at bikkja ble røsket en halvmeter tilbake. 

*

Duringen stanset da vi kom inn. Den ble erstattet av "Skal jeg massere deg i hodet? Vil du ha varmeflaske? Jeg kan klø deg på ryggen!" - noe som er min manns instinktive reaksjon hver gang han blir vekket.

"Hvor lenge har jeg sovet?" spurte han forvirret. Jeg kan ha antydet at det var timesvis siden han hadde hatt et våkent øyeblikk. "Hvor lenge har dere vært borte?" ville han vite.

Da jeg svarte valgte jeg å legge vekt på de fysiske og psykiske utfordringene fremfor å gi en presis tidsangivelse. Det må være innafor.